Ilkhanatet
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
Ilkhanatet eller Il-khanatet var en av de fire inndelingene innen mongolimperiet. Sentrum lå i landet Persia og inkluderte dagens Irak, Iran, Afghanistan og Aserbajdsjan. Det var opprinnelig basert på Djengis Khans kampanjer i Khwarezmid-imperiet i 1219–24 og den fortsatte ekspansjonen av mongolenes tilstedeværelse under kommandoen til Chormagan, Baiju og Eljigidei.
Grunnleggeren av Ilkhanat-dynastiet var Hülegü Khan, barnebarn av Djengis Khan og bror til Kublai-khan. Han tok over fra Baiju i 1255 eller 1256 og hadde blitt pålagt å kue de muslimske kongedømmene i vest «så langt som grensene til Egypt». Hans ekspedisjon stoppet imidlertid i Palestina på grunn av dødsfallet til khanen Möngke, noe som førte til at mongolene trakk seg tilbake og led nederlag i slaget om Ain Jalut.
Etter det store Kurultai, der hans bror Kublai Khan ble valgt til å ta over tronen i Mongolriket, returnerte Hulegu, og hans familie videreførte Ilkhanatet. Il-khan betyr «underordnet khan», og henviser til khanatets underordnede stilling til Kublais overherredømme. Hülegüs etterfølgere hersket i Persia i de neste åtti årene. Ghazan Khan (1295-1304) konverterte til islam, og hans etterfølgere forble muslimer. Ilkhanene sto i strid med mamelukkene (som hadde stått imot både mongolske invasjonsforsøk og korstogene), og ble til slutt tvunget til å gi opp håpet om å erobre Syria og gi opp kontrollen over deres vasaller Rum-sultanatet og det armenske kongedømmet i Kilikia. Dette skyldtes fiendtligheten til khanatene i nord og øst, Tsjagataikhanatet i Mughulistan og Batu Khans blå horde truet Ilkhanatet i Kaukasus og Transoxiana og hindret dem i å kunne styrke fronten i vest. Så tidlig som under Hülegüs styre var Ilkhanatet engasjert i åpen krigføring i Kaukasus med mongolene på de russiske stepper.
Under det strenge styret til de buddhistiske khanene etter Hülegü var den muslimske majoriteten undertrykket, mens den tibetanske buddhismen og den syriske kirke blomstret. Men Ghazans konvertering til islam, ble islam igjen den dominerende religion, og deres buddhistiske og kristne motparter ble forfulgt. Dette mønsteret fortsatte under hans bror Öljeitü, hvis spektakulære grav i Soltaniyeh er det mest berømte monumentet fra ilkhanidenes styre i Persia.
Etter Abu Sa'id Bahadur Khans død i 1335 begynte khanatet raskt å falle fra hverandre og ble splittet i flere rivaliserende stater. Mest framtredende var jalayiridene. Den siste som gjorde krav på å være ilkhanid ble myrdet i 1353. Timur Lenk bygget senere en stat ut av jalayiridene, antagelig for å gjenskape det gamle khanatet.
Il-Khaner
rediger- Hülegü Khan (1256–1265)
- Abaqa (1265–1282)
- Teguder (1282–1284)
- Arghun (1284–1291)
- Gaykhatu (1291–1295)
- Baydu (1295)
- Mahmud Ghazan (1295–1304)
- Öljeitü (1304–1316)
- Abu Sa'id Bahadur Khan (1316–1335)
- Arpa Ke'un (1335–1336)
Oppsplitting. De regionale statene etablert under oppsplittingen av Il-khanatet fremmet sine egne kandidaters krav på Il-khanatets trone.
- Musa (1336–1337) (marionett under Ali Padshah av Bagdad)
- Muhammad Khan (1336–1338) (jalayiridisk marionett)
- Sati Beg (1338–1339) (chobanidisk marionett)
- Suleiman Khan (1339–1343) (chobanidisk marionett, anerkjent av sarbadarene 1341-1343)
- Jahan Temur (1339–1340) (jalayiridisk marionett)
- Anusirvan (1343–1353) (chobanidisk marionett)
Krav fra østlige Persia:
- Togha Temur (ca. 1338-1353) (anerkjent av kartidene 1338-1349, av jalayiridene 1338-1339, 1340-1344, av Sarbadarene 1338-1341, 1344, 1353)
- Luqman (1353-????)
Se også
redigerEksterne lenker
rediger- Ilkhanids Dynasty Mongolian dynasty