Hopp til innhold

Vegar og villstig

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vegar og villstig
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1930
ForlagOlaf Norlis Forlag

Vegar og villstig er ei novellesamling av Olav Duun, utgitt i 1930.[1][2][3]

Boka ble skrevet og utkom mens Duun ellers arbeidet med Medmenneske-trilogien (1929, 1931 og 1933). Selv var Duun tilbøyelig til å beskrive boka som «ei kvilestund med små stubbar»,[4] mens litteraturkritikerne i samtida beskrev boka som «ei av Duuns bragder.»[5] Litteraturhistorikeren Hans H. Skei mener at det er «i særklasse Duuns beste novellesamling og eit hovudverk i norsk novelledikting.»[6] Både Skei og Bjarte Birkeland peker på at det er en tematisk enhet i boka: «blindvegar og leiting etter sanninga»,[5] «som gjør at summen av boka er større enn einskildtekstane lagt saman.»[6]

Samlet sett gir novellene inntrykk av en forfatter som har undring over livet, og færre svar.[5] Skei oppsummerer det slik: «å vere på livsvegen, å vere menneske, er nettopp å leve i spenninga mellom ulike vegval – der det aldri er gjeve kva som er veg og kva som er villstig.»[7]

Innhold

[rediger | rediger kilde]

Boka inneholder 12 noveller: «Bedehuse», «Gapstokken», «I rorbua», «På Drivfjorden», «Ei lita gjente og tjyven hennes», «Ny akkort», «På leiting», «Hemna er søt», «Rivemeg», «Lykke-Per», «Millom røvarar og rettferdsmenneske» og «Utpå stupe».

Tekstene har ifølge Rolv Thesen preg av å være skrevet over tid.[8] Ei av novellene, «Hemna er søt», har den samme ytre formen som novellene i samlinga Blind-Anders (1924), med Blind-Anders som forteller. Birkeland antar at novella ble tatt ut av den samlinga fordi den lignet for mye på en av de andre novellene der, «Gisken Larsdotter».[9] Motsatt mener Birkeland at de fleste novellene ser ut til å ha blitt skrevet under arbeidet med Medmenneske-trilogien, og kan bidra til å kaste lys over romanene.[9] Noen av novellene har ifølge Thesen og Birkeland likhetstrekk med de tidlige novellesamlingene til Duun, med komisk skråblikk og gode replikker.[8][9]

Novellene er ulike, med ulike tema og virkemidler.[4] Man kan se en utvikling i samlinga, «fra det nære, konkrete og kvardagslege i dei første novellene flyttar vi oss til 'det andre' – det irrasjonelle, dei skjulte mønstra attom det vi synest å forstå.»[6]

Heming Gujord, som har skrevet en biografi om Duun, trekker fram novella «På leiting», hvor Lisbet er på leting etter en uekte datter som hun satte bort for 35 år siden. Når hun finner henne, blir hun avvist. Hun får likevel en ny sjanse, når hun tilbyr seg å bruke hedensk magi for å gjøre datter-sønnen frisk. «Eg kan ei bøn som både bind og løyser. Les eg den, Jonetta, da er vesleguten din berga. Men da har eg sagt ifrå meg Gudsrike eg, Og seld meg til den andre mannen.» Gujord peker på at Lisbets offer er det motsatte av Abrahams offer i det gamle testamente; han ville ofre et barn i lydighet mot Gud, mens Lisbet forsaker sin egen salighet for barnets helse.[10]

Novella «Ei lita gjente og tjyven hennes» har ifølge Grethe Fatima Syéd klare likhetstrekk med Victor Hugos roman De elendige, med den uskyldige jenta som gir omsorg og menneskeverd til en ulykkelig mann som har utløst destruktive krefter i seg selv.[11]

«Lykke-Per» er en av de beste novellene i samlinga, og viser paradoksene i de motstridende kreftene i menneskene.[4][6]

«Millom røvarar og rettferdsmenneske» er et helteepos som i sin legende-form framstår løsrevet fra tid og sted. Helten Dave forsøker å berge rikmannsdattera Eli fra en røverbande. Historien utvikler seg med morbid logikk slik at det verste i både røverne, Eli og bygdefolkets kollektive rettferdighetssans blir aktivert. Mange har oppfattet novella som en historie om heltens sterke kjærlighet, mens Syéd og Asbjørn Sæteren heller ser på novella som en fortelling om det destruktive ved den erotiske kjærligheten.[11][12]

Den siste av novellene, «Utpå stupe», er en typisk duunsk kjærlighetstrekant, hvor personene leter etter sitt eget menneskeverd.[6] Novella peker ifølge Rolv Thesen fram mot Duuns neste bok, Ettermæle (1932), ei bok som uttrykker Duuns undring over det sammensatte i sjelelivet og livsskjebnen.[8]

Utgaver

[rediger | rediger kilde]

Boka ble oversatt til svensk i 1932.[2]

I den «Minneutgaven» av Duuns samlede verker som ble utgitt i 1949, 1957, 1969 og 1981 var bare et utvalg av novellene tatt med. Fra Vegar og villstig bare de sju novellene «Bedehuse», «Gapstokken», «Ei lita gjente og tjyven hennes», «På leiting», «Rivemeg», «Lykke-Per» og «Millom røvarar og rettferdsmenneske».[13]

Boka ble gjenutgitt som tredje bind i firebindsverket med Duuns Soger og forteljingar i 1976,[14] og tatt med i sin helhet i den nyredigerte utgaven av Duuns samlede verker i 1995. Utgaven i 1976 var illustrert med tresnitt av Hans Gerhard Sørensen. I Bokklubbens novelleantologi Perler i prosa (1966) er Duun representert med to noveller: «Jørgen Jensa» fra Gamal jord (1911) og «Lykke-Per» fra Vegar og villstig.[15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Duun, Olav (1930). Vegar og villstig. Oslo: Norli. 
  2. ^ a b Haukaas, Kaare (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 19. 
  3. ^ Vegar og villstig; aschehoug.no
  4. ^ a b c Bjarte Birkeland (1976). «Forord». Olav Duun. Soger og forteljingar. Bind 3. Oslo: Tanum-Norli. s. [5-7]. ISBN 8251804590. 
  5. ^ a b c Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 543. ISBN 8202154790. 
  6. ^ a b c d e Hans H. Skei (1997). «Etterord : moderne noveller og ein 'kriminalroman'». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 10 : Vegar og villstig ; Ettermæle. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203174949. 
  7. ^ Hans H. Skei (1993). «Olav Duun som novelleforfattar». Vegen til bøkene : artiklar om norsk litteratur. Oslo: Aschehoug. s. 34-48. ISBN 8203169961. . Først trykt i Norsk Litterær Årbok : 1987
  8. ^ a b c Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene. Oslo: Norli. s. 298–299. 
  9. ^ a b c Bjarte Birkeland (1976). Olav Duuns soger og forteljingar. Oslo: Samlaget. s. 13-17, 66-71, 129-134. ISBN 8252106196. 
  10. ^ Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 386–387
  11. ^ a b Grethe Fatima Syéd. Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter. Vidarforlaget, 2015. ISBN 987-82-7990-298-0 Side 49-84
  12. ^ Sæteren, Asbjørn (1956). Mennesket og samfunnet : en motivundersøkelse innenfor Olav Duuns diktning. Oslo: Norli. s. 151. 
  13. ^ «Innhald». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 12. Oslo: Tanum-Norli. 1981. s. 323. ISBN 8251815045. 
  14. ^ Duun, Olav (1976). Soger og forteljingar. Bind 3: Vegar og villstig. Oslo: Tanum-Norli. ISBN 8251804590. 
  15. ^ Edvard Beyer, red. (1966). Perler i prosa. [Oslo]: Den norske bokklubben. ISBN 8252504027. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vegar_og_villstig&oldid=22324682»