Tasmansk djevel
| Tasmansk djevel | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Sarcophilus harrisii Boitard, 1841 | |||
| Populærnavn | |||
| Tasmansk djevel, pungdjevel | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovlevende pungdyr | ||
| Familie | Rovpungdyr | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | Terrestrisk, skog | ||
| Utbredelse: | Tasmania | ||
Tasmansk djevel eller pungdjevel (Sarcophilus harrisii) er et rovpungdyr som nå bare finnes på den australske øya Tasmania. Tidligere fantes den også på det australske fastlandet, men der er den nå utryddet. Pungdjevelen er det største nålevende pungrovdyret, såfremt ikke pungulver fortsatt finnes.
Biologi
[rediger | rediger kilde]Kroppen blir opptil 80 cm lang, og vekten ligger på omkring 4–12 kg. I tillegg kommer halen, som måler i underkant av 30 cm. Forbena er lengre enn bakbena, noe som er uvanlig blant pungdyr. Den er kraftig bygd og har kraftige kjever og velutviklede tenner som kan knuse knokler på dyr den spiser.
I dag finnes arten naturlig kun på Tasmania, men tidligere fantes den også i Australia. Nå har imidlertid australske myndigheter reintrodusert arten til fastlandet. 15 individer ble sluppet i Barrington Tops National Park i mars 2020, omkring 210 km nord for Sydney. Deretter ble ytterligere 11 individer sluppet på senhøsten. Området er predatorfritt og dyra er sjekket for den smittsomme kreftsykdommen DFTD (Devil Facial Tumor Disease).[1]
Pungdjevelen er kjent for sitt hissige temperament. Når den blir skremt, skriker, freser og bjeffer den. Pungdjevelen har et formidabelt bitt. Om man sammenligner bittet med andre rovdyrs bitt kilo for kilo (såkalt BFQ eller bitestyrkekvotient), er bittet uten sammenligning det kraftigste av alle nålevende rovdyrs. I en vitenskapelig studie der 39 ulike nålevende og utdødde rovdyr inngikk, ble pungdjevelens BFQ målt til 181 (418 kg/cm²). Nærmest av de kjente rovdyrene var bittet til afrikansk villhund, som hadde en BFQ på 142 (428 kg/cm²), mens for eksempel vanlig gråulv hadde en BFQ på 136 (593 kg/cm²), rødrev 92 (164 kg/cm²), flekkhyene 117 (773 kg/cm²) og tiger 127 (1 525 kg/cm²).[2]
Pungdjevelen bor i ganger eller mellom steiner og røtter. Den er hovedsakelig nattaktiv og spiser alt fra insekter til pungekorn, wallabyer og åtsler. Den fortærer så å si alt på dyret, inkludert skinn, ben og innvoller. Mennesker i Tasmania setter derfor pris på dette dyret, som fungerer som en effektiv renovatør i faunaen.
Hunnen går drektig i rundt 3–4 uker og føder 20–30 unger på størrelse med et riskorn, men bare 2–4 av dem overlever.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Alex Fox (2020) For the First Time in 3,000 Years, Tasmanian Devils Return to Mainland Australia. SmartNews, Smithsonian Magazine, October 6, 2020. https://www.smithsonianmag.com/smart-news/tasmanian-devils-reintroduced-mainland-australia-180975997/
- ^ Stephen Wroe, Colin McHenry and Jeffrey Thomason. 2004. «Bite club: comparative bite force in big biting mammals and the prediction of predatory behaviour in fossil taxa». Proc. R. Soc. B. doi: https://doi.org/10.1098/rspb.2004.2986
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Tasmansk djevel i Encyclopedia of Life
- (en) Tasmansk djevel i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Tasmansk djevel hos Fossilworks
- (en) Tasmansk djevel hos ITIS
- (en) Tasmansk djevel hos NCBI
- (en) Kategori:Sarcophilus harrisii – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Sarcophilus harrisii – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Sarcophilus harrisii – detaljert informasjon på Wikispecies
