Tabu

Kong Håkon den gode nektet å delta i hedenske ritualer som blot og spise hestekjøtt, som kristendommen senere forbød ved å belegge med tabu.

I mange kulturer er spising av flesk fra gris betraktet som tabu.

Kaptein James Cook brakte med seg ordet tabu tilbake fra Stillehavet 1777. Maleri fra 1776 av John Webber.

Tabu er et kraftig forbud mot en bestemt handling bygd på troen eller forestillingen om at en slik oppførsel enten er for hellig eller forbannet for vanlige mennesker eller enkeltindivider, under trusselen om en overnaturlig, guddommelig straff. Slike forbud er til stede i bortimot alle samfunn. Ordet har blitt noe utvidet innenfor samfunnsvitenskapen til å inkludere sterke forbud knyttet til alle menneskelige områder hvor skikker, sedvane og aktiviteter er hellige eller forbudte basert på moralsk bedømmelse eller religiøse forestillinger. Å «bryte et tabu» er vanligvis betraktet som upassende for samfunnet som helhet, ikke utelukkende for deler av en kultur. Noen tabuer er støttet av lov, andre ikke. I dagligspråket har tabu også betydningen «det vi ikke snakker om», eksempelvis vold mot ektefelle, alkoholisme, seksuelle vaner og lignende, enten for å vise hensyn eller for ikke skape dårlig stemning, eller av andre årsaker.

Når en aktivitet eller sedvane klassifiseres som tabu, blir den ofte forbudt og overtredelse er gjort kriminell. Visse tabuer eller sedvaner forbys ved religiøs lov eller rettsregel, og overtredelser kan da straffes i domstol. Andre tabubrudd resulterer bare i skam og sosiale sanksjoner.

Etymologi

Begrepet «tabu» kommer fra tongansk tabu, beslektet med maorisk tapu. Bruk i engelsk språk, på formen taboo, og siden i norsk og andre europeiske språk, er datert tilbake til 1777, da den britiske utforskeren James Cook besøkte stillehavsøya Tonga. I beskrivelsen av de kulturelle praksisene til tonganeserne skrev han:

«Ikke én av dem ville sitte ned, eller spise noe som helst… Da jeg uttrykte min forbauselse over dette, var alt tabu, som de sa; dette ordet har en meget omfattende mening, men generelt kjennetegner det at ting er forbudt.»

og

«Når en ting er forbudt å spise, eller gjøre bruk av, sier de at det er tabu.»

Begrepet var oversatt av Cook som «hellig, ukrenkelig, forbudt, urent eller forbannet». Tabu i seg selv har blitt avledet fra tongansk ta («merke», «betegne») og bu («særlig», «meget»). På fijiansk har tabu tilsvarende meningen «forbudt», «ikke tillatt». I dagens bruk på Tonga betyr tabu nå «sakralt» eller «hellig», ofte i meningen å være restriksjoner eller beskyttet av lov eller tradisjoner. På hovedøya er ordet også knyttet til enden av «Tonga» som Tongatapu, her i meningen «Hellige Sør» framfor «Forbudte Sør».

Motsatsen til tabu finnes igjen i noaord, som kommer av det polynesiske begrepet noa som blir oversatt med «alminnelig».

Renhet og urenhet

Romerne hadde ordet sacer som betydde noe av det samme som tabu gjorde for polynesierne. I henhold til romersk lov, var homo sacer (latin for «hellig mann» eller «forbannet mann») en person som var forbannet, og dermed kunne bli lovlig drept av enhver annen, men ikke bli ofret i et religiøst ritual. I tidlig romersk religion var betydningen av sacer en annen enn den samsvarende senere kristne betegnelsen i betydning «hellig», og var langt mer i overensstemmelse med det hebraiske קֹדֶשׁ, qōdeš, i betydningen alt som gjorde noe annerledes fra det felles samfunnet, hvilket på samme vis dekker meningen «hellig», «innviet», «avgrenset» og «forbannet». Homo sacer kunne ganske enkelt bety en person som var utstøtt fra samfunnet og fratatt alle rettigheter og alle funksjoner i de religiøse sammenhenger. Det minner også om den førkristne norrøne oppfatningen av en fredløs person, som etter å ha forbrutt seg ikke ble sperret inne, men sperret ute fra samfunnet, og som enhver ustraffet kunne drepe. Grekernes begrep άγος og hebreeres kodausj hadde antagelig også noe av den samme betydningen som polynesiernes tabu.

Mary Douglas' bok Rent og urent. En analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu (1997) nevner at latinske sacer i noen tilfeller kan anvendes om vanhelligelse så vel som innvielse. Den engelske teologen Ronald Knox var oppmerksom på problemene med at det hebraiske rotordet k-d-sh («kodausj») uten videre ble oversatt til hellig, men som er opprinnelig basert på begrepet avgrensning eller adskillelse. I Knox' versjon av Det gamle testamente benyttet han i stedet «avsondret», og da fikk den tidligere storslåtte uttalelsen «Dere skal være hellige, for jeg er hellig» (i kapittelet «Rene og urene dyr», som handler om tabuer) i Tredje Mosebok en helt annen betydning:

«Jeg er Herren, deres Gud, som frelste dere fra Egypt; jeg er avsondret og dere må være avsondret slik jeg er.»

Eksempler på tabu

Sigmund Freud postulerte at incest og fadermord var de eneste to universale tabuer og utgjorde grunnlaget for sivilisasjonen, og mente at «Taburestriksjonene er forskjellige fra religiøse eller moralske forbud. De kan ikke spores til et påbud fra en gud, men de idømmer ved seg selv deres egne forbud; de er vesensforskjellige fra moralske forbud ved ikke å bli inkludert i et system som erklærer avholdenhet generelt for være nødvendig og gir grunner for denne nødvendighet. Tabuforbudene mangler all rettferdiggjøring og er av ukjent opprinnelse, og skjønt uforståelig for oss er de tatt som en selvfølge for de som er under deres dominans.»

Selv om kannibalisme, mord i en sluttet gruppe (som familie), og incest er tabu i de fleste samfunn, er ikke alle tabu universelle eller absolutte. Eksempelvis er omskjæring av kvinner en kulturell praksis som står sterkt i deler av Somalia. Å ikke være omskåret kan eksempelvis innebære at man ikke blir gift, og giftemål er en nødvendighet for å overleve. Å unnlate å bli gift er å stille seg utenfor samfunnet. I Norge er derimot omskjæring av kvinner forbudt med lov. Aud Talle, tidligere professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, hevdet i boken Kulturens makt – kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu (2010), at de fleste somaliere i Norge har endret holdning til omskjæring og kjønnslemlestelse av kvinner, slik at de er i mot praksisen. Eksilsituasjonen har åpnet for et nytt perspektiv og refleksjoner rundt omskjæringspraksisen, som ikke påkrevet i forhold til religionen.

Det skotske tabuet mot flesk var den skotske skribenten Donald Alexander Mackenzie betegnelse for å diskutere skottenes aversjon mot flesk, særlig høylendere. Mackenzie mente at denne avskyen gikk tilbake til et oldtidstabu. Andre forfattere har bekreftet at det eksisterte en historisk fordom mot svineflesk eller en overtro mot griser i Skottland, uansett hvor gammelt det enn måtte være, og eventuelt tilknyttet en oldtidskult som Mackenzie mente eller ikke. Disse fordommene synes dog å ha bleknet i tiden rundt 1800, den tiden da Skottland ble kulturelt knyttet sterkere til England.

Samuel Johnson oppdaget på sine reiser i Skottland på 1770-tallet at det eksisterte en «abhorrence» (avsky) mot flesk og bacon på øya Skye:

«Det er ikke særlig enkelt å fastsette de prinsipper som ligger til grunn for at menneskeheten har blitt enige om å spise noen dyr, men avviser å spise andre; og da prinsippet ikke er åpenbart, er det ikke ensartet. [...] Menigmann på Skye, jeg kjenner ikke situasjonen på andre øyer, synes ikke bare ål, men også flesk og bacon er avskyelig, og tilsvarende så jeg aldri et svin på Hebridene, bortsett fra ett ved Dunvegan.»

I Norge og Norden har spising av hestekjøtt vært et tabu siden kristningen av landet, fra en gang på slutten av 1000-tallet. Tabuet er ikke knyttet til lov eller fornuft, men er religiøst og kulturelt bestemt. «De aller fleste skandinaver skulle nok takke høflig nei og heller be om okse, lam, svin - ja, nær sagt hva som helst, bare ikke hest.» Hestekjøtt var knyttet til førkristen, hedensk blot, en rituell fest viet de norrøne gudene. Spisingen av hestekjøttet var en viktig og symbolsk del av kommunikasjonen med gudene, og det var det den kristne kirke var oppsatt på å bekjempe. Forbudet innebar ikke bare forbud mot bloting, men også spising av hestekjøtt, og i Gulatingsloven i tidlig middelalder ble denne praksisen straffet med fredløshet og tap av eiendom. Straffen var den samme som ved mord.

Fellestabuer omfatter restriksjoner eller rituell regulering av drap og jakt; sex og seksuelle forhold av mer eller mindre alvorlig grad, som incest, pedofili, nekrofili, uegnete giftemål (som med familiemedlemmer), raseblanding, ekteskapsbrudd, homofili, utukt, og bestialitet (sex med dyr); reproduksjon (abort, barnemord); avdøde og gravlegging; mat og spiseskikker (kannibalisme, og påbud og forbud angående faste, vegetarianisme, ren og uren mat, og lignende), og kroppslige funksjoner (menstruasjonsykluser, men også avføring og urinering).

Tabuer strekker seg også til samtaler og diskusjoner om emner som er vanskelige og preget av tabu, noe som fører til erstatning av tabuord og bruk av overførte ord eller forskjønnede omskrivninger (eufemisme).

Se også

• Manae, totem, idol, fetisj
• Noaord, tabuord, banneord

Litteratur

• Agamben, Giorgio (2010): Homo Sacer. Den suverene makten og det nakne livet, Valdisholm forlag
• Douglas, Mary (1997): Rent og urent. En analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu, Pax forlag
• Freud, Sigmund (1913): Totem und Tabu: Einige Übereinstimmungen im Seelenleben der Wilden und der Neurotiker
• Johnson, Samuel (1775): A Journey to the Western Isles of Scotland, London
• Steiner, Franz (1967): Taboo, London