Bybrannen i London 1666

Detalj av den store brannen i London av en ukjent maler som viser brannen slik den fortonte seg om tirsdag 4. september 1666 fra en båt i nærheten av kaiene Tower Wharf. Tower of London er til høyre og London Bridge til venstre, og den gamle St. Pauls katedral i det fjerne omgitt av de høyeste flammene.

Bybrannen i London 1666 (på engelsk kjent som The Great Fire of London) var en enorm bybrann som raste i London fra 2. til 5. september 1666. Brannen brente ned middelalderens City of London på innsiden av den gamle romerske bymuren. Den truet, men nådde ikke det aristokratiske distriktet Westminster, kong Karl IIs Palace of Whitehall, og det meste av forstadsslummen. Brannen ødela 13 200 hus, 87 sognekirker, den gamle St. Pauls katedral (ny katedral ble bygget opp etterpå), og de meste av bygningene til myndighetene i City of London. Det er beregnet at brannen ødela hjemmene til rundt 70 000 av de 80 000 innbyggerne i City of London. Antallet døde er ukjent, men tradisjonelt er det antatt å ha vært meget lite da kun seks verifiserte dødsfall ble nedtegnet. Denne begrunnelsen har siden blitt utfordret på grunnlag av døde fattige og fra middelklassen ikke ble nedtegnet, foruten at heten fra brannen kan ha kremert mange ofre slik at ingen gjenkjennbare levninger gjensto. Et smeltet stykke keramikk er utstilt ved Museum of London. Det ble avdekket av arkeologer i Pudding Lane hvor brannen begynte, og viser at temperaturen hadde nådd 1700 °C.

Den store brannen begynte i bakeriet til Thomas Farriner (eller Farynor) i Pudding Lane kort tid etter midnatt søndag den 2. september og spredte seg raskt vest mot City of London. Bruken av datidens brannslukkingsteknikk, brannbrytere ved å opprette branngater ved nedriving, ble kritisk forsinket grunnet ubesluttsomheten og vaklingen til borgermester i City, Thomas Bloodworth. Ved den tiden da storstilt demolering ble beordret søndag natt hadde vinden allerede blåst brannen til en ildstorm som overvant slike grep. Brannen presset seg nordover på mandag inn i hjertet av City. Orden og ro i gatene brøt sammen da rykter om mistenkelige fremmede hadde satt i gang branner. Frykten for de hjemløse fokuserte på franskmenn og nederlendere, Englands fiender i den pågående andre anglo-nederlandske krig; disse innvandringsgruppene ble ofre for lynsjing og vold i gatene. På tirsdag spredte brannen seg over det meste av City, ødela den gamle St. Pauls katedral og hoppet over elven Fleet og truet Karl IIs hoff ved Whitehall, mens koordinert brannbekjemping ble mobilisert på samme tid. Kampen for å slukke brannen er vurdert til å ha blitt vunnet ved to faktorer: den sterke vinden fra øst ebbet ut, og garnisonen ved Tower of London brukt krutt for å opprette effektive branngater som forhindret at brannen spredte seg ytterligere østover.

De sosiale, økonomiske og samfunnsmessige problemene som ble skapt ved katastrofen var overveldende. Evakueringen fra London og ny bosetting andre steder ble sterkt oppmuntret av Karl II som fryktet et opprør i London blant husløse og desperate flyktninger. Til tross for tallrike radikale forslag ble London gjenoppbygget i all vesentlighet med samme gatenett som før brannen. Dette var tredje gang London hadde blitt nesten fullstendig ødelagt av brann; det hadde tidligere skjedd i 1133/1135 og 1212. Et senere tilfelle, Luftwaffes brannbombeangrep den 29. desember 1940 har blitt kjent som The Second Great Fire of London.

Hendelsesforløp

Minnetavle for brannens start i Farrinors bakeri.

London sett fra Bankside, Southwark under brannen. Trykk av Visscher.

Brannen brøt ut natt til søndag 2. september 1666. Den startet i Pudding Lane, i huset til Thomas Farrinor som var hoffbaker for Karl II. Antagelig startet den fordi Farrinor hadde glemt å slukke bakerovnen før han gikk til sengs kvelden før, og en gang etter midnatt kan glør fra ovnen ha satt fyr på veden som lå ved siden av. Farrinor lyktes i å komme seg ut sammen med sin kone, datter og en tjener, mens en tjenestepike ble brannens første offer. I ettertid sverget Farrinor, hans sønn og datter igjen og igjen på at ovnen deres var slukket om kvelden, og at det ved midnatt ikke var nok glør i ovnen til å tenne et stearinlys, slik at de hadde vært nødt til å gå et annet sted for å få det tent. Men kl 2 om natten våknet de og holdt på å kveles av røyk.

Innen en time etter utbruddet ble sir Thomas Bloodworth, Lord Mayor of London, vekket. Han var ikke bekymret over brannen, og skal ha sagt at «en kvinne kan pisse den ut».

De fleste bygningene i London var bindingsverkshus, innsatt med brannfarlig tjære, og med stråtak. Attpåtil blåste det kraftig fra øst den natten, slik at gnister fra bakerens hus snart satte nabohusene i brann. De var tørre etter en lang, varm sommer. At de også lå tett i tett i trange smug, gav ilden gunstige forhold. Arkeologiske undersøkelser har vist at lagerhusene rundt Pudding Lane var fulle av brennbare varer som tømmer, tau og olje. I 1979 undersøkte man restene av en utbrent butikk i Pudding Lane, nær bakeriet der brannen startet. I kjelleren ble det funnet rester etter 20 tønner tjære. Smeltede skår av keramikk viste at temperaturen under brannen var oppe i rundt 1.700°C.

Blytaket på St. Paulskatedralen smeltet i heten, og kokende bly sprutet fra takrennene ned på brosteinen før det fløt videre nedover Ludgate Hill. Mengden som hadde søkt tilflukt inne i katedralen, ble tvunget ut mens heten fikk takbjelkene over dem til å ta fyr. Snart dryppet smeltet bly fra taket inn i sprekker i katedralbygget, så selve steinene eksploderte av heten «som granater».

En samtidig kilde beskrev brannen i malende ordelag:

«Så, så ristet byen virkelig, og innbyggerne skalv og flyktet i stor forundring fra sine hus, så ikke flammene skulle sluke dem: rasle, rasle rasle var lyden som ilden slo mot øret fra alle kanter, som om tusen jernvogner slo mot gatesteinene. Du kunne se hus falle, falle, falle, fra en ende av gaten til den andre, med store brak så fundamentene ble åpne for himmelen å se.»

Lord Mayor - borgermesteren - gjorde en alvorlig feil da han nektet å beordre en del hus revet uten eiernes samtykke. Dersom hus var blitt revet og branngater åpnet, ville ikke ilden ha kunnet spre seg like raskt. Slukningsforsøk med bøtter var håpløse, både på grunn av ildens omfang og de trange gatene.

Ødeleggelsene

Det sentrale London i 1666, med det nedbrente området vist i rosa.

Brannen i 1666 ødela 13 200 hus, 87 sognekirker, seks kapeller, 44 laugshaller, Royal Exchange, Custom House (tollboden), St. Pauls katedral, Guildhall i lag med de fleste andre bygningene i Londons velstående gate Cheapside, Newgate-fengselet, Christ's Hospital, Whittingtons langhus (med 128 seter ett av Europas største offentlige toaletter), Bridewell-slottet, Sessions House, fire broer over Themsen og Fleet og tre byporter. 100 000 mennesker ble hjemløse, hvilket vil si en sjettedel av innbyggerne. Heldigvis bodde bare en fjerdedel av innbyggerne innenfor bymuren, og brannen hadde ikke berørt voksende forsteder som Wapping og Stepney. Den vestlige delen av Fleet Street og deler av Holborn, the Strand og plassene i West End var også blitt stående.

Dødstallet er ukjent, men ble etter at brannen var over, oppgitt til bare mellom ni og seksten. Selv om det antas at flere omkom, har tallet vært regnet som lavt anslått.

• Farriners tjenestepike, navnløs.
• Paul Lowell, en eldre urmaker i Shoe Lane funnet omkommet i hjemmet sitt.
• Richard Yrde funnet røykforgiftet på en utedo.
• Navnløs gammel kvinne funnet nær St. Paulskatedralen.
• Tre døde funnet inne i katedralen, mumifisert av heten. Det hersket usikkerhet om disse i stedet kunne være for lengst avdøde personer som var begravd i kirken, den ene så langt tilbake som i 1404.

Antall omkomne er usikkert, siden det ikke fantes folkeregister. Folk kunne omkomme uten å bli funnet, ettersom den intense heten ville ha kremert levningene deres fullstendig. Neil Hanson setter i sin bok The Great Fire of London in that Apocalyptic Year, 1666 antall omkomne til atskillige tusen.

Bybrannen i 1666 regnes av mange historikere som verdenshistoriens mest ødeleggende brann startet ved et ulykkestilfelle. Innenfor bymurene ble nesten fem sjettedeler av byen lagt i aske, og utenfor murene ble et område omtrent tilsvarende den bevarte sjettedelen også ødelagt.

Et overslag over det økonomiske tapet ender på minst ti millioner pund sterling; omsatt i dagens pengeverdi er det snakk om milliardbeløp.

Etterspill

Det hadde i årene før brannen kommet flere profetier om en stor katastrofe i 1666. Årstallet er spesielt, fordi det med arabertall inneholder dyrets tall, 666, og med romertall skrives som en rekke av nedadgående verdier (MDCLXVI). Etter borgerkrigene og pesten i 1665 som drepte over 68 000 mennesker ventet mange Åpenbaringens tredje rytter.

Etter brannen begynte det å sirkulere et rykte om at det lå et katolsk komplott bak. En fransk urmaker, Robert «Lucky» Hubert, tilstod, muligens under tortur, å ha startet brannen i bakeriet. Han ble dømt til tross for overveldende bevis for at han ikke kunne ha startet brannen, og ble hengt på Tyburn 28. september samme år.

Konsekvenser for byutviklingen

Christopher Wren fikk i oppdrag å lede gjenoppbyggingen av byen. I hans originale plan så han for seg en by i tegl og stein med en rettlinjet gateplan og kontinentale plasser og avenyer. Dette skar seg raskt, fordi mange grunnmurer og kjellere var intakte, og dermed var det vanskelig å få gjort noe med eiendomsforholdene. Det nye London fikk derfor fortsatt mange trange gater, men etter at parlamentet hadde samlet inn penger ved å legge en skatt på kull kunne man bygge den opp i tegl og stein og dermed minske brannfaren drastisk. Faktisk ble det ikke igjen reist noen bygning i London med stråtak før i 1997, da det nye Globe Theatre åpnet. Det ble også langt bedre sanitære forhold, og London ble aldri igjen rammet av pest. Wren bygde også en rekke kirker, inkludert den nye St. Pauls katedral hvor han ligger gravlagt.

Selv om London hadde blitt rammet av en enorm katastrofe var det mange som så det som en velsignelse også. I Anecdotes of the Manners and Customs of London in the Eighteenth Century ga James Peller Malcolm uttrykk for dette:

«Himmelen være lovet at det gamle London brant. Gode leser, vend deg til de gamle trykk for å se hva som har vært; se de skjelvende skur, se for deg rommene i dem, og tenk på hvorfor pest, spedalskhet og svettesyken raste. Vend deg så til trykkene som viser våre nåværende boliger, og vær lykkelig. Nøden i 1665 må ha virket i sinnene til lovgiverne og borgerne da de gjenoppbygde og tok bolig i sine hus. De første bestemte mange rosverdige klausuler for helsens bevarelse, og ville ha gjort mer om ikke offentligheten hadde avvist det som var til deres fordel; de som ville ha høye boliger og trange, mørke gater fikk dem. Det er bare til å gremme seg over at vi må lide for deres dumskap.»

Litteratur

• Evelyn, John (1854): Diary and Correspondence of John Evelyn, F.R.S. London: Hurst and Blackett.
• Hanson, Neil (2001): The Dreadful Judgement: The True Story of the Great Fire of London. New York: Doubleday. For en omtale av Hansons verk, se Lauzanne, Alain: «Revue pluridisciplinaire du monde anglophone». Cercles.
• Hanson, Neil (2002): The Great Fire of London: In That Apocalyptic Year, 1666. Hoboken, New Jersey: John Wiley and Sons. En «betydelig forskjellig» versjon av Hansons The Dreadful Judgement, i henhold til omslaget.
• Leasor, James ([1961] 2011): The Plague and the Fire Arkivert 3. april 2016 hos Wayback Machine.. ISBN 978-1-908291-22-6.
• Morgan, Kenneth O. (2000): Oxford Illustrated History of Britain. Oxford: Oxford.
• Pepys, Samuel (1995): The Diary of Samuel Pepys, Vol. 7. Red.: Robert Latham ogWilliam Matthew. London: Harper Collins. ISBN 0-00-499027-7. Først utgitt mellom 1970 og 1983, avBell & Hyman, London. Sitater fra og detaljer som involverer Pepys er tatt fra denne utgaven. Alle versjoner av dagbøkene på nettet er basert på utgaver fra 1800-tallet uten opphavsrett og inneholder mange feil.
• Porter, Roy (1994): London: A Social History. Cambridge: Harvard.
• Reddaway, T. F. (1940): The Rebuilding of London after the Great Fire. London: Jonathan Cape.
• Robinson, Bruce: London: Brighter Lights, Bigger City. BBC.
• Sheppard, Francis (1998): London: A History. Oxford: Oxford.
• Tinniswood, Adrian (2003): By Permission of Heaven: The Story of the Great Fire of London. London: Jonathan Cape.
• Old St Paul's, A Tale of the Plague and the Fire, roman av Harrison Ainsworth, utgitt som føljetong i 1841

Eksterne lenker

• (en) Great Fire of London – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Den store brannen i London, BBC History
• Great Fire of London, framstilling for barn
• Fire of London produsert av Museum of London, de nasjonale arkiv, det nasjonale portrettgalleriet, London Fire Brigade Museum og London Metropolitan Archives for barn i alderen 5 til 7 og lærere