Nederlands historie

Nederlandenes historie
1384 - 1494 De burgundiske Nederlandene		Fyrstbispe- dømmet Liège Fyrsteabbediet Stavelot- Malmedy Hertugdømmet Bouillon o.a.
1477 1556 De sytten nederlandske provinser (Den burgundiske rikskrets)
1556 1795 De spanske Nederlandene
1581 1795 De forente Nederlandene	Sørlige Nederlandene
	De østerrikske Nederlandene (De nederlandske statene)
1795 - 1806 Den bataviske republikk	1795 1804 Den første franske republikk
Kongeriket Holland
1804 1815 Det første franske keiserdømme
1815 1830 Det forente nederlandske kongedømme		Stor-hertugdømmet Luxemburg
1830 idag Nederland	1830 idag Belgia	Luxemburg

Nederlands historie er historien om et maritimt folk som fikk en oppblomstring i de lavtliggende kyststrøkene i utkanten av nordvestlige Europa. Da romerne og skriftlig historie kom i år 57 f.Kr. var landet sparsommelig befolket av ulike folkestammer i utkanten av Romerriket. Fire århundrer med romersk styre hadde en gjennomgripende demografisk påvirkning og førte i tiden etter til etableringen av to primære germanske folk: friserne og frankerne. Misjonærer fra De britiske øyer førte til at begge folkene konverterte til kristendommen på 700-tallet. Frankerne kom til å dominere området og fra deres språk har dagens nederlandsk utviklet seg.

Karolingisk styre, løs tilknytning til det tysk-romerske rike og plyndringer fra vikingbander nordfra fulgte, og de lokale stormenn var etterlatt relativt frie til å etablere uavhengige fylker og hertugdømmer. I flere århundrer var det periodevis kriger mellom områdene Brabant, Holland, Zeeland, Friesland, Geldern og andre, men på den samme tiden blomstret handelen, landområder ble oppdemmet og byene vokste fram. Tvunget av naturen til å samarbeide ble det i århundrenes løp bygget og vedlikeholdt et nettverk av demninger og diker som holdt havet og flommen ute, og i den samme prosessen ble landskapet endret, og en av de mest urbane og framgangsrike nasjonene i Europa ble kjempet fram.

Ved 1433, som et resultat av et nederlag av den siste grevinne av Holland i krigen Hoekse en Kabeljauwse twisten, krok- og torskekrigen, fikk hertugen av Burgund kontroll over det meste av de nederlandsktalende området og konseptet om en nasjon av nederlendere ble avlet. Til sist, under først Karl V av Det tysk-romerske rike og deretter Filip II av Spania, ble burgunske Nederlandene en del av Habsburgriket styrt fra Spania. Reformasjonen hisset opp motsetninger og strid. I 1566 startet Vilhelm I av Oranien, konvertitt til kalvinismen, åttiårskrigen for å frigjøre nederlenderne fra katolske Spania og brutaliteten til hertugen av Alba. Det fulgte en episk kamp mot spanjolene som ikke ble avsluttet før freden i Westfalen i 1648. Den nederlandske republikk ble født, en nasjon bestående av protestanter, katolikker og jøder, og en uvanlig toleransepolitikk. Imidlertid ble de sørlige provinsene (dagens Belgia) værende under habsburgernes styre. Holland fikk store fordeler av den påfølgende nedgangen til de flamske byene og en stor tilstrømninger av flyktninger.

I løpet av denne striden fortsatte handelen uforminsket og den nederlandske republikken fortsatte å blomstre. Amsterdam ble det aller viktigste handelssentrum i Europa. I den nederlandske gullalderen som nådde sitt høydepunkt i 1667, var det en bemerkelsesverdig oppblomstring av handelen, industrien (særlig skipsbygging), kunstartene (særlig maleriet) og vitenskapene. Den nederlandske republikken, særlig Holland og Zeeland, ble et virkelig nederlandsk rike, en maritim stormakt med kommersiell og kolonialistisk rekkevidde som nådde ut til Asia, Afrika, og Nord- og Sør-Amerika — men var samtidig bygget opp på slaveri, undertrykkelse og kolonialisme.

Ved midten av 1700-tallet kom en nedgang grunnet flere økonomiske faktorer. Det var en rekke med kriger med England og Frankrike. Landets politiske system var dominert av rike regenter og tidvis av stattholdere fra huset Oranien-Nassau. Til sist mistet Amsterdam sin ledende posisjon til London. I 1784 begynte en krig med Storbritannia som endte særskilt katastrofalt. Det var voksende uro og konflikter mellom oranienistene og patriotene inspirert av den franske revolusjon og til sist konflikt med selve Frankrike. En profransk batavisk republikk ble etablert (1795–1806) og deretter ble landet invadert av og integrert inn i det første franske keiserdømme som kongeriket Holland (1806–1815).

Etter slaget ved Waterloo i 1815 ble Nederlandene etablert på nytt som en nasjon av Wienerkongressen og huset Oranien ble forfremmet til et monarki. Kong Vilhelm I av Nederland ble også gitt Belgia, men det varte bare i rundt to tiår. Etter en innledningsvis konservativ periode, vokste sterke liberale stemninger slik at i opprettelsen av konstitusjonen av 1848 ble landet gjort om til et parlamentarisk demokrati med konstitusjonell monark.

Nederland var nøytral i løpet av den første verdenskrig, men greide ikke å holde seg utenfor den andre. Den 10. mai 1940 invaderte det nasjonalsosialistiske Tyskland landet og etter å ha ødelagt Rotterdam ble landet okkupert. Rundt 100 000 jøder døde i Holocaust og mange andre døde også. Den 5. mai 1945 ble krigen avsluttet etter at landet ble frigjort av hovedsakelig kanadiske styrker. Etterkrigstiden var en tid preget av trange tider, besværlighet, naturkatastrofer og stor innvandring, fulgt av gjenoppbygging, storstilte offentlige byggeprogrammer (særlig Deltaprosjektet), økonomisk vekst, europeisk integrering og gradvis innføring av velferdsstaten. Det var også en konflikt med Indonesia som ble avsluttet med at nederlenderne trakk seg og holdent ut av sine tidligere kolonier i 1961. Surinam erklærte sin uavhengighet i 1975. Mange mennesker fra Indonesia og Surinam, og senere fra også andre land, flyttet til Nederland, noe som førte til landet ble omformet til et multikulturelt samfunn.

Den andre halvdelen av 1900-tallet var markert av relativ fred og vekst. Ved 2000-tallet har Nederland blitt et moderne, dynamisk land med en suksessfull internasjonalt orientert økonomi (den 16. største i verden i 2010) og høy levestandard.

Forhistorie (før 800 f.Kr.)

Historiske landskapsendringer

Forhistorien til det lavliggende området som i dag er Nederland har i stor grad vært i konstant endring.

Nederland i 5500 f.Kr.	Nederland i 3850 f.Kr.	Nederland i 2750 f.Kr.
Nederland i 500 f.Kr.	Nederland i 50 e.Kr.	Strandfurer og sanddyner Tidevannsområdenes sandflater, gjørmesand og marskland. Torv- og myrland og oversvømte myrområder (inkludert gamle elveløp og elvebredder som har blitt fylt opp med mudder eller torv.) Dalfører for større elver (ikke dekket med torv) Elvesandbanker (Pleistocen) Åpen vann (hav, viker, elver) Pleistocen-landskap (> −6 m, sammenlignet med referansehøyde NAP) Pleistocen-landskap ( -6 m – 0 m) Pleistocen-landskap ( 0 m – 10 m) Pleistocen-landskap ( 10 m – 20 m) Pleistocen-landskap ( 20 m – 50 m) Pleistocen-landskap ( 50 m – 100 m) Pleistocen-landskap ( 100 m – 200 m)

Tidligste grupper med jegere og samlere (før 5000 f.Kr.)

Området som i dag er Nederland ble befolket av tidlige mennesker for minst 370 000 år siden, noe som dokumenter i primitive redskaper gjort av flint som ble avdekket i Woerden i 2010.^[1] I 2009 ble et fragment av kraniet til en 40 000 år gammel neandertaler funnet i sand fra opprensningen av Nordsjøen utenfor kysten av Zeeland.^[1]

I løpet av den siste istiden hadde Nederland et tundraklima med sparsommelig vegetasjon og de menneskene som oppholdt seg i området levde som jegere og samlere. Ved slutten av istiden var de ulike steinaldergrupper i paleolittisk tid som oppholdt seg i området. Det er kjent at ved rundt 8000 f.Kr. bodde en mesolittisk stamme i nærheten av Burgumer Mar i Friesland. En annen gruppe som oppholdt seg et annet sted har laget kanoer. Den eldste avdekkete kano i verden er Pesse-kanoen.^[2] I henhold til karbondatering ble kanoen konstruert en gang mellom 8200 f.Kr. og 7600 f.Kr. Denne kanoen er i dag utstilt i Drents Museum i Assen.

Innfødte jegere og samlere fra mesolittiske Swifterbantkulturen er dokumentert fra rundt 5600 f.Kr. og framover.^[3] De er sterkt knyttet til elver og åpent vann og var genetisk beslektet med den sørskandinaviske Ertebøllekulturen (5300 f.Kr. – 4000 f.Kr.). I vest har de samme stammene muligens bygget jaktleirer for jakt om vinteren, blant på sel.

Jordbrukets ankomst (rundt 5000-4000 f.Kr.)

Jordbruket kom til Nederland en gang rundt 5000 f.Kr. med den båndkeramiske kulturen, antagelig med innvandrende jordbrukere fra Sentral-Europa. Jordbruk ble praktisert kun på platået med jordarten løss helt i sør, rundt sørlige Limburg. Jordbruket utviklet seg ikke i resten av Nederland, antagelig på grunn av mangelen av tamdyr og egnete, spesialiserte redskaper.

Det er også en del bevis på små bosetninger vest i landet. Disse folkene gikk over til husdyrhold en gang mellom 4800 f.Kr. og 4500 f.Kr. Den nederlandske arkeologen Leendert Louwe Kooijmans har skrevet at det er åpenbart at omformingen til jordbruk i de forhistoriske samfunnene var en ren innlandsk, stedegen prosess som skjedde meget gradvis.^[3] Denne omformingen skjedde så tidlig som 4300–4000 f.Kr.^[4] og innebar introduksjonen av korn i små kvanta som en del av den daglige kosttildeling i de tradisjonelle samfunnene.^[5]

Traktbeger- og andre kulturer (rundt 4000-3000 f.Kr.)

Traktbegerkulturen var en jordbrukskultur som strakte seg fra Danmark gjennom nordlige Tyskland og ned i nordlige Nederland. I denne perioden av nederlandsk forhistorie ble de første dysser reist, store gravmonumenter reist i stein. De er funnet i Drenthe og ble antagelig bygget en gang mellom 4100 og 3200 f.Kr.

I vest overlevde Vlaardingenkulturen (rundt 2600 f.Kr.), en tilsynelatende mer primitiv kultur av jegere og samlere godt inn i neolittisk tid.

Stridsøks- og klokkebegerkulturene (rundt 3000-2000 f.Kr.)

I tiden rundt 2950 f.Kr. var det en overgang fra traktbegerkulturens jordbruk til stridsøkskulturens husdyrhold for å produsere melk, kjøtt og ull. Årsaken til denne overgangen er preget av akademisk diskusjon, men det var en rask, rolig og indre endring i kulturen og religion som skjedde i løpet av to generasjoner, antagelig på grunn av innflytelse fra østlige Tyskland og uten at det skjedde på grunn av innvandring.^[6]

Klokkebegerkulturen var også til stede i Nederland.^[7]^[8] Stridsøks- og klokkebegerkulturene var ikke innfødte, stedegne kulturer i Nederland, men i sitt vesen paneuropeisk og strakte seg over det meste av nordlige og sentrale Europa.

De første bevisene på bruken av hjul er datert til denne perioden, en gang rundt 2400 f.Kr.. Denne kulturen eksperimenterte også med å arbeide med kobber. Spor fra dette er funnet i Veluwe i form av steinambolter, kniver og spydspisser i kobber. Funn av dette metaller viser at det var en eksisterende handel med andre deler av Europa da kobber i naturlig forekomst ikke finnes i nederlandsk jord.

Bronsealderen (rundt 2000-800 f.Kr.)

Bronsealderen i Nederland begynte antagelig en gang rundt 2000 f.Kr. og varte fram til rundt 800 f.Kr. De tidligste redskaper gjort i bronse har blitt avdekket i grav til bronsealdermenneske kalt for «smeden i Wageningen».^[9] Flere bronsealderobjekter har blitt funnet i Voorschoten som åpenbart var utstedt for gjenvinning. De indikerer hvor verdifullt bronse ble betraktet i denne tidsalderen. Typiske objekter som har blitt avdekket fra denne perioden er blant annet kniver, sverd, økser, spenner og armbånd.

Lokalisering av Elp- og Hilversumkulturene i bronsealderen.

Rett nord for Eindhoven, en by i sørlige Nederland, har det blitt avdekket den største bronsealderbosetning i Nederland. I Drenthe i nordlige Nederland er det avdekket tilsvarende bosetninger fra samme periode, men av langt mindre størrelser.^[10] Det meste av bronsealderobjektene har blitt funnet i Drenthe. Et av gjenstandene viser at handelsnettverkene i denne perioden var omfattende og gikk over store distanser. Store bronsespann, situlæ, som er funnet i Drenthe ble framstilt et sted i østlige Frankrike eller i Sveits. Disse ble benyttet for å blande vin med vann, en romersk-gresk skikk. Mange av funnene i Drenthe av sjeldne og verdifulle objekter, som halsbånd av tinnperler, antyder at Drenthe antagelig var et betydelig handelssentrum i bronsealderen.

Klokkebegerkulturene (2700–2100 f.Kr.) lokalt utviklet seg gradvis inn i bronsealderens kokkebegerkultur med piggtrådmønstre (2100–1800 f.Kr.). På 2000-tallet f.Kr. var denne regionen grensen mellom den atlantiske og nordiske horisonten og var delt mellom en nordlig og en sørlig region, grovt delt av elven Rhinen.

I nord var Elpkulturen (rundt 1800 til 800 f.Kr.)^[11] en arkeologisk bronsealderkultur som produserte pottemakervarer av lav kvalitet kjent som «Kümmerkeramik» (eller «Grobkeramik») som en markør. Den innledende fasen var karakterisert av store gravhauger (1800–1200 f.Kr.) som var tett knyttet til samtidig uro i nordlige Tyskland og Skandinavia, og var åpenbart beslektet med gravhaugkulturer (1600-1200 f.Kr.) i sentrale Europa. Denne fasen ble etterfulgt av en påfølgende endring som innbar urnemarkskulturens kremasjon som gravskikk (1800–800 f.Kr.), som åpenbart arvet kulturelle bånd med De britiske øyer i den tidligere klokkebegerkulturen.

Før-romersk tid (800 – 58 f.Kr.)

Jernalderen

Jernalderen førte med seg et mål for velstand for folket som levde i området til dagens Nederland. Jernmalm var i motsetningen til bronse tilgjengelig over hele landet, inkludert myrmalm trukket ut fra malm i myrtorv (moeras ijzererts) i nord, naturlig jerninnholdende baller funnet i skogsområdet Veluwe og rødjern i nærheten av elvene i Brabant. Smeder reiste fra den ene lille bosetningen til den andre med bronse og jern, og framstilte bestemte redskaper på bestilling, inkludert økser, kniver, nåler, pilspisser og sverd. En del bevis antyder også framstillingen av sverd i damaskusstål ved å benytte en avansert metode i smiingen som kombinerte fleksibiliteten i jern med styrken til stål.

I Oss ble det funnet en grav datert til rundt 500 f.Kr. i en gravhaug som var 52 meter bred (og således den største i sitt slag i Vest-Europa). Den er blitt kalt for «kongegraven» og inneholdt usedvanlige objekter, blant annet et jernsverd med innlegg av gull og koral.^[12]

I århundrene før romernes ankomst besto de nordlige områdene av elpkulturen samtidig med den antagelig germanske harpstedtkulturen,^[13] mens de sørlige områdene var påvirket av hallstattkulturen og den tilsvarende keltiske La Tène-kulturen. Den samtidig innvandringen av sørlige og vestlige germanske grupper og en nordlig ekspansjon av hallstattkulturen, trakk disse folkene innenfor hverandres sfære av innflytelse og kultur.^[14] Det er i overensstemmelse med Julius Cæsars redegjørelse om at Rhinen utgjorde grensen mellom de keltiske og germanske stammene.

Ankomsten av germanerne

De germanske stammene var opprinnelig bosatt i sørlige Skandinavia og nordlige Tyskland rundt Schleswig-Holstein og Hamburg,^[15] men påfølgende jernalderkulturer i den samme regionen, som Wessenstedt (800–600 f.Kr.) og Jastorf, må også tas med i betraktningen.^[16] En klimaforverring i Skandinavia i tiden mellom 850 og 760 f.Kr. og senere tilsvarende, men kortere periode rundt 650 f.Kr. kan ha utløst folkevandringer. Arkeologiske spor antyder at rundt 750 f.Kr. kom et relativ ensartet germansk folk fra Nederland og til elven Wisła i øst og til sørlige Skandinavia i nord.^[15] I vestlige Nederland ble de flomområdene ved kysten befolket for første gang ettersom de nærliggende høyereliggende områdene hadde fått befolkningsvekst og utarmet jorden.^[17]

På denne tiden var folkevandringen fullført, en gang rundt 250 f.Kr., noen få rådende kulturelle og språklige grupperinger hadde oppstått.^[18]^[19]

En gruppering som i dag er karakterisert som nordsjøgermanere bosatte den nordlige delen av Nederland, nord for de store elvene, og langs kysten mot Nordsjøen og inn i Jylland. Denne folkegruppen er også tidvis referert til, med støtte hos den romerske historieskriveren Tacitus, som «ingvæonere», (Ing-vaeonere) i betydningen «Ings venner» hvor Ing tilsvarer norrøne Yngve, som tilsvarte den norrøne guden Frøy.^[20] Inkludert i denne folkegruppen er de folkene som senere kom til utvikle seg til oldtidens frisere og oldtidens saksere.^[19]

En tredje gruppering, som i dag er referert til Weser-Rhinen-germanere, strakte seg langs midten av elvene Rhinen og Weser og befolket den sørlige delen av Nederland (sør for de store elvene). Denne gruppen, også tidvis referert til istvæonere (med støtte i beskrivelsene til Tacitus), besto av stammer som til sist kom til å utvikle seg til saliske frankere.^[19]

Jernalderstammer i Nederland

Da romerne kom som en overlegen sivilisasjon var det flere stammer i det området som i dag er Nederland. De bodde i de høyereliggende, beboelige delene, særlig i øst og vest. Disse stammene har ikke etterlatt skriftlige nedtegnelser. All informasjon som er kjent om de enkelte stammene i den førromerske tiden er basert på hva romerne senere skrev om dem. Navnene på stammene er også romerske, det er således uklart om de er basert på stedegne, innfødte navn. Det er heller ikke sikkert at det var større forskjell språklig og kulturelt mellom de ulike stammene, og de minste kan gjerne ha vært klaner eller utvidede familiesamfunn framfor egne folk.

Stammene (med latinske navn) vist på kartet til høyre:

A. Frisii,
B. Canninefates,
C. Batavi,
D. Marsac(i)i,
E. Toxandri,
F. Menapii,
G. Ampsivarii,
H. Chamavi,
I. Sicambri,
J. Bructeri,
K. Tubantes,
L. Usipetes, og
M. Tencteri.

Andre stammegrupper ikke vist på dette kartet, men som er assosiert med Nederland:

Keltere i sør

Den keltiske kulturen hadde sin opprinnelse i den sentraleuropeiske Hallstattkulturen (ca. 800–450 f.Kr.), navngitt etter rike gravfunn i Hallstatt i Østerrike.^[21] Ved den senere La Tène-perioden (ca. 450 f.Kr. og fram til den romerske erobringen), hadde denne keltiske kulturen, enten det var ved utbredelse eller utvandring ekspandert over et omfattende område som omfattet de sørlige områdene av Nederland. Det var de nordlige områdene til Gallia.

17 keltiske mynter ble i mars 2005 funnet i Echt i Limburg. Sølvmyntene, blandet med kobber og gull, er datert fra mellom 50 f.Kr. til 20 e.Kr. I oktober 2008 ble en samling med 39 gullmynter og 70 sølvmynter funnet i området Amby ved Maastricht.^[22] Gullmyntene er blitt knyttet til folket eburonene, et belgisk folk som levde i nordøstlige Gallia (nordlige Belgia og nederlandske Limburg). Keltiske objekter har også blitt funnet i områdene til Zutphen som ligger vest ved elva Ĳssel i Nederland.^[23]

Selv om det sjelden man finner depotfunn av disse typene har man i tidligere tiår funnet løse keltiske mynter og andre objekter over det meste av de østlige, sentrale og sørlige delene av Nederland. I henhold til arkeologene bekrefter disse funnet at minst ved strøkene langs elven Maas var Nederland innenfor området av innflytelse til La Tène-kulturen. Nederlandske arkeologer har også spekulert om at Zutphen (som ligger midt i landet) var et keltisk område før romerne kom og ikke germanske.^[23] Graden av keltisk innflytelse er uansett vanskelig å avgjøre da arkeologiske spor fra keltere og germanere ikke skiller seg stort fra hverandre. Enkelte arkeologer snakker således heller om en nederlandsk jernalderkultur framfor å forsøke å skille mellom etniske, språklige og kulturelle grenser.^[17]^[24]

Romersk tid (57 f.Kr. – 410 e.Kr.)

I løpet av gallerkrigene ble området sør og vest for Rhinen erobret av Romerrikets hær ledet av den ambisiøse Julius Cæsar i en rekke hærtok fra år 57 f.Kr. til 53 f.Kr. Med romerne kom det også for første skriftlige beretninger om Vest-Europa og folkene der.^[25] De rundt 450 årene med romersk styre som fulgte fikk dyptgående endringer av det nederlandsk samfunnet.

Fra rundt 15 f.Kr. ble Rhinen i Nederland en forsvarslinje mot germanerne som romerne kalte for Limes Germanicus. Etter en rekke med militære aksjoner ble Rhinen fastsatt rundt år 12 f.Kr. som Romerrikets nordligste grense i Europa. En rekke byer og utviklinger kom til vokse opp langs denne grensen. Området i sør ble integrert i Romerriket. Først ble en del av Gallia Belgica en del av provinsen Germania Inferior. Stammene og folkene som allerede lå innenfor grensen, eller som ble omplassert, ble også en del av Romerriket. Området nord for Rhinen, befolket av oldtidens frisere og chaukere forble utenfor romersk styre, men ikke romersk tilstedeværelse og kontroll.

Romersk bosetning i Nederland

Romerne bygde militære festninger langs Limes Germanicus og et antall byer og mindre bosetninger i Nederland. De mer framtredende romerske byene var Ulpia Noviomagus Batavorum ved Nijmegen og Forum Hadriani ved Voorburg. Kanskje den mest stemningsfulle romerske ruinen er den mystiske Brittenburg som dukket fram fra sanden på stranden i Katwijk for noen århundrer siden, kun for å bli gravlagt igjen. Disse ruinene var en del av Lugdunum Batavorum.

Andre romerske bosetninger, festningsverk, templer og andre strukturer har blitt funnet ved Alphen aan de Rijn (Albanianæ); Bodegraven; Cuijk; Elst; Ermelo; Esch: Heerlen; Houten; Kessel; Oss, det vil si De Lithse Ham i nærheten av Maren-Kessel; Kesteren i Neder-Betuwe; Leiden (Matilo); Maastricht; Meinerswijk (i dag en del av Arnhem); Tiel; Utrecht (Traiectum); Valkenburg (Praetorium Agrippinæ); Vechten (Fectio) i dag en del av Bunnik; Velsen; Vleuten; Wijk bij Duurstede (Levefanum); Woerden (Laurium eller Laurium); og Zwammerdam (Nigrum Pullum).

Batavere

Batavere er den mest berømte av de tidlige germanske stammene om bodde i Nederland i løpet av den romerske tiden. Omtrent 38 f.Kr. lot den romerske generalen Agrippa en pro-romersk bosetning av chattiere, en germansk stamme opprinnelig øst for Rhinen, bosette i et område sør for Rhinen, i dag antatt å være Betuwe-området. De tok navnet til det folket som allerede levde der, bataverne.^[25]

Forholdet til de opprinnelige beboerne var i det hele svært godt: mange batavere tjente også i det romerske kavaleriet. Bataernes kultur ble påvirket av den romerske, noe som blant annet resulterte i romersklignende templer, eksempelvis den i Elst, dedisert til lokale guder. Også handelen blomstret: salt benyttet av Romerriket ble utvunnet fra Nordsjøen og levninger er blitt gjenfunnet over hele det veldige Romerriket. Bataverne ble ansett som lojale og modige soldater av romerne,^[26] og de kjempet i mange viktige kriger, blant annet erobringen av Dakia (Romania) ved keiser Trajan. Det tette forholdet forhindret likevel ikke bataverne å gjøre opprør i år 69 e.Kr., et svært vellykket opprør under ledelse av en bataver som er kjent under sitt romerske navn Gaius Julius Civilis. Førti romerske festninger ble brent i raseri over at romerne hadde tatt unge batavere som slaver. Andre batavere i romersk tjeneste, som hjelpetroppene i Xanten og Caninefatæ fra legionene til Vitellius, ble også med i oppstanden, noe som delte den nordlige delen av den romerske hæren. I april 70 sendte Vespasianus noen få legioner for å slå ned opprøret. Deres kommandant, Petilius Cerialis, beseiret til sist betaverne og innledet forhandlinger med Julius Civilis på hans jord, et sted mellom Waal og Maas i nærheten av Noviomagus (Nijmegen) eller — som bataverne antagelig kalte stedet — Batavodurum.^[27] Bataverne ble senere slått sammen med andre stammer og ble en del av de saliske frankere.

Mange nederlandske forfattere på 1600- og 1700-tallet trodde på den «bataviske myte» som hevdet at det hadde eksistert en uavhengig og fri batavisk stat og samfunn i den romerske perioden som gjorde opprør mot sine undertrykkere, noe som var speilbilde av det nederlandske opprør mot Spania. I henhold til det nasjonalistiske syn var bataverne de opprinnelige forfedrene til nederlenderne, noe som forklarer det gjentakende bruken av navnet. Jakarta ble døpt «Batavia» av nederlenderne i 1619. Den nederlandske republikk som ble opprettet i 1795 på grunnlag av de franske revolusjonære prinsipper ble kalt for Den bataviske republikk.^[28] Selv i dag er «batavisk» et begrep som tidvis benyttes for å henvise til det nederlandske folk, tilsvarende som «gallisk» benyttes for å henvise til franskmennene.^[25]

Frankernes framvekst

Løselig spredning av saliske frankere (i grønt) og ripuariske frankere (i rødt) ved slutten av den romerske perioden.

Frankernes identitet oppsto på andre halvdel av 200-tallet ved at flere mindre germanske stammer, inkludert saliske frankere, sugambrere, chamavere, brukterere, chattere, chattuariere (eller attoarere), ampsivariere, tenkterere, ubiere, batavere, og tungrere som hadde vært bosatt i de nedre og midtre delene av Rhindalen mellom Zuyder Zee og elven Lahn og strakte seg østover så langt som til elven Weser. De hadde vært tynnere og mer spredt i området rundt Ijessel og mellom Lippe og Sieg. Den frankiske føderasjonen eller sammenslutningen begynte antagelig å utkrystallisere i faste former på 210-tallet.^[29] Frankerne delte seg til sist i to grupper: Ripuariske frankere (latin Ripuarii) som var frankere som levde langs midtre Rhinen i løpet av romersk tid, og saliske frankere (latin Salii) som var frankere som hadde sin opprinnelse i Nederland.

Frankerne dukker opp i romerske tekster både som allierte og som fiender (laeti og dediticii). En gang rundt år 250 tok en gruppe frankere fordeler av et svekket Romerike, og trengte seg så langt ned som til Tarragona i dagens Spania. De herjet rundt i den regionen i et tiår før romerske styrker klarte å undertvinge og forvise dem fra romersk territorium. Omtrent sytti år senere var regionen langs elven Schelde (dagens Flandern og sørvestlige Nederland) under frankernes kontroll, og de kunne herje langs kystene av Den engelske kanal og således forstyrre handelsskipene til Britannia. Romerske styrker klarte å pasifisere regionen, men ikke å forvise frankerne som fortsatte å bli fryktet som pirater langs kysten til minst fram til tiden til Julian den frafalne (år 358) da saliske frankere fikk lov til å bosette seg som foederati i Toxandria, i henhold til Ammianus Marcellinus.^[29]

Forsvinningen til friserne

Forverret klima rundt Nordsjøen i tiden 250-500.

Tre faktorer er gitt til at oldtidens frisere (latin Frisii) forsvant fra den nordlige delen av Nederland. Først, i henhold til Panegyrici Latini (Manuskript VIII), oldtidens frisere ble tvunget til å bli omplassert til innenfor romersk område som laeti (det vil som romertidens form for leilendinger) i tiden rundt 296.^[30] Det er den siste referanse til oldtidens frisere i de historiske nedtegnelser. Hva som siden skjedde med dem er antydet av de arkeologiske spor. Oppdagelsen av en type steintøy som var særegen for 300-tallets Friesland, kalt for terp Tritzum, viser at et ukjent antall av dem ble forflyttet til Flandern og Kent,^[31] sannsynlig som laeti under romersk tvang. For det andre, miljøet i de lavliggende kystområdene i nordvestlige Europa begynte å bli forverret rundt 250 og ble gradvis verre i løpet av de neste 250 årene. Tektonisk subsidens, stigende vannsokkel (grunnvannsspeil) og stormflo med marint transgresjon førte til at situasjonen ble forverret ved et skifte til et kjøligere og våtere klima i regionen.^[32]^[33] For det tredje, etter at Romerriket falt sammen var det en nedgang i befolkningen da romersk aktivitet stoppet opp og romerske institusjoner trakk seg tilbake. Som et resultat av disse tre faktorene forsvant oldtidens frisere fra området. Kystområdene forble hovedsakelig ubefolket i de neste to århundrene.^[34]^[35]

Tidlig middelalder

Frisere

Da de klimatiske forholdene bedret seg skjedde det en ny stor folkevandring av germanske folk i området fra øst. Dette er kjent som folkevandringstiden. Nordlige Nederland fikk en tilstrømning av nye innvandrere og bosettere, hovedsakelig saksere, men også en del anglere og jyder. Mange av disse ble ikke værende i nordlige Nederland, men forflyttet seg videre til England hvor de i dag kjennes under det kollektive navnet angelsaksere. Nykommerne som ble værende i nordlige Nederland ble til sist referert til som «frisere», skjønt de var ikke etterkommere av oldtidens frisere. De nye frisere bosatte seg i nordlige Nederland og kom til å bli forfedrene til dagens frisere.^[36]^[37] Ettersom oldtidens frisere og angelsaksere ble dannet fra hovedsakelig identiske stammesammenslutninger var deres respektive språk nært beslektet. Gammelfrisisk er det nærmeste beslektede språket til gammelengelsk (angelsaksisk),^[38] og moderne frisiske dialekter er på sin side det nærmeste beslektede språket til dagens engelske språk. Ved slutten av 500-tallet hadde det frisiske området i nordlige Nederland ekspandert vestover til nordsjøkysten, og ved 600-tallet sør til Dorestad. Ved denne perioden var det meste av nordlige Nederland kjent som Friesland eller Frisia. Dette utvidede frisiske området er tidvis referert til som Frisia Magna (Storfriesland).

På 600- og 700-tallet nevner frankiske kronologier at dette området var kongedømmet til friserne. Dette kongerike utgjorde kystprovinsene til dagens Nederland og nordlige Tyskland, kanskje helt opp til grensen av hva som i dag er Danmark. I løpet av denne tiden var frisisk språk snakket lands hele den sørlige nordsjøkysten. Det frisiske kongedømmet (650–734) under kong Aldegisel og kong Redbad hadde sitt maktsentrum i Utrecht.

Dorestad var den største bosetningen (emporia) i nordvestlige Europa. Det hadde vokst fram rundt en tidligere romersk festning. Det var et stort, blomstrende handelssted, tre km langt og lå hvor elvene Rhinen og Lek skilte lag sørøst for Utrecht i nærheten av dagens by Wijk bij Duurstede.^[39]^[40] Vin var blant de fremste produktene som ble handlet ved Dorestad, antagelig fra vingårder sør for Mainz.^[40] Det var også godt kjent på grunn av sin mynte. I årene 600 og 719 var det stadige stridigheter mellom frankerne og friserne om det viktige handelsstedet.

Frankere

Da Romerriket kollapset oppholdt frankere og andre germanske grupper allerede i sørlige Nederland på romersk jord.^[29] På 400-tallet hadde frankiske herskere utvidet sine områder lengre sørover^[41] inntil flere mindre frankiske kongedømmer eksisterte, blant dem de i Köln, Tournai, Le Mans, og Cambrai. Kongene i Tournai kom etter hvert til å underkaste de andre frankske kongene. På 490-tallet hadde kong Klodvig I erobret alle de frankiske kongedømmene vest for Meuse, inkludert de frankiske områdene i Nederland. Han fortsatte sine erobringer i Gallia.

Etter at Klodvig I var død i 511 delte hans fire sønner hans kongedømme blant seg selv. Teoderik I tok de landområdene som kom til å bli Austrasia (deler av territoriet til dagens østlige Frankrike, vestlige Tyskland, Belgia og sørlige Nederland). En rekke konger nedstammer fra ham som styrte dette området fram til 555 da det ble forent med de andre frankiske kongedømmene til Klotar I som arvet hele det frankiske riket i 558. Han fordelte det ut blant sine fire sønner, de fire kongedømmene ble forent til tre da Charibert I døde i 567. Austrasia (inkludert sørlige Nederland) ble gitt til Sigibert I. Den sørlige delen av Nederland forble den nordlige delen av Austrasia fram til framveksten av dynastiet Karolingerne.

Frankerne, som ekspanderte sørover inn i Gallia, bosatte seg der og adopterte til sist språket vulgærlatin av den lokale befolkningen.^[19] I løpet av denne ekspansjonen sørover forble dog mange frankiske folk igjen i nord og i sørlige Nederland, Flandern og i en mindre del av Frankrike. En utvidet kulturelt skille vokste fram mellom dem og herskerne i sør.^[41] De fortsatte å bo i sitt opprinnelige hjemland og i det området som rett sør for det, og snakke sitt opprinnelige språk, gammelnederlandsk.^[19] Det oppsto en språkgrense mellom det som ble nederlandsk og fransk, men den lå lengre sør enn den som eksisterer i dag.^[19]^[41] I områdene Maas og Rhinen av Nederland hadde frankerne politiske og handelssentra, særlig ved Nijmegen og Maastricht.^[41] Disse frankerne forble i kontakt med friserne i nord, særlig ved handelssteder som Dorestad og Utrecht.

Moderne tvil om skillet mellom tradisjonelle frisere, frankere og saksere

På slutten av 1800-tallet mente nederlandske historikere at frankere, frisere og saksere var de opprinnelige forfedre til det nederlandske folket. En del gikk videre ved å tilskrive bestemte verdier og styrker til de ulike gruppene og foreslo at de reflekterte 1800-tallets nasjonalistiske og religiøse syn. I særdeleshet ble trodd at denne teorien forklarte hvorfor Belgia og sørlige Nederland (det vil si frankere) hadde blitt katolske og nordlige Nederland (frisere og saksere) hadde blitt protestantisk. Denne teoriens framgang hadde delvis sin årsak i antropologiske teorier basert på stammeparadigmer. Ved å være politisk og geografisk inklusiv og på samme tid tillate mangfold, var denne teorien i samsvar med behovet for nasjonsbygging og integrasjon i tiden 1890-1914. Teorien ble undervist i på skolene i Nederland.

Imidlertid ble ulempene med denne historiske fortolkningen snart åpenbare. Denne stammebaserte teorien antydet at ytre grenser var svake eller ikkeeksisterende samtidig som det var klare indre grenser. Denne opprinnelsesmyte fremmet en historisk forutsetning, særlig i løpet av den andre verdenskrig, for regional separatisme og annektering under det nasjonalsosialistiske Tyskland. Etter 1945 mistet stammeparadigmet sin appell hos antropologiske forskere og historikere. Da tre-stammeteorien ble underlagt kritisk granskning hadde teorien tapt sin popularitet.^[28]

Grunnet knappheten på skriftlige kilder er kunnskapen om denne perioden i stor grad avhengig av tolkningen av arkeologiske data. Det tradisjonelle synet på en skarpskåren fordeling mellom frisere i nord, frankere i sør og saksere i øst har vist å være problematisk å opprettholde.^[42]^[43]^[44] Arkeologiske bevis antyder dramatiske forskjellige modeller for de ulike regioner, med demografisk kontinuitet for enkelte deler av landet og avbefolkning og mulig utskifting i andre deler, særlig kystområdene i Friesland og Holland.^[45]

Framveksten av nederlandsk

Se hovedartikler, og Gammelnederlandsk og Gammelfrisisk

Språket som gammelnederlandsk oppsto fra er ikke avklart med sikkerhet, men det er antatt å ha vært gammelfrankisk, språket som ble snakket av saliske frankere. Selv om frankerne tradisjonelt har blitt karakterisert som Weser-Rhinen-germanere, har nederlandsk en rekke nordsjøgermanske trekk og er klassifisert av lingvister som et nordsjøgermansk språk (også kalt for ingvaeonisk språk). Det er et nært slektskap mellom gammelfrankisk, gammelsaksisk, gammelengelsk og gammelfrisisk. Ettersom gammelfrankiske tekster er bortimot ikkeeksisterende og gammelnederlandske tekster er sjeldne og fragmenterte, er det vanskelig å avgjøre når overgangen fra gammelfrankisk til gammelnederlandsk skjedde. Man kan anta at det skjedde ved slutten av 800-tallet e.Kr. og kanskje også før denne tiden. Gammelnederlandsk gjorde overgangen til mellomnederlandsk en gang rundt 1150.^[19]

Kristningen

Kristendommen kom til Nederland med romerne og synes ikke å ha dødd helt og holdent ut (i det minste i Maastricht) etter at romerne trakk seg ut.^[41]

Frankerne ble kristne etter at deres konge Klodvig I konverterte til kristendommen, en hendelse som tradisjonelt har blitt plassert til år 496. Kristendommen ble introdusert i nord etter erobringen av Friesland av frankerne. Sakserne i øst ble konvertert før selve erobringen av Sachsen, og ble deretter frankernes allierte.

Frankisk dominans

Tidlig på 700-tallet kom friserne stadig oftere i konflikt med frankerne i sør, noe som førte til en rekke kriger hvor Frankerriket til sist la Friesland under seg. I 734, i slaget ved Boarn, ble friserne i Nederland beseiret av frankerne som dermed erobret området vest for Lauwers. Frankerne erobret deretter området øst for Lauwers i 785 da Karl den store beseiret Widukind.

Frankrernes språklige etterkommere, dagens nederlandsktalende i Nederland og Flandern, synes å ha brutt med endonymet «franker» en gang på 800-tallet. På denne tiden hadde frankisk identitet endret seg fra en etnisk identitet til en nasjonal identitet, blitt lokalisert og snevret til det moderne Franken, en region som nå ligger i de to tyske delstatene Bayern og Baden-Württemberg, og i hovedsak til dagens franske provins Île-de-France.^[46] Men selv om folket ikke lenger betraktet seg selv som «frankere», var Nederland fortsatt en del av Karl den stores frankiske rike. Faktisk var byene Aachen, Maastricht, Liège og Nijmegen, på grunn av deres austrasiatiske opprinnelse til karolingene i området mellom Rhinen og Maas, selve hjertet til den karolingiske kulturen.^[41] Karl den store opprettholdt sitt palatium i Nijmegen minst fire ganger.

Frankerriket kom til sist til å omfatte dagens Frankrike, Tyskland, nordlige Italia og det mest av Vest-Europa. I 843 ble det frankiske riket delt i tre deler, noe som førte til Vestfranken i vest, Østfranken i øst, og Mellomfranken i midten. Det mest hva som i dag er Nederland ble en part av Mellomfranken; Flandern ble en del av Vestfranken. Denne inndelingen ble en betydningsfull faktor i den historiske forskjellen mellom Flandern og de andre nederlandsktalende områdene. Senere ble dette riket i seg selv delt; det meste av dagens nederlandsktalende landområder ble en del av Det tysk-romerske rike mens Flandern ble en del av Frankrike.

Mellomfranken (latin Francia Media) var et kortvarig frankisk kongedømme som hadde ingen historisk eller etnisk identitet som kunne knytte et mangfoldig folk sammen. Det ble opprettet ved traktaten i Verdun i 843 som delte det karolingiske riket til Ludvig den fromme mellom hans tre sønner. Plassert mellom Østfranken og Vestfranken utgjorde Mellemfranken det frankiske området mellom elvene Rhinen og Schelde, den frisiske kysten mot Nordsjøen, det tidligere kongedømmet Burgund (unntatt en vestlige del som siden ble kjent som Bourgogne), Provence, og kongeriket Italia (som besto av hovedsakelig nordlige Italia). Mellomfranken gikk til Lothar I, den eldste sønn og etterfølger av Ludvig den fromme, etter en tilbakevendende borgerkrig med hans to yngre brødre, Karl den skallede og Ludvig den tyske. I anerkjennelse av Lothars keisertittel beholdt Mellomfranken de keiserlige byene Aachen, Karl den stores bosted, foruten også Roma. I 855, på hans dødsleie i klosteret i Prüm fordelte keiser Lothar I igjen ut sitt rike blant sine sønner. Det meste av landene nord for Alpene, inkludert Nederland, gikk til Lothar II og ble følgelig kalt for Lotharingia. Da Lothar II døde i 869 ble Lotharingia delt mellom hans onkler, Karl den skallede og Ludvig den tyske i traktaten i Meerssen i 870. Selv om en del av Nederland kom inn under kontrollen til vikinger, det vil si nordboere, hovedsakelig fra Danmark, i 870, var det teknisk og formelt en del av Østfranken som ble til Det tysk-romerske rike i 962.

Vikingangrep

Fra 800-tallet og ut på 900-tallet kom det seilende sørover stadig flere nordboere som vikinger som herjet de forsvarsløse frisiske og frankiske byene som lå ved kysten og oppover elvene i Nederland. Selv om nordboerne aldri bosatte seg i et større antall i disse områdene, satte de opp baser og festninger over lengre tid og ble i noen få tilfeller anerkjent som herrer. I nederlandske og frisiske historiske tradisjoner fikk handelssenteret Dorestad en nedgang etter gjentatte angrep fra vikinger fra 834 til 863, men det er ingen arkeologiske bevis på dette stedet som bekrefter denne nedgangen.^[47]

En betydelig nordboerætt i Nederland var Rorik eller Rørik av Dorestad, basert i Wieringen, og hans bror «den yngre Harald» som var basert i Walcheren. Begge er antatt å være nevøer av danske Harald Klakk.^[48] En gang rundt 850 anerkjente Lothair I Rørek som lydkonge over det meste av Friesland. Rundt tyve år senere, en gang rundt 870, ble Rørik mottatt av Karl den skallede i Nijmegen som han da anerkjente som sin overherre. Vikingangrep fortsatte i løpet av hele perioden. Haralds sønn Rodulf og hans menn ble drept av folket i Oostergo i 873. Rørik døde en gang før 882.

Nedgravde forråd med vikingrikdommer som har blitt funnet i Nederland besto hovedsakelig av sølv. To slik forråd har blitt avdekket i Wieringen. En stor rikdom ble funnet i Wieringen i 1996 er datert til tiden rundt 850, og kan kanskje ha vært tilknyttet Rørik. Nedgravingen av en slik rikdom er sett på som et bevis på at det var en fast bosetning i Wieringen på denne tiden.^[49]

En gang rundt 879 kom nok en nordisk krigsherre ved navn Godfrid til Friesland med en stor hærstyrke som herjet og terroriserte Nederland. Med Gent som sitt hovedkvarter herjet han Maastricht, Liège, Stavelot, Prüm, Köln, og Koblenz. Han kontrollerte det meste av Friesland mellom 882 og til sin død i 885, og ble husket som hertug av Friesland. Hans herredømme ble anerkjent av Karl den feite som han ble en vasall av. Godfrid ble myrdet i 885, og i tomrommet etter ham tok Gerolf av Holland herredømme over Friesland. Nordboernes herredømme var da over, men vikingenes herjinger fortsatte i ytterligere et århundre. Levninger av vikingangrep fra tiden mellom 880 og 890 har blitt avdekket i Zutphen og Deventer. I 920 frigjorde kong Henrik I av Sachsen byen Utrecht. I henhold til en rekke krøniker skjedde de siste angrepene det første tiåret av 1000-tallet, og skjedde i Tiel i 1006 og Utrecht i 1007.^[50]

Disse vikingangrepene skjedde på omtrent samme tid hvor franske og tyske herrer slåss om herredømmet over det midtre riket som omfattet Nederland, og deres herredømme over dette området var således svakt. Motstand mot vikingene, om noe, kom fra den lokale adelen som fikk vekst som resultat.

Høymiddelalderen

Del av det tysk-romerske rike

Tyske konger og herskere styrte i Nederland på 900- og 1000-tallet. Tyskland ble kalt for Det tysk-romerske rike etter at kong Otto den store ble kronet som keiser. Den hollandske byen Nijmegen pleide å være et viktig sted for tyske keisere. Flere av dem ble født og døde her. Blant annet den bysantinske keiserinnen Theophania døde i Nijmegen. Utrecht var også en viktig by og havn for handelen.

Politisk splittelse

Det tysk-romerske rike var ikke i stand til å opprettholde en politisk enhet. I tillegg til den voksende selvstendigheten til byene, lokale herskere som omgjorde deres fylker og grevskap til private kongedømmer og følte liten lojalitet til keiseren som styrte over store deler av riket utelukkende i navnet. Store deler av hva som i dag utgjør Nederland ble styrt av greven av Holland, hertugen av Geldern, hertugen av Brabant og biskopen av Utrecht. Friesland og Groningen i nord opprettholdt deres uavhengighet og ble styrt av lokal lavadel.

Kapellet til sankt Nicholas (*Sint Nicolaaskapel* eller *Valkhofkapel*) i Nijmegen, datert til rundt 975, den edlste bygningen i Nederland.

De ulike føydalstatene lå bortimot jevnlig i krig. Geldern og Holland kjempet om kontrollen over Utrecht. Biskopen av Utrecht hadde i år 1000 styrt over halvparten av hva som i dag er Nederland, men bispedømmet ble marginalisert over den langvarige vanskeligheten i å velge nye biskoper. På samme tid hadde slektdynastiene i nabostatene blitt mer stabile. Groningen, Drenthe og det meste av Geldern, som pleide å være en del av Utrecht, ble uavhengige. Brabant forsøkte underlegge sine naboer, men greide det ikke. Holland forsøkte også sikre seg Zeeland og Friesland, men mislyktes.

Friserne

Språket og kulturen de fleste som levde i det området som i dag er Holland var opprinnelig frisisk. Det sparsommelige bosatte området var kjent som Vestfriesland.^[51] Etter hvert som frankisk bosetning økte trakk friserne seg unna eller ble absorbert og området ble hollandsk.

Resten av Friesland i nord fortsatte å opprettholde en form for uavhengighet. Området hadde sin egen lovgivning, som ble kalt for «frisisk frihet», og motsatte seg å bli underlagt føydalsystemet som var blitt vanlig i andre deler av Europa. De så på seg selv som Sveits så på seg selv, og deres motto var «heller død enn i slaveri». De mistet dog deres frihet da de ble beseiret i 1498 av tyske landknechter, leiesoldater hos hertug Albrekt III av Sachsen-Meissen.

Hollands framvekst

Maktsenteret til de framvoksende uavhengige områder var i grevskapet Holland. Opprinnelig gitt som len til den danske høvdingen Rørik i 862, regionen Kennemara, tilsvarende dagens Haarlem, vokste raskt under Røriks etterkommere i størrelse og betydning. Tidlig på 1000-tallet krevde Dirk III, greve av Holland, skatter og toll ved elvemunning Meuse og var i stand til å motstå militær innblanding fra sin overherre, hertugen av Nedre Lorraine.

I 1031 opptrådte «Holland» for første gang i referanse til område som tilsvarer mer eller mindre dagens provins Sør-Holland, og den sørlige halvdelen av hva som i dag er Nord-Holland. Hollands innflytelse fortsette å vokse de neste to århundrene. Grevene av Holland erobret det meste av Zeeland, men det var ikke før i 1289 at grev Floris V av Holland greide å underkaste friserne i vestlige Friesland, det vil si den nordlige halvdelen av Nord-Holland.

Ekspansjon og vekst

Rundt år 1000 var det flere former for utviklinger i jordbruket som økte avkastningen i matproduksjonen. Økonomien økte i hastig tempo, og høyere produksjon til å øke andelen dyrkbar mark eller gå over til handel.

Store deler av den vestlige delen av Nederland var kun sparsommelig befolket fra slutten av romersk tid og fram til rundt 1100. Bønder fra Flandern og Utrecht begynte å kjøpe opp myrområder, drenerte og kultiverte dem. Denne prosessen skjedde raskt og ubebodde områder ble bosatt i løpet av et par generasjoner. De bygde uavhengige gårder som ikke tilhørte landsbyer, noe som var unikt i Europa på denne tiden.

Laug ble etablert og markeder utviklet seg da produksjonen overgikk lokale behov. Introduksjonen av myntøkonomi gjorde handel langt smidigere enn tidligere. Eksisterende byer vokste og nye byer ble etablert rundt klostre og festninger. Med denne utviklet oppsto en ny borgerklasse i urbane områder. Handel og byutviklingen økte med den voksende befolkningsveksten.

Tankegangen og propagandaen for korstog fikk gjennomslag i Nederland som i mange andre europeiske stater, og mange reiste avsted for å kjempe Guds kamp i Det hellige land. I Nederland hersket det relativt fredelige forhold. Herjinger nordfra hadde ebbet ut i og med at de nordiske landene hadde blitt kristne.

De nederlandske byene vokste med den blomstrende handelen, særlig i Flandern og Brabant. Etter hvert som byene ble stadig rikere begynte de å kjøpe seg særlige privilegier fra deres overherre; som borgerlige byrettigheter, retten til selvstyre og retten til egen lovgivning. I praksis betydde det at de rikeste byene ble delvis uavhengige kvasi-republikker i deres egen rett. To av de mest betydelige byene var Brugge og Antwerpen, og de vokste siden til bli blant de viktigste byene og havnene i Europa.

Krok og torske-krigen

Krok og torske-krigen (nederlandsk: Hoekse en Kabeljauwse twisten') var rekke kriger og kamper som ble utkjempet i grevskapet Holland i tiden mellom 1350 og 1490. De fleste av disse krigene ble utkjempet om tittelen til grevskapet Holland, men det har vært argumentert at den underliggende årsaken var en maktkamp mellom borgerne i byene og den herskende adelen.

«Torske»-fraksjonen besto generelt av de mer progressive byene i Holland, mens «krok»-fraksjonen besto hovedsakelig av konservative adelsmenn. Bakgrunnen for betegnelsene er noe uklart.^[52] En del av de fremste figurene i denne flergenerasjonskonflikten var Vilhelm IV, Margareta II, Vilhelm V, Vilhelm VI, greve av Holland og Hainaut, Johan og Filip den gode, hertug av Burgund. Men kanskje den mest kjente var Jacoba I av Holland, grevinne av Hainaut.

Erobringen av grevskapet Holland som hertug Filip den gode utførte var i seg selv en merkelig hendelse. Ledende adelsmenn i Holland inviterte hertugen å underlegge seg Holland, selv om han ikke hadde noe historisk krav på landet. Det er mulig at den herskende klasse i Holland ønsket at landet skulle bli integrert med det økonomiske og juridiske system i Flandern, som hadde vokste rikt og holdt seg utenfor de strider og borgerkriger som hadde rast i andre deler av Europa i løpet av 1300- og 1400-tallet.

Under Burgund og Habsburg

Den burgundiske periode

Det meste av hva som i dag er Belgia og Nederland ble til sist forent av hertugen av Burgund i 1433. Før den burgundiske forening hadde nederlenderne identifisert seg regionalt med den byen som de bodde i, og hvor de var underlagt et grevskap, et hertugdømme, eller som undersåtter av Det tysk-romerske rike. Under Burgund begynte den prosessen hvor nederlenderne begynte å betrakte seg selv som et folk i en nasjon.

Hollands handel utviklet seg raskt, særlig innenfor områdene av skipsfart og transport. Nye herskere blandet seg inn i hollandske handelsinteresser. Hollands flåte utfordret og beseiret flåten til det nordtyske Hansaforbundet flere ganger. Amsterdam vokste og på 1400-tallet hadde byen blitt den fremste havnen i Europa for handelen med korn fra Østersjøen. Amsterdam distribuerte korn til de store byene i Belgia, nordlige Frankrike og England. Denne handelen var vital for folket i Holland ettersom landet ikke lenger selv var i stand til produsere nok korn til å brødfø seg selv. Drenering av landområder hadde ført til at torv fra tidligere våtmarksområder var blitt redusert til et nivå som var altfor lavtliggende til at fortsatt drenering var mulig.

Habsburgstyre fra Spania

Karl V av Det tysk-romerske rike var født i den flamske byen Gent i 1500. Kulturen og hofflivet i burgundiske Nederland hadde en betydelig innflytelse på hans første år. Hans lærer og senere hans første statsminister var Vilhelm van Croÿ. En annen lærer var teologen Adriaan Florenszoon Boeyens fra Utrecht, senere pave Hadrian VI. I 1506 arvet Karl sin fars burgundiske besittelser, og på den måten ble Nederland en del av det spanske imperiet, styrt av habsburgerne. Karl ble den mektigste herskeren i Europa, hans voksende rike ble kontrollert fra Sevilla i sørlige Spania. Nederland hadde en viktig posisjon innenfor hans tysk-romerske rike, og på grunn av handelen og industrien, og byenes rikdom, representerte Nederland også store inntekter for riket.

Karl utvidet det burgundiske området med å annektere Tournai, Artois, Utrecht, Groningen og Geldern. De sytten provinsene hadde blitt forent under Karls burgundiske forfedre, men var formelt len av enten Frankrike eller det tysk-romerske rike. Da Karl var mindreårig hadde hans tante Margarete fungert som regent fram til 1515 og i sin tid havnet hun i krig med Frankrike over spørsmålet om Karl skulle gi sin føydale hyllest til den franske konge for lenet Flandern slik hans far hadde gjort. Utkommet av krigen var at Frankrike oppga sine gamle krav på Flandern i 1528.

I 1548, åtte år før han abdiserte, ga Karl de sytten provinsene i Nederland status som selvstendige enheter adskilt fra det tysk-romerske rike og fra Frankrike ved transaksjonen i Augsburg. Det var ikke en full uavhengighet, men den tillot en betydelige grad av selvstyre. I den pragmatiske sanksjonen av 1549 ble det slått fast at De sytten provinsene skulle kun bli gitt videre til hans etterkommere som en forent enhet.^[53]

Fra 1515 til 1523 måtte Karls regjering i Nederland slåss med opprørske bønder i Friesland, ledet av Pier Gerlofs Donia og Wijard Jelckama. Geldern forsøkte å bygge opp sin egen stat i nordøstlige Nederland. På grunn av manglende evne til betaling av soldatlønn lot hertugdømmet Geldern sine soldater ta seg selv til rette ved plyndring. Disse soldatene var til en store plage det burgundiske Nederland. En beryktet hendelse var plyndringen av Haag.

Karl V ble etterfulgt av sin sønn Filip II av Spania. I motsetningen til sin far, som hadde vokst opp i Gent i Belgia, hadde Filip liten personlig tilknytning til Nederlandene som han hadde kun oppholdt seg i fire år, og ble således oppfattet som fjern av den lokale adelen. Da Filip forlot Nederlandene den 7. august 1559 utpekte han Margarete, hertuginne av Parma, som guvernør av Nederlandene i sitt sted.^[54] Margarete var datter, født utenfor ekteskap, av Karl V og Johanna Marie van der Gheynst.^[55] Å bli utpekt som generalguvernør for Nederland var ikke noe nytt for hennes familie. Både Margaretes grandtante, nevnte erkehertuginne av Østerrike, Margarete, og Margaretes tante Maria av Østerrike hadde fungert i posisjonen som generalguvernør av Nederland, — tjenestegjorde henholdsvis fra 1507 til 1530, og fra 1530 til 1555.

Reformasjonen

Den protestantiske reformasjonen, som påvirket Nederlands historie i stor grad, særlig de vestlige og nordlige delene av landet, begynte på 1500-tallet. Den første bølgen i reformasjonen som ble utløst av tyske Martin Luther kom derimot ikke til Nederland.

Den andre bølgen, anabaptismen, ble meget populær i fylkene Holland og Friesland. Anabaptistene var en meget radikal religiøs bevegelse som trodde på at endetiden, apokalypsen, var nær. De nektet å leve på gammel vis og begynte å danne nye samfunn, noe som førte til betydelig uro og kaos. En framtredende anabaptist var Menno Simons, som startet den mennoittiske kirke. En annen var Jantje van Leyden som ble leder av en nyopprettet by, Det himmelske Jerusalem. Anabaptistene overlevde århundrene framover og de ble anerkjent av Nederlands statsgeneral i 1578. Institusjonalisert nederlandsk baptisme ble modell for både den engelske som amerikanske baptistkirke.

Den tredje bølge av protestantisk innflytelse var kalvinismen som nådde Nederland på 1560-tallet, og som fikk innflytelse både hos både de øvre som nedre samfunnsklasser, hovedsakelig i Flandern. De spanske myndighetene under Filip II begynte med harde forfølgelser, støttet av den spanske inkvisisjonen. Som en reaksjon på forfølgelsen gjorde kalvinistene opprør. Først var det beeldenstorm («billedstorm» eller ikonoklasme) i 1566, som innebar ødeleggelse av religiøse bilder i kirkene. Også i 1566 begynte Vilhelm I av Oranien (kalt for Vilhelm den tause), en konvertitt til kalvinismen, åttiårskrigen for å frigjøre nederlandsk kalvinister fra undertrykkelsen til det katolske Spania. Fylkene Holland og Zeeland ble erobret av kalvinistene i 1572. Et betydelig antall mennesker var kalvinister i Holland og Zeeland, men andre områder var fortsatt katolske.

Opptakt til krig

Nederlandene var en verdifull del av det spanske riket, særlig etter Cateau-Cambresis-avtalen av 1559. Denne avsluttet en førti år lang periode med krig mellom Frankrike og Spania som utspilte seg i Italia fra 1521 til 1559.^[56] Avtalen var noe av et vannskille, ikke bare for slagmarken i Italia, men også for nordlige Europa. Spania hadde stasjonert soldater i Nederlandene som sto klar til å angripe Frankrike nordfra samtidig som et spansk angrep også kunne rettes sørfra.

Da mange tvister mellom Frankrike og Spania ble bilagt ved Cateau-Cambresis, var det ikke lenger noe grunn til å opprettholde stasjoneringen av soldater i Nederlandene. Nederlenderne kunne således fortsette sysler knyttet til fredstid. Det var stor etterspørsel etter de produkter de framstilte. Fiske hadde lenge vært en viktig del av Nederlands økonomi.^[54] Imidlertid hadde fiske av sild alene kommet til oppta 2000 båter alene fra nederlandske havner. Spania, som fortsatt var Nederlandenes viktigste handelspartner, kjøpte femti store skipslaster med møbler og husholdningsutstyr fra handelsmenn i Flandern.^[54]

I tillegg var det stor etterspørsel etter nederlandske trevarer over alt. Nederlandene kjøpte og prosesserte nok spansk ull til å selge for fire millioner floriner i ullprodukter via handelsmenn i Brugge. Så heftig var den nederlandske etterspørselen etter ullråvarer at de kjøpte bortimot all engelsk eksport, som kom i tillegg til hva som ble skaffet fra Spania.^[54] Den totale handelen med England alene kom opp mot 24 millioner floriner. Mye av eksporten til England resulterte i ren profitt til Nederland på grunn av at nederlenderne selv produsert ferdige varene. Nederlandene var i begynnelsen av deres «gullalder». Brabant og Flandern var de rikeste og mest framgangsrike delene av den nederlandske republikken på denne tiden.^[54] Det var således ikke uten grunn at Spania ikke aktet å la slik verdifull del av deres rike få holde på uavhengig og at moderriket Spania ikke fikk ta del i de store inntektene. Imidlertid er det en tendens i historieframstillingen til at de økonomiske årsakene drukner i religiøs retorikk.

Vilhelm I av Oranien, kalt for Vilhelm den tause.

Som hengiven katolikk var Filip II forskrekket over den suksess som den protestantiske bevegelse hadde i Nederlandene og som hadde ført til at svært mange var blitt kalvinister. Hans forsøk på å tvinge gjennom religiøs forfølgelse av protestanter og sentralisere regjeringen, domstolene og skattevesenet fra Spania gjorde ham upopulær og førte til opprør. Fernando Álvarez de Toledo, hertugen av Alba, ble sendt med en spansk hær for straffe de uregjerlige nederlenderne.^[55] Hertugen begynte sin marsj gjennom Nederlandene den 5. mai 1567. Den eneste opposisjon han møtte var fra adelen: Lamoraal Egmont, grev av Egmont; Philippe II de Montmorency-Nivelle, greve av Hoorn; og andre. Vilhelm av Orange flyktet til Tyskland med sine tre brødre og resten av familien den 11. april 1567.^[54] Den 26. og 27. juli 1667 sendte hertugen av Alba et brev til adelen som hadde samlet sammen en hær for å møte ham. I brevet uttrykte hertugen sitt ønske å møte adelen i Brussels den 9. september 1567 og forhandle om deres motsetningene på fredelig vis. Imidlertid da adelen møtte opp i Brussels ble de øyeblikkelig arrestert. Egmont og Hoorn ble fraktet til fengselsfestningen i Gent. Den 5. juni 1568 ble de begge henrettet på hovedplassen i Brussels.^[55] Hertugen trakk deretter tilbake alle tidligere avtaler som Margaret, hertuginne av Parma, hadde signert med Nederlands protestanter og innsatte den spanske inkvisisjonen for tvinge igjennom dekretene fra kirkemøtet i Trent.

Åttiårskrigen

Den nederlandske uavhengighetskrigen mot Spania kalles for åttiårskrigen (1568–1648). Imidlertid var det bare de første femti årene, fra 1668 og til 1618 hvor det var rene krigshandlinger mellom de to landene. I løpet av de siste tretti årene (1618–1648) ble konflikten mellom Spania og Nederlandene en del av den generelle europeiske krigen som er kjent som trettiårskrigen.^[57] De syv opprørske provinsene i Nederlandene ble til sist forent ved unionen i Utrecht i 1579 og dannet republikken av de syv forente Nederlandene (også kjent som «De forente provinser»). Plakkaat van Verlatinghe, loven om avsverging, ble signert den 26. juli 1581 og ble den formelle erklæringen om uavhengighet og løsrivelse av de nordlige delene av Nederlandene fra den spanske kongen.

.

Vilhelm I av Oranien (1533–1584), grunnleggeren av den nederlandske kongelige familie, ledet nederlenderne i den første delen av krigen i 1568. I begynnelsen hadde de spanske soldatene militær framgang, men etter hvert fikk nederlenderne slått tilbake de påfølgende beleiringene i Nederlandene. Den spanske kongen mistet kontrollen over Nederlandene etter herjingen av Antwerpen av opprørske spanske soldater som skal drept opptil 10 000 av innbyggerne.^[55] Konservative katolikker i sør og øst støttet spanjolene. Spania erobret Antwerpen på nytt og dessuten andre byer i Flandern og Nederlandene. Det meste av de nederlandske områdene ble erobret tilbake, men ikke Flandern, noe som førte til den historiske delingen mellom Nederland og Flandern. Mange flamlendere flyktet til Nederland, blant dem halvparten av innbyggerne i Antwerpen, trefjerdedeler av Brugge og Gent og hele befolkningen i Nieuwpoort, Dunkerque og på bondelandet. Krigen trakk ut i ytterligere 60 år, men det meste av krigføringen var over.

Freden i Westfalen, signert den 30. januar 1648, bekreftet uavhengigheten til De forente provinsene fra Spania og Tyskland. Nederlenderne hadde ikke betraktet seg selv som tyskere siden 1400-tallet, men de forble offisielt en del av Det tysk-romerske rike fram til 1648. Nasjonal identitet ble hovedsakelig dannet provinsfolket fra Holland som var den viktigste provinsen den gang. Av den grunn ble republikken med de syv provinsene kjent som «Holland» mange steder i utlandet.

Disse hendelsene gikk inn i en større europeisk sammenheng, se artikkelen om Den spanske armada for en del av den samtidige historien lengre vest.

Gullalderen

I løpet av åttiårskrigen ble de nederlandske provinsene det fremste senteret for handel i Nord-Europa, og erstattet Flandern som tidligere hadde hatt en dominerende posisjon. I løpet av Nederlands såkalte «gullalder» var det en stor blomstring i handelen, industrien, kunsten og vitenskapen. På 1600- og 1700-tallet var Nederland uten tvil det mest økonomiske rike og vitenskapelig mest avanserte av alle europeiske stater. Den nye nasjonen blomstret kulturelt og økonomisk og skapte hva historikeren Simon Schama «en forlegenhet av rike».^[58] Spekulasjon i handel med tulipaner førte til det første børskrasjet i 1637, men den økonomiske krisen ble raskt overkommet. På grunn av den følgende utvikling ble 1600-tallet betraktet som Nederlands gullalder.

Oppfinnelsen av sagbruk^[59] gjorde det mulig å bygge en stor flåte av skip for verdenshandelen og ikke minst til forsvaret av republikkens økonomiske interesser. Nasjonale industrier som skipsbygging og raffineringsverker for sukker ekspanderte også.

Nederlenderne hadde lange tradisjoner som dyktige sjøfolk og var ivrig i å kartlegge havene,^[60] og de fikk en økende dominans til havs og i verdenshandelen, en posisjon som tidligere hadde vært holdt av spanjoler og portugisere. I 1602 ble Det nederlandske ostindiske kompani i (nederlandsk: Verenigde Oostindische Compagnie, forkortet VOC) opprettet. Det var det første multinasjonale selskap noensinne, finansiert av aksjer som etablerte den første moderne aksjehandel. Den ble verdens største kommersielle selskap på 1600-tallet. For å finansiere den voksende handelen innenfor regionen ble Amsterdams vekselbank etablert i 1609, forløperen til, om ikke den første, sanne sentralbank.^[61]

Nederlandske hvalskip drev jakt utenfor Svalbard, handlet krydder i India og Indonesia (via Det nederlandske ostindiske kompani) og grunnla koloniene Ny Amsterdam (i dag byen New York), i Sør-Afrika og Karibia. I tillegg ble en del portugisiske kolonier erobret, i nordøstlige Brasil, Angola, Indonesia og Ceylon. I 1640 innledet Det nederlandske ostindiske kompani et handelsmonopol med Japan via handelsposten på Dejima.

Nederlenderne dominerte også handelen mellom mange europeiske land. Nederland lå velegnet for handelen i krysningspunktet østvest og nordsør, og var dessuten knyttet til en rekke store tyske byer via elven Rhinen. Nederlendere skipet vin fra Frankrike og Portugal til de baltiske landene og fraktet korn tilbake for salg til landene ved Middelhavet. Ved 1680-tallet var det gjennomsnittlig rundt 1000 skip som gikk inn i Østersjøen hvert år.^[62] Nederlendere var i stand til å få kontroll over det meste av handelen med de voksende engelske koloniene i Nord-Amerika og etter at krigen med Spania ble avsluttet i 1648 blomstret også den nederlandske handelen med Spania.

Renessansehumanismen, hvor Desiderius Erasmus (ca. 1466–1536) var en betydningsfull talsmann for, hadde også fått et solid fotfeste og var delvis grunnen for det tolerante klima i Nederland. Toleransenivået var høyt nok til at Nederland trakk til seg religiøse flyktninger fra andre land, blant annet jødiske handelsmenn fra Portugal som også førte med seg rikdommer som igjen kom det nederlandske samfunn til gode. Opphevelsen av ediktet i Nantes i Frankrike i 1685 førte til innvandring av mange franske hugenotter, mange av dem velutdannete, noe som førte høyere vitenskap til Nederland. Toleransen hadde dog sin begrensning, noe filosofen Baruch de Spinoza (1632–1677) kom til oppdage. Den nederlandske toleransen tiltrakk seg vitenskapsfolk og andre forskere fra hele Europa. Særlig berømt var Universitetet i Leiden (etablert i 1575 av den nederlandske stattholder Vilhelm I av Oranien grunnet takkehemmelighet for byens standhaftige motstand mot Spania i løpet av åttiårskrigen) som ble et samlingssted for vitenskap og forskning i Europa. Den franske filosofen René Descartes bodde i Leiden fra 1628 og fram til 1649.

Nederlandske jurister og advokater ble kjente for deres kunnskap i internasjonal havrett og kommersiell lovgivning. Hugo Grotius (1583–1645) spilte en ledende rolle i opprettelsen av internasjonal lov. Igjen på grunn av det nederlandske klima for toleranse, blomstret utgivelser av alle slags bøker. Mange bokverker om religion, filosofi, og vitenskap som ble bedømt som kontroversielle eller direkte farlig ble trykt i Nederland og deretter smuglet til andre land. Av den grunn ble den nederlandske republikk på 1600-tallet mer og mer et forlag for hele Europa.

Christiaan Huygens (1629–1695) var en berømt astronom, fysiker og matematiker. Han oppfant pendelklokken som var et betydelig skritt mot nøyaktig tidtaking. Han bidro også til optikken. Den mest berømte nederlender innenfor optikk var Anton van Leeuwenhoek som oppfant eller i stor grad forbedret mikroskopet, og var den første som metodisk studerte mikroskopisk liv, og således la grunnlag for mikroskopi som vitenskap. Den berømte nederlandske hydrauliske ingeniør Jan Leeghwater (1575–1650) oppnådde betydelige seirer i Nederlands evige kamp mot havet. Han la betydelige mengder landområder til republikken ved å omdanne flere store innsjøer til polder, områder omgitt av diker, ved å pumpe vann ut med vindmøller.

Nederlandsk maleri i gullalderen fulgte mange av de tendenser som dominerte barokkunsten i andre deler av Europa, som anført av italienske Caravaggio og naturalisme, men ledet selv utviklingen av borgerlige emner som stilleben, landskapsmaleri og sjangermaleri. Portretter var også populære, men historiemaleriet, tradisjonelt den mest høyverdige sjangeren, hadde vanskeligheter med å finne kjøpere. Kirkekunsten var bortimot ikkeeksisterende, og svært få skulpturer ble produsert. Mens kunstsamlinger og malerier for det åpne marked var vanlig også andre steder, peker kunsthistorikerne på det voksende antallet rike middelklassefolk og suksessfulle, merkantile patroner av kunsten som drivkrefter innenfor å at bestemte kunstemner ble populære. I dag er de best kjente fra nederlandsk gullalder kunstnerne, den framstående geniet Rembrandt, sjangermaleren Johannes Vermeer som spesialiserte seg på hjemlige interiørscener fra middelklasselivet, den innovative landskapsmaleren Jacob van Ruisdael, og Frans Hals som inngytte nytt liv portrettkunsten. En del kjente kunstneriske stiler og trender var manierismen i Haarlem, Utrechtskolen som fulgte Caravaggio, Delft-skolen, fijnschilders (finmalerne) i Leiden, og nederlandsk klassisisme.

Nederlandsk arkitektur ble tatt til nye høyder i gullalderen. På grunn av den store økonomiske veksten i handelsbyene, vokste de i et raskt tempo og krevde nye rådhus, mange waag (veiebu) eller markedshus, samt store lagerhus. Kjøpmenn som hadde tjent gode penger bygde seg nye herskapshus langs de mange nye kanaler som gravd ut i og rundt flere av byene (til forsvar og til transport). Et hus med en fasade dekket av ornamenter var et passende markør på deres rike status. På bondelandet ble det reist mange nye slott og staselige hus, men ikke alle disse bygningene har overlevd ettertiden. Fra 1595 ble det bestilt mange reformerte kirkebygg hvor mange er fortsatt landemerker i dag. De mest kjente nederlandske arkitekter fra 1600-tallet er Jacob van Campen, Pieter Post, Pieter Vingbooms, Lieven de Key, og Hendrick de Keyser.

Gullalderen var også en viktig tid for utviklingen av litteraturen. En del betydningsfulle skribenter fra perioden var Gerbrand Adriaenszoon Bredero, Jacob Cats, Pieter Corneliszoon Hooft og Joost van den Vondel. Latin var dog fellesspråket i utdannelse og akademia, i sammenligning var det relativt få mennesker utenfor disse sirklene som kunne lese og skrive nederlandsk.

Musikk utviklet seg i samme grad som de andre kunstartene, blant annet for at kalvinistene betraktet musikk som en unødvendig fargeprakt og orgelmusikk ble forbudt i den reformerte kirke, skjønt musikk forble vanlig i mange verdslige sammenhenger.

Nederland i Amerika

Det nederlandske vestindiske kompani (nederlandsk: West-Indische Compagnie, forkortet WIC) var et handelskompani opprettet av nederlandske kjøpmenn. Den 2. juni 1621 ble det gitt et charter eller fribrev for et handelmonopol i Vest-India (det vil si Karibia) av republikken De forente Nederlandene og gitt domsmyndighet over den afrikanske slavehandelen, Brasil, Karibia, og Nord-Amerika. Det området hvor selskapet kunne operere besto av Vest-Afrika (mellom Krepsens vendekrets og Kapp det gode håp) og begge Amerika som inkluderte Stillehavet og den østlige delen av Ny-Guinea. Hensikten med fribrevet var å hindre konkurranse, særlig fra spanjoler og portugisere, mellom de ulike handelspostene som var blitt etablert av handelsfolk. Selskapet ble instrumental for nederlandsk kolonisering av Nord- og Sør-Amerika.

Nederlandske handelsstasjoner og plantasjer i Nord- og Sør-Amerika gikk forut den langt mer kjente koloniaktivitetene til nederlendere i Asia. De første festninger og bosetninger lang elven Essequibo i Guyana og langs elven Amazonas skjedde fra 1590-tallet. Faktisk kolonisering, det vil si nederlendere som bosatte seg på nytt land, var ikke så vanlig som det var for flere andre europeiske nasjoner. Mange nederlandske bosetninger gikk enten tapt eller ble oppgitt mot slutten av århundret, men Nederland greide å beholde eierskapet til Surinam og et antall øyer i Karibia.

Ny-Nederland, eller Nieuw-Nederland på nederlandsk, var en nederlandsk koloniprovins fra 1600-tallet på østkysten av Nord-Amerika. De områdene som Nederland gjorde krav på var fra Delmarvahalvøya til ytterste sørvestlige Cape Cod. Området er i dag en del de amerikanske delstatene New York, New Jersey, Delaware og Connecticut, foruten mindre utposter i Pennsylvania og Rhode Island. Provinshovedstaden, Ny Amsterdam, var lokalisert på sørenden av øya Manhattan på oversiden av bukten New York Bay, som den heter i dag.

Kolonien ble betraktet som et privat forretningseventyr for å utnytte Nord-Amerika for skinnhandel. Ny-Nederland ble bosatt i langsomt tempo i løpet av de første tiårene, delvis som et resultat av dårlig administrasjon av Det nederlandske vestindiske kompani og på grunn av konflikter med de innfødte. Bosetningen Nye Sverige ble utviklet på områdets sørlige bredde og dens nordlige grense ble opptegnet på nytt i anerkjennelse av den engelske kolonien New England som ekspanderte. I løpet av 1650-tallet opplevde kolonien voldsom vekst og ble en betydelig havn for handelen over den nordlige delen av Atlanterhavet. Overgivelsen av festning Fort Amsterdam til britisk kontroll i 1664 ble formalisert i 1667, og var medvirkende til den andre anglo-nederlandske krig. I 1673 tok nederlenderne området tilbake, men ga det senere fra seg som en del av avtalen i Westminster av 1674, noe som avsluttet den tredje anglo-nederlandske krig.

Innbyggerne i Ny-Nederland var innfødte amerikanere, europeere, og afrikanere, de sistnevnte var importert som slaver. Etterkommere av de opprinnelige bosetterne kom til å spille en framtredende rolle i kolonitidens Nord-Amerika. I to århundrer karakteriserte nederlandsk kultur den tidligere nederlandske kolonien, og den dag mener innbyggerne at konseptene borgerlige rettigheter og pluralisme er en del av den nederlandske arven som ble introdusert i provinsen og siden blitt en hovedstrømning i amerikansk politisk og sosialt liv.

Slavehandelen

Selv om slaveri var ulovlig innenfor Nederlands grenser, blomstret den i det nederlandske riket, og bidro til å fremme nederlandsk økonomi.^[63] I 1619 tok Nederland ledelsen i å opprette en storstilt slavehandel mellom Afrika og Virginia i Den nye verden. Ved 1650 var Nederland blitt den fremste nasjonen i Europa på slavehandel, en rolle som ble overtatt av Storbritannia en gang rundt 1700. Historikerne er enige i at nederlandske skip fraktet rundt 550 000 afrikanske slaver over Atlanterhavet, rundt 75 000 av dem døde ombord før de nådde fram. I tiden 1596–1829 hadde nederlandske handelsmenn solgt rundt 250 000 slaver i nederlandske Guyana, rundt 142 000 i nederlandske karibiske øyer, og rundt 28 000 i nederlandsk Brasil.^[64] I tillegg ble titusener av slaver, hovedsakelig fra India og en del fra Afrika, fraktet til nederlandsk Øst-India,^[65] og slaver fra Øst-India til Afrika og Vest-India.

Nederlendere i Asia

Logoen til Det nederlandske ostindiske kompani (*Vereenigde Oost-Indische Compagnie* eller «VOC» på nederlandsk.

Det nederlandske ostindiske kompani (nederlandsk: Vereenigde Oost-Indische Compagnie, forkortet VOC) ble etablert i 1602 da statsgeneralen i Nederland bevilget et monopol for 21 år på utføre koloniaktiviteter i Asia. Foruten være den første multinasjonale korporasjonen i verden, og det første selskapet som utstedte aksjer, var det samtidig verdens første «megaselskap»^[66] med makt tilsvarende en stat, inkludert muligheten til å føre krig, fengsling og utføre henrettelser,^[67] forhandle avtaler, prege mynter og etablere kolonier.^[68]

Statistisk overgikk selskapet alle sine rivaler i Asiahandelen. Mellom 1602 og 1796 hadde selskapet sendt bortimot en million europeere i arbeid med Asiahandelen på 4 785 skip og fraktet mer enn 2,5 millioner tonn med handelsvarer fra Asia. I kontrast sendte resten av Europa til sammen kun 882 412 mennesker i tiden fra rundt 1500 og til 1795, og den engelske (senere britiske) Ostindiske kompani, nederlendernes fremste konkurrent, var en klar nummer to til nederlendernes totale trafikk med 2 690 skip og kun en femtedel tonn av hva nederlenderne fraktet. Nederlandsk Ostindiske kompani hadde enorm profitt fra sitt monopol på krydder gjennom det meste av 1600-tallet.^[69]

I 1619 etablerte nederlandske Ostindiske kompani en hovedstad i havnebyen Batavia (i dag Jakarta). I løpet av den neste to århundrene skaffet selskapet seg ytterligere havner som handelsstasjoner og for å trygge deres interesser ved å overta de omliggende områdene.^[70] Selskapet forble et betydelig aksjeselskap og betalte ut en årlig 18 prosent aksjeutbytte i bortimot 200 år. Tynget ned av korrupsjon på slutten av 1700-tallet, gikk selskapet konkurs og ble formelt oppløst i 1800.^[71] Dets eiendeler og gjeld ble overtatt av den nederlandske bataviske republikk. Selskapets tidligere områder ble Nederlandsk Øst-India og ble utvidet i løpet av 1800-tallet til å omfatte hele den indonesiske øygruppen, og på 1900-tallet ble dette området til Indonesia.

Nederlendere i Afrika

I 1647 gikk et nederlandsk skip på grunn i bukten som i dag heter Table Bay ved Cape Town. Det strandete mannskapet, de første europeere som forsøkte å bosette seg i området, bygget en festning og ble der et år før de ble reddet. Ikke lenge etterpå besluttet Det nederlandske ostindiske kompani å etablere en fast bosetning der. Selskapet, et av de fremste selskapene som seilte krydderruten til øst, hadde ikke til hensikt å kolonisere området, men kun etablere en sikker hovedleir slik passerende skip kunne søke ly og hvor sultne seilfolk kunne laste opp friske forsyninger av kjøtt, frukt og grønnsaker. Av den grunn ble en liten ekspedisjon under kommando av Jan van Riebeeck sendt ut og nådde fram til Table Bay den 6. april 1652.^[72]

For å overkomme mangelen på arbeidskraft lot selskapet et mindre antall av sine ansatte slippe fri fra sine kontrakter slik at de kunne opprette gårdsdrift og således forsyne selskapets sørafrikanske bosetning med deres innhøsting. Det viste seg å være svært heldig, og de produserte rikelig mengder med frukt, grønnsaker, hvete og vin; senere begynte de også å drive buskap. Den lille gruppen av opprinnelige «friburgere», som disse bøndene ble kjent som, økte jevnt i antall og begynte å utvide sin gårdsbruk lengre nordover og øst.

Flertallet av burgerne hadde nederlandske forfedre og tilhørte den kalvinistiske, nederlandske reformerte kirke, men det var også tallrike tyskere foruten en del skandinaver. I 1688 kom det også franske hugenotter, som også var kalvinister, og som flyktet fra religiøs forfølgelse i katolske Frankrike under kong Ludvig XIV. Hugenottene i Sør-Afrika ble raskt opptatt i den nederlandske befolkningen, og hadde en framtredende rolle i Sør-Afrikas historie.

Fra begynnelsen benyttet Ostindiske kompani Cape Town som en havn for forsyninger mellom Nederland og nederlandske Øst-India. Det var en nær tilknytning mellom Cape Town og disse nederlandske besittelsene i Det fjerne østen. Van Riebeeck og selskapet begynte å importere et stort antall slaver, hovedsakelig fra Madagaskar og Indonesia. Disse slavene giftet seg ofte med de nederlandske bosetterne, og deres etterkommere kom til å bli kjent som «Kappfargede» og «Kappmalayere».

I løpet av 1700-tallet vokste den nederlandske bosetningen i Kappområdet og ved slutten av århundret var Kappkolonien en av de best utviklede europeiske bosetningene utenfor Europa og Amerika. <^[73] De to viktigste årsakene for koloniens økonomi i bortimot hele dens historie var skipsfart og jordbruk. Dets strategiske posisjon betydde at bortimot hvert eneste skip mellom Europa og Asia gjorde stopp i koloniens hovedstad Cape Town. Å skaffe disse skipene forsyninger med frisk proviant, frukt og vin var et lukrativt marked for kolonistene.^[73]

En del friburgere fortsatte å ekspandere inn i det ulendte og kuperte innlandet i nord og øst, og mange begynte med en delvis nomadisk levevis, på mange måter ikke fjernt fra Khoikhoifolket de hadde erstattet. I tillegg til sin flokk, hadde en familie en vogn, et telt, en Bibel og noe få rifler. Etter hvert som de ble mer bosatte bygde de en hytte av leirvegger som frivillig var lokalisert flere dagsreiser fra nærmeste europeiske bosetning. De var de første av trekboers, reisende bønder, senere forkortet til kun boere. De var helt uavhengige av offisielle kontroller, fullstendig selvforsynt, og isolert fra myndighetene og hovedbosetningen i Cape Town.

Nederlandsk var det offisielle språket, men etter hvert dannet det seg en dialekt av nederlandsk som var ganske forskjellig fra sitt utgangspunkt. Afrikaans, som dialekten ble hetende, hadde sin opprinnelse fra 1600-tallets nederlandske dialekter, men har en svært forenklet grammatikk. Samtidig brukes en rekke lånord fra engelsk, fransk, malai og afrikanske språk.^[74] Denne særegne nederlandske dialekten, tidvis referert til som et «kjøkkenspråk» (kombuistaal),^[75] kom til sist på slutten av 1800-tallet til å bli anerkjent som et eget språk og erstattet nederlandsk som det offisielle språket til afrikandere.

Etter hvert som 1700-tallet ebbet ut, begynte Nederlands merkantile makt å tape styrke og britene presset seg inn. Storbritannia erobret Kappkolonien i 1795 for å forhindre at Frankrike kom britene i forkjøpet, deretter ble den kortvarig gitt tilbake til Nederland i 1803, men ble erobret fullstendig i 1806. Britisk overherredømme over området ble anerkjent av Wienerkongressen i 1815. På den tiden hvor kolonien ble tatt av britene i 1806 hadde den vokst til en etablert bosetning bestående av rundt 25 000 slaver, 20 000 hvite kolonister, 15 000 innfødte sorte og rundt 1000 frigitte sorte slaver. Utenfor Cape Town og det umiddelbare opplandet hadde isolerte sorte og hvite bønder befolket landet. Nederlands interesserer i Sør-Afrika var hovedsakelig en strategisk lokalisert hav. Dog hadde nederlenderne på 1600- og 1700-tallet opprettet fundamentet for den senere moderne staten Sør-Afrika. Den nederlandske arven i Sør-Afrika er merkbar over alt, men særlig i afrikandere og språket afrikaans.

De forente Nederlandene: Regenter og stattholdere (1649–1784)

Nederlandene oppnådde sin uavhengighet fra Spania som et resultat av åttiårskrigen, og i løpet av denne tiden ble den nederlandske republikken opprettet. Da Nederlandene var en republikk, var den ikke styrt av en konge, men av handelsaristokratiet i byene som kalte seg regenter. Hver by og hver provins hadde sitt eget styre og lover, og en stor grad av selvbestemmelse. Etter at forsøkene på å finne en kompetent monark ikke endte med noe positivt resultat, ble det besluttet å at suverenitet ville bli gitt til de styrende organene i provinsene. Generalstatene, med representanter fra alle provinsene, ville ta beslutninger i saker som angikk republikken som en helhet. Imidlertid var overhodet for hver provins stattholderen av denne provinsen, en posisjon som ble holdt av en etterkommer av Huset Oranien-Nassau. Vanligvis hadde en stattholder flere provinser under seg.

Etter å ha vunnet sin uavhengighet i 1648 forsøkte Nederlandene gå inn i flere allianser for å få støtte til å holde Frankrike på avstand. Frankrike hadde etter åttiårskrigen overtatt Spanias rolle som den sterkeste nasjonen i Europa. Mot slutten av den spanske arvefølgekrigen (1713) ble også slutten på den nederlandske republikkens rolle som en betydelig aktør i Europas storpolitikk. På 1700-tallet forsøkte Nederlandene bare å opprettholde sin uavhengighet og sto på en nøytralitetspolitisk kurs.

Nederlandene ga ly til mange kjente flyktninger, blant annet protestanter fra Flandern, jøder fra Tyskland og Portugal, protestanter fra Frankrike (hugenotter, inkludert filosofen René Descartes), og engelske dissentere (inkludert de puritanske pilegrimene som dro videre til Nord-Amerika). Mange av flyktningene kom til de nederlandske byene på 1600- og 1700-tallet fra de protestantiske delene av Tyskland og andre steder. Amsterdam var en multikulturell og tolerant by på 1600-tallet hvor også mange fattige fra Norge havnet. Disse sto lavest på rangstigen. Mange norske sjøfolk bemannet skipene til Det nederlandske ostindiske kompani, og flere tusen norske kvinner forsøkte å få jobb som tjenestepiker. Mange av sjøfolkene kom aldri hjem igjen, og mange av de norske kvinnene endte opp som prostituerte og kriminelle. Nyere forskning antyder at så mange som mellom 8 000 og 10 000 norske kvinner havnet i Amsterdam i tiden fra 1600 til 1750, kanskje også enda flere. Av disse er rundt 5000 dokumenterte.^[76] Mengden av førstegenerasjon innflyttere fra utenfor Nederlandene til Amsterdam var bortimot 50 prosent på 1600- og 1700-tallet. Faktisk besto mesteparten av Amsterdams befolkning av innvandrere og innflyttere fra bygda i Nederlandene. Til tross for fattigdommen andre steder i Europa, særlig i utkantstrøk som Norge, var det vekst, oppgangstider og alltid muligheter for arbeid i Amsterdam. Toleranse var viktig på grunn av at den stadige tilstrømningen av innvandrere var nødvendig for å opprettholde økonomien.

Amsterdam

På midten av 1660-tallet hadde Amsterdam nådd sitt optimale befolkningstall (rundt 200 000 mennesker) for holde nivået med handel, håndverk og jordbruk som byen var i stand til å fø på. Byen bidro til den største andelen av skatt til staten Holland som igjen bidro med over halvparten til statsgeneralen. Amsterdam var også en av de mest pålitelige i skattekrav, og var derfor også i stand til true med å tilbakeholde skatten til beste for egen vinning.^[77]

Amsterdam ble styrt av en gruppe med regenter, en stor, men lukket oligarki med kontroll over alle aspekter av byens liv, og dominerende stemme i Hollands utenrikspolitikk. Kun menn med nødvendig rikdom og som hadde bodd lenge nok i byen kunne bli en del av den herskende klasse. Det første skrittet for en ambisiøs og rik handelsfamilie måtte gjøre var å arrangere et ekteskap med en allerede etablert regentfamilie. På 1670-tallet var en slik allianse, som med familien Trip (Amsterdamavdelingen av den svenske våpenprodusenten)^[78] med sønnen til borgermester Valckenier, utvidet innflytelsen og støtten som var tilgjengelig for sistnevnte og styrket hans dominans i rådet. Oligarkiet i Amsterdam fikk således styrke fra dens bredde og åpenhet. I de mindre byene kunne familieinteresser forene medlemmer i beslutningsprosesser, men motsigelser gjennom inngifte kunne føre til degenerering av medlemmenes kvalitet.

I Amsterdam var nettverket så stort at medlemmer av samme familie kunne være i slekt med opposisjonen og forfølge helt adskilte interesser. Unge menn som hadde kommet seg opp og fram til myndighetposisjoner på 1670- og 1680-tallet konsoliderte deres grep om posisjoner godt inn på 1690-tallet og selv i det nye århundre.^[79]

Da Amsterdam var en rik og velholden by kunne dens regenter sørge for gode velferdstjenester til innbyggerne. De ga store bevilgninger til kanalene og annen nødvendig infrastruktur, foruten også kommunale fattighus for eldre, sykehus og kirker. Amsterdams rik ble skapt av dens handel som igjen ble opprettholdt av skjønnsom oppmuntring av foretak og entreprenører, uansett hva som var deres opprinnelse. Denne politikken med åpne dører har blitt tolket som bevis på en tolerant herskende klasse, men toleranse ble praktisert i henhold til hva som var anvendelig for byens beste. Derfor kunne rike sefardiske jøder fra Portugal ønsket velkommen og gitt alle privilegier unntatt borgerskap, men fattige askenasiske jøder fra Øst-Europa ble langt mer forsiktig tatt imot og de som ble avhengig av byen ble presset til å reise videre. Tilsvarende ble det gjort bestemmelser for å huse innvandring av forfulgte hugenotter i 1681 da Ludvig XIV av Frankrikes religiøse undertrykkelse begynte å fordrive disse protestantene ut av Frankrike, men ingen støtte ble gitt til de nederlendere som var fordrevet fra landsbygda eller fra andre byer i Holland. Regentene oppmuntret innvandrerne til å bygge kirker og anskaffet lokaliteter eller bygninger for kirker eller templer for alle, unntatt de mest radikale sektene og innfødte katolikker (skjønt katolikkene kunne praktisere i all stillhet i et kapell innenfor Begijnhof.^[80]

Første stattholderfrie periode og den første anglo-nederlandske krig

I 1650 døde stattholder Vilhelm II, prins av Oranien, brått av kopper; hans sønn, den senere stattholder og deretter konge av England, Vilhelm III, ble født kun åtte dager senere, således var nasjonen uten noen opplagt etterfølger. Siden republikken ble opprettet hadde det hadde vært en pågående maktkamp mellom regentene, en uformell elite av velstående borgere på den ene siden og Huset Oranien-Nassau på den andre, sistnevntes tilhengere var hovedsakelig vanlige folk. I denne situasjonen grep regentene muligheten; det skulle ikke være noen ny stattholder (i Holland) for de neste 22 årene. Johan de Witt, en genial politiker og diplomat, sto fram som den dominerende personen.

Prinsene av Orange ble stattholdere og med et bortimot arvelig styre i 1672 og 1748. Den nederlandske republikk av de forente provinser var en virkelig republikk kun i tiden 1650-1672 og 1702-1748. Disse periodene er kalt den første stattholderfrie perioden og den andre stattholderfrie perioden.

Republikken Nederlandene og England var betydelige rivaler i verdenshandelen og begge hadde en sterk flåte. Halvveis inn på 1600-tallet var republikkens flåte den mektigste marinen i verden.^[81] Republikken utkjempet flere kriger mot England i løpet av den andre halvdelen av 1600-tallet.

I år 1651 vedtok England sin første navigasjonslov som i betydelig grad var til skade for nederlandske handelsinteresser. En hendelse til sjøs som angikk loven førte til utbruddet av den første anglo-nederlandske krig. Den varte fra 1652 og til 1654 og ble avsluttet med avtalen i Westminster i 1654 som slo fast at navigasjonsloven ble gjeldende.

Etter restaurasjonen i England da monarkiet ble gjeninnført, forsøkte Karl II av England å sørge for sin dynastiske interesser ved å få prins Vilhelm III av Oranien, sin nevø, til å bli stattholder av den nederlandske republikken. Den engelske monarken truet med engelsk militær inngripen om så ikke skjedde. Det førte til en stemningsbølge av patriotisme i England, og landet ble, slik Samuel Pepys uttrykte det, «gal etter krig».

Den andre anglo-nederlandske krig brøt ut i 1665 og ble markert av en rekke store engelske seirer, blant annet at Jakob II fikk erobret den nederlandske kolonien Ny-Nederland. Det var også nederlandske seire, som erobringen av skipet «Royal Charles» i løpet av firedagersslaget i 1666, en hendelse som ble emne for flere kjente malerier av Willem van de Velde. Imidlertid ble raidet på Medway i juni 1667 avslutningen på krigen med nederlandsk seier. En flotilje med skip ledet av admiral Michiel de Ruyter brøt gjennom forsvarskjettingen som voktet Medway i Kent, brente ned deler av den engelske flåte som lå i dokk ved Chatham og tauet avsted skutene «Unity» og «Royal Charles», engelsk stolthet og vanligvis flaggskip for den engelske flåte. Den nederlandske marine var i mange år verdens sterkeste og den nederlandske republikk var samtidig på høyden av sin makt.

Krig med Frankrike og med England (1672–1702)

Året 1672 er i Nederland kjent som Rampjaar, «katastrofeåret». England erklærte krig mot republikken, den tredje anglo-nederlandske krig, fulgt av Frankrike, Münster og Köln, som alle hadde signert allianser mot Nederland. Frankrike, Münster og Köln invaderte landet, og Johan de Witt og hans bror Cornelis, som lenge hadde maktet en vanskelig diplomatisk balansekunst, ble de opplagte syndebukker for elendigheten. De ble lynsjet, og en ny stattholder, Vilhelm III ble utpekt. Et engelsk og fransk forsøk på å landsette soldater på den nederlandske kysten ble slått tilbake tre ganger i desperate sjøslag under kommando av admiral Michiel de Ruyter. Franske soldater rykket inn fra sør og kunne bare bli forsinket ved å oversvømme egne landområder ved å slå hull på dikene. Med støtte fra vennligsinnede tyske fyrster greide nederlenderne å slå tilbake Münster og Köln. Deretter ble det inngått egne fredsavtaler med dem, men en del landområder gikk samtidig tapt for alltid. Det ble også inngått fredsavtale med England i 1674 i den andre avtalen i Westminster. I 1678 ble det inngått fred med Frankrike, skjønt landets spanske og tyske allierte følte seg forrådt av at Nederland signerte avtalen i Nijmegen.

I 1688 kom forholdet til England til et nytt krisenivå. Stattholder Vilhelm III besluttet å ta et stort sjansespill da han aksepterte en invitasjon fra den protestantiske adelen i England til å invadere landet for å avsette hans svigerfar, den katolske Jakob II av England. Det førte til den ærerike revolusjon. Jakob flyktet til Frankrike og Vilhelm etterfulgte på den engelske trone som medmonark til sin hustru, Maria, den eldste datteren til den avsatte Jakob. Denne manøveren sikret England en viktig alliert i Nederland i den pågående krigen med Frankrike. Vilhelm var kommandant av både den nederlandske som den engelske hæren og begge de militære flåtene fram til sin død i 1702. I løpet av Vilhelms styre som konge av England var hans fremste fokus å la engelsk arbeidskraft og økonomi støtte nederlenderne i deres kamp mot franskmennene. Kombinasjonen fortsatte etter hans død da en hær av både nederlendere og briter pluss leiesoldater erobret Flandern og Brabant, og invaderte fransk territorium før alliansen kollapset i 1713 grunnet intern britisk politisk strid.

Andre stattholderfrie periode (1702–1747)

Den andre stattholderfrie periode (nederlandsk: Tweede Stadhouderloze Tijdperk) kaller nederlandske historikere perioden mellom dødsfallet til stattholder Vilhelm III i mars 1702 og utnevnelsen av Vilhelm IV, prins av Oranien, som stattholder og generalkaptein i alle provinsene i den nederlandske republikk den 2. mai 1747. I løpet av denne perioden i posisjonen som stattholder var ubesatt i provinsene Holland, Zeeland, og Utrecht mens de i de andre provinsene ble posisjonen i løpet av ulike perioder fylt av medlemmer av Huset Nassau-Dietz (senere kalt Huset Oranien-Nassau).

I denne tiden tapte republikken sin status som supermakt og sin overlegenhet i verdenshandelen, en prosess som gikk hånd-i-hånd, det siste som en årsak av det første. Selv økonomien fikk en betydelig nedgang, noe som førte til avindustrialisering og avbefolkning i de maritime provinsene, kunne en klasse rentiere fortsette å samle store kapitalinntekter fra det internasjonale kapitalmarkedet, noe som utgjorde grunnlaget for ledende posisjoner i republikken. En militær krise mot slutten av perioden førte til fallet til regimet til statspartiet og gjeninnføringen av stattholdere i alle provinsene. Imidlertid krevde de nye stattholdere makt tilsvarende diktatorer, noe som ikke var en forbedring av situasjonen.

Økonomisk nedgang på 1700-tallet

Etter at den nederlandske flåten forfalt ble nederlandske handelsinteresser avheng av britisk velvilje. Hovedfokuset til de nederlandske ledere var å redusere landets betydelige budsjettunderskudd. Nederlandsk handel og skipsfart forble på et rimelig stødig nivå gjennom 1700-tallet, men hadde ikke lenger et bortimot fullstendig monopol og kunne heller ikke møte på lik fot den voksende franske og engelske konkurransen. Nederland mistet sin posisjon som handelssenteret i Nord-Europa til London.

Selv om Nederland forble et rikt land, ble det stadig vanskeligere å finne investorer. En del investeringer gikk til kjøp av landområder, men det meste av økonomien gikk til utenlandske gjeldsbevis og Amsterdam forble en av de fremste byer for banker i Europa. Nederlandsk kultur fikk samtidig en nedgang, både i kunstartene og i vitenskapene. Litteraturen kom eksempelvis til i stor grad å etterligne engelsk og franske stiler med få egne nyvinninger eller originalitet. Livet for den jevne nederlender ble langsommere og mer avslappet mens de øvre og midtre klassene fortsatte å nyte framgang og høy levestandard, skjønt arbeiderne forble låst i fattigdom og besværligheter. Den store underklasse av arbeidsløse tiggere og utskudd var avhengig av veldedighet fra myndighetene og private for å overleve.

Det religiøse livet ble også mer avslappet. Katolikkene fikk større toleranse om ikke noen deltagelse i det politiske system. Derimot ble det strid innad hos katolikkene mellom jansenistene (som benektet fri vilje) og ortodokse troende. De førstnevnte skilte seg ut i en adskilt gruppe kjent som den gammelkatolske kirke. De øverste klassene omfavnet velvillig tankene fra samtidens europeiske opplysningstidens strømninger, men liberalismen i det nederlandske samfunn førte til relativt lite fiendskap og oppgjør med organisert religion i kontrast til Frankrike.

Orangistenes revolusjon

Vilhelm IV av Oranien, stattholder fra 1747 til 1751

I løpet av perioden til Anthonie van der Heim som raadspensionaris, «rådspensjonær» eller statslederen til Holland og Westfriesland, drev republikken langsomt inn den østerrikske etterfølgerkrigen. Denne begynte som konflikt mellom Preussen og Østerrike, men etter hvert ble alle naboene til den nederlandske republikk trukket inn i konflikten: Preussen og Frankrike, og deres allierte på den ene siden, og Østerrike og Storbritannia (etter 1744) og deres allierte på den andre siden. I begynnelsen forsøkte republikken å holde seg nøytral i den europeiske konflikten, men landet opprettholdt garnisoner i en rekke festninger i den østerrikske delen av Nederland. Franskmennene klaget og kom med trusler, noe ansporet republikken å ruste opp sin hær til europeisk standard og den utgjorde 84 000 mann i 1743.^[82]

I 1744 og 1745 angrep franskmennene de nederlandske festninger ved Menen og Tournai. Angrepet fikk republikken til øyeblikkelig å gå inn i kvadrupelalliansen av 1745, men ble alvorlig beseiret i slaget ved Fontenoy i mai 1745. I løpet av 1746 okkuperte franskmennene de fleste store byene i østerrikske Nederland. Deretter i april 1747, tilsynelatende som en øvelse i bevæpnet diplomati, okkuperte en relativ liten fransk hær Zeelands andel av Flandern.^[82]

Denne relativt uskadelige invasjonen avslørte til fulle hvor svakt det nederlandske forsvaret egentlig var. Konsekvensene ble store. Den nederlandske befolkningen, som fortsatt husket den franske invasjonen i katastrofeåret 1672, havnet i en tilstand av panikk. Folk begynte å skrike etter en gjeninnføring av stattholderskapet. Vilhelm IV av Oranien hadde sittet og ventet utålmodig etter at han fikk tilbake tittelen som prins av Oranien i 1732. I løpet av det neste året hadde han og hans tilhengere vært opptatt i en rekke politiske strider i ulike provinser og byer i Nederland for å ta kontrollen fra regentene. Disse var nå villige til å gi Vilhelm IV et fast grep om regjeringen for således å sikre seg tilgang i strategiske posisjonerer i regjeringen. Til sist oppnådde han dette målet i alle provinsene.^[82]

William Bentinck, 1. jarl av Portland, en engelsk og nederlandsk adelsmann, var en framtredende tilhenger av orangistene. Folk som Bentinck håpet på å samle all makt i hendene til et enkelt «eminent hode» ville snart bidra til å styrke Nederlands økonomi. Regentene som opponerte var blant raadspensionaris Jacob Gilles og Adriaen van der Hoop. Dette populære opprøret, som inkluderte gatevold fra mobben, hadde overtoner av antikatolisisme. Den involvert til sist politisk agitasjon av Daniel Raap, Rousset de Missy og doelistene, angrep på pachtersoproer (skattegårder), religiøs agitasjon for tvinge gjennom sabbatlover og begunstigelser for tilhengerne av Gisbertus Voetius og ulike krav fra borgervernet.^[82]

Krigen i seg selv førte til en ikke direkte katastrofal slutt for republikken med den andre fredstraktaten i Aachen i 1748 og franskmennene trakk seg på egen hånd vekk fra den nederlandske fronten. Vilhelm IV døde uventet i en alder av kun 40 år den 22. oktober 1751. Hans sønn Vilhelm V var kun 3 år gammel ved sin fars død, og en lang tid med regentskap begynte. Vilhelm V tok posisjonen som stattholder først i 1766.^[82]

Hans mor delegerte det meste av regentskapets makt til Bentinck og hennes favoritt, hertug Louis Ernest of Brunswick-Lüneburg. All makt ble konsentrert i hendene på noen uansvarlige få, inkludert den frisiske adelsmannen Douwe Sirtema van Grovestins.^[82] Da Vilhelm V var fortsatt i tenårene tok han posisjonen som stattholder i 1766, den siste som holdt denne posisjonen. I 1767 giftet han seg med Vilhelmina av Preussen, datter av August Vilhelm av Preussen, og niese av Fredrik den store av Preussen. Posisjonen til nederlenderne under den amerikanske uavhengighetskrigen var preget av nøytralitet. Vilhelm V ledet en probritisk fraksjon i regjeringen, blokkert alle forsøk på å støtte amerikanerne, og motsatte seg senere profransk forsøk på å dra regjeringen inn i krigen. Imidlertid endret ting seg med det nederlandske forsøket på å bli med i den russiskledede forbundet av bevæpnet nøytralitet, noe som førte til utbruddet av den katastrofale fjerde anglo-nederlandske krig i 1780. Etter å ha signert Parisavtalen (1783) ble den utpinte nasjonen stadig mer urolig under Vilhelms styre.

En engelsk historiker oppsummerte Vilhelm som «en prins av den mest grunnleggende apati og den mest bunnløs sløvhet».^[82] Likevel kom han til lede sin familie gjennom den vanskelige fransk-bataviske periode og hans sønn ble til sist kronet som konge.

Fjerde anglo-nederlandske krig (1780-1784)

Den fjerde anglo-nederlandske krig (1780–1784) var en konflikt mellom kongeriket Storbritannia og den nederlandske republikken. Krigen, som var flyktig knyttet til den amerikanske uavhengighetskrigen, brøt ut over britisk og nederlandsk uenighet over lovligheten og adferden til nederlandsk handel med britiske fiender i denne krigen.

Selv om den nederlandske republikken aldri gikk inn i noen form for formell allianse med USA og deres allierte, greide den amerikanske ambassadøren (og den framtidige president) John Adams å etablere diplomatiske forbindelse med nederlenderne, og gjorde landet til det andre europeiske landet som diplomatisk anerkjente den kontinentale kongress i april 1782. I oktober 1782 ble en avtale om vennskap og handel også inngått.

Det meste av krigen besto av en rekke hovedsakelig vellykte britiske operasjoner mot Nederlands koloniinteresser, skjønt britisk og nederlandske flåtestyrker møttes en gang utenfor den nederlandske kysten. Krigen ble avsluttet med katastrofe for Nederland og avslørte svakhetene i landets politiske og økonomiske grunnlag.^[83] Paris-avtalen av 1784, i henhold til Fernand Braudel, «ringte inn begravelsen for nederlandsk storhet».^[84]

Den fransk-bataviske periode (1785–1815)

Etter den katastrofale krigen med Storbritannia var det voksende uro og et opprør av de antiorngistiske patriotene. Den franske revolusjonen førte først til etableringen av en profransk batavisk republikk (1795–1806), deretter opprettelsen av kongeriket Holland, styrt av et medlem av Napoléon Bonapartes familie (1806–1810), og til sist at landet ble annektert av det franske keiserdømme (1810–1813).

Patriotopprøret og dens undertrykkelse

Påvirket av den amerikanske revolusjonen ønsket de nederlandske patriotene en mer demokratisk regjering. Begynnelsen på denne revolusjonen kan betraktes å ha vært et manifest som ble publisert av Joan van der Capellen tot den Pol, grunnleggeren av patriotene i 1781: Aan het Volk van Nederland («Til folket i Nederland»). Målet til patriotene var å fjerne eller redusere korrupsjonen og makten som ble holdt av stattholder Vilhelm V av Oranien.

Patriotene fikk støtte hovedsakelig fra middelklassen. De dannet en milits kalt for «det frie korps». I 1785 brøt patriotene ut i åpent opprør som tok form som bevæpnet oppstand av lokale militser i bestemte nederlandske byer. «Vrijheid» var kampropet. Herman Willem Daendels organisert storming av de ulike kommunale myndighetene for å få dem veltet. Målet var å fjerne representantene for myndighetene og tvinge fram nyvalg. «Sett som helhet var denne revolusjonen en rekke av voldelige og forvirrende hendelser, ulykker, taler, rykter, bittert fiendskap og væpnede konfrontasjoner,» skrev den franske historikeren Fernand Braudel, som så på det hele som en forløper til den franske revolusjonen.

I 1785 forlot stattholderen Haag og flyttet hoffet til Geldern, en provins fjernt fra sentrum av det politiske liv i Nederland. I juni 1787 forsøkte hans energisk hustru Vilhelmina av Preussen å reise til Haag. Utenfor Schoonhoven ble hun stoppet av militsen og tatt til en gård i nærheten av Goejanverwellesluis. Etter to dager ble hun tvunget til å reise tilbake til Nijmegen, en fornærmelse som ikke gikk upåaktet hen i Preussen. Huset Oranien reagerte med voldsomhet, støttet av prøyssiske soldater ledet av Karl Vilhelm Ferdinand av Braunschweig-Wolfenbüttel og en mindre kontingent av britiske soldater for å slå ned opprøret. Nederlandske banker satt på denne tiden med det meste av verdens kapital. Nederlandske banker, sponset av myndighetene, eide opp til 40 prosent av Storbritannias nasjonalgjeld og det var nære forbindelser til Huset Stuart. Stattholderen hadde støttet britisk politikk etter den amerikanske revolusjonen.

Denne harde militære reaksjonen overveldet patriotene og ga kontrollen tilbake til stattholderen. En liten ubetalt prøyssisk hær var innkvartert i Nederland og sørget for seg selv ved plyndring og utpressing. Det frie korps fortsatte å be borgerne om å motsette seg myndighetene. De spredte pamfletter, dannet «patriotklubber» og holdt offentlige demonstrasjoner. Myndighetene svarte med å herje de byene hvor opposisjonen fortsatte. Fem ledere ble dømt til døden, men de flyktet før det skjedde. Lynsjing skjedde også. For en tid var det ingen som våget å opptre offentlig uten en oransje kokarde for vise sin støtte, ekte eller uekte, for orangistene. Mange patrioter, kanskje så mange som 40 000 til sammen, flyktet til Brabant, Frankrike (særlig byene Dunkerque og Saint-Omer), og andre steder. Men ikke lenge etter skjedde den franske revolusjonen og strømmen snudde.

Den bataviske republikk (1795–1806)

Mot denne bakgrunnen er det ikke overraskende at, etter den franske revolusjonen da den franske hæren invaderte og okkuperte Nederland i 1795, at franskmennene møtte så liten forent motstand. Vilhelm V av Oranien flyktet til England. Patriotene proklamerte den kortvarige bataviske republikk (nederlandsk: Bataafse Republiek), men regjeringen havnet snart tilbake på mer stabile og mer erfarne hender. Republikken var etterfølgeren til republikken De forente Nederlandene. Den ble proklamert den 19. januar 1795 og ble avsluttet den 5. juni 1806 med tiltredelsen av Louis Bonaparte, bror av Napoléon Bonaparte, på tronen av kongeriket Holland.

Kort tid etter at stattholder Vilhelm V hadde flyktet til England sendte han ut sine brev fra Kew hvor han ga bort de nederlandske kolonier til Storbritannia i «sikker forvaring» og beordret kolonimyndighetene om å overgi seg til britene. Det ble slutten på det meste av det nederlandske koloniriket, skjønt andre kolonier ble levert tilbake ved fredstraktaten i Amiens. Den sørafrikanske kolonien, som allerede hadde skiftet eier flere ganger, forble britisk etter 1806. Andre kolonier, inkludert hva som i dag er Indonesia, ble gitt tilbake til Nederland ved den britisk-nederlandske avtale av 1814. Ti år senere ble det signert ytterligere en avtale — den britisk-nederlandske avtale av 1824.

Den nye republikken fikk omfattende støtte fra den nederlandske befolkning og var resultatet av en populær revolusjon, men den var likevel blitt opprettet med bevæpnet støtte fra franske revolusjonssoldater. Den bataviske republikk ble en klientstat, den første av de franske «søsterrepublikker» og senere underlagt den franske rike av Napoléon Bonaparte, og dens politikk var sterkt påvirket av den franske. Prosessen med å opprette en skriftlige nederlandsk konstitusjon ble hovedsakelig drevet fram interne politiske faktorer, ikke på grunn av fransk innflytelse — inntil Napoléon tvang den nederlandske regjering å akseptere hans bror som sin monark.

De politiske, økonomiske og sosiale reformer som ble gjennomført i løpet av republikkens relativ korte tid fikk varig virkning. Den eldre nederlandske republikkens konfødrale struktur ble endelig erstattet av en enhetsstat. Konstitusjonen som ble godkjent i 1798 hadde en reell demokratisk karakter (til tross for det faktum at den ble presset igjennom via et statskupp). For en tid ble republikken styrt demokratisk, men et statskupp i 1801 innsatte et autoritært regime på makten etter en endring i konstitusjonen. En form for administrativ regjering ble introdusert for første gang i nederlandsk historie og mange av de nåværende regjeringsdepartementet kan datere sin historie tilbake til denne perioden.

Selv om Den bataviske republikk var en klientstat gjorde de påfølgende regjeringene sitt beste for å opprettholde et minimum selvstendighet og tjene nederlandske interesser selv der hvor det ble strid med deres franske overherrer. Denne staheten ble til sist republikkens fall da Napoléon mente at raadspensionaris Rutger Jan Schimmelpennincks autoritære styre i Nederland ikke var underdanig og føyelig nok

Kongedømmet Holland (1806–1815)

I 1806 endret Napoléon Nederland (sammen med en del som i dag er Tyskland) til kongeriket Holland og hvor han plasserte sin bror Louis (Lodewijk) Bonaparte (1778–1846) på tronen. Den nye kongen var absolutt ikke populær, men han var villig til å gå imot sin bror til det beste for sitt kongerike, noe som fikk Napoléon til å kreve at han abdiserte i 1810 og la da Nederland direkte inn under det franske rike. Deretter påtvang han landet sin økonomiske kontroll og utkalte alle unge menn til militærtjeneste.

Den 30. november 1813 ble sønnen av den tidligere stattholder Vilhelm V inviterte av driemanschap (triumviratet) til Nederland. Han gikk i land i Scheveningen og ble proklamert av driemanschap som Vilhelm I av Nederland, eneveldig fyrste av det forente Nederland (nederlandsk: Soeverein Vorstendom der Verenigde Nederlanden).

Etter foreningen i 1815 av nordlige Nederland med østerrikske Nederland proklamerte Vilhelm seg som konge av det forente kongeriket Nederlandene.

Kongeriket Nederland (1816–1839)

Den franske okkupasjonen av Nederland endte med Napoléons nederlag. I en hemmelig konvensjon kalt for de åtte artikler i London, og senere ratifisert av Wienerkongressen fra oktober 1814 til juni 1815 for å regulere og restaurere Europas politiske forhold etter Napoleonskrigene, ble de europeiske stormaktene enige om at den nederlandske republikken, den østerrikske delen av Nederlandene (omtrentlig dagens Belgia) og det tidligere fyrstbispedømmet Liége skulle forenes i et enkelt monarki kalt for det forente kongeriket Nederlandene, og med huset Oranien-Nassau opphevet til kongelig status. Et sterkere land ved Frankrikes nordlige grense ble betraktet (særlig av den russiske tsar) som en viktig strategi for å holde Frankrikes makt i balanse.

Vilhelm I av Nederland, sønnen av den siste stattholder, Vilhelm V av Oranien, ble kronet til konge. Han ble også arvelig storhertug av Luxembourg. Den nyopprettede landet hadde to hovedsteder: Amsterdam og Brussel. Med unntak av Kappkolonien, ble de øvrige nederlandske kolonier gitt tilbake til Nederland.

Økonomi

Historikeren Richard T. Griffiths har argumentert for at flere faktorer gjorde den nasjonale økonomien mulig på 1800-tallet. Det omfattet avskaffelsen av interne tariffer og lauger; et felles myntsystem, moderne metoder for innsamling skatt; standardisering av vektenheter og mål; og bygging av mange veger, kanaler og jernbaner. Selv om industrialiseringen var langsom, avanserte provinsene Noord-Brabant og Overijssel raskt og ble de mest avansert rent økonomisk.^[85]

Det konstitusjonelle monarki

Kong Vilhelm I (1815–1840) styrte ved en konstitusjon, skrevet av et antall framstående menn valgt av ham selv, og den ga ham bortimot uinnskrenket makt. Som en opplyst enehersker hadde han ingen vanskeligheter med å akseptere en del sosiale endringer fra de tidligere 25 årene, inkludert prinsippet om at alle er like overfor loven, skjønt han gjeninnførte estates som en politisk klasse, inkludert etableringen av et større antall av nye adelige. Stemmeretten var fortsatt begrenset og medlemskap i adelen var obligatorisk for å sitte i senatet. Han var også kalvinistisk intolerant for et katolsk flertall. Han kunngjorde «Den fundamentale lov for Holland» med en del endringer. Denne forkastet helt og holdent den gamle orden av alle ting i sørlige Nederland, undertrykte geistligheten som en orden, forbød privilegiene til den katolske kirke, og garanterte lik beskyttelse for alle religiøse overbevisninger i henhold til ånden til den franske revolusjonen, men det ble dårlig likt av de katolske biskopene i sør.^[86]

Vilhelm I fremmet aktiv økonomisk moderasjon. Hans posisjon som monark var ambivalent, men hans enevelde var reelt, skjønt hans autoritet var delt med et lovgivende parti, valgt av ham selv og delvis av rike, innflytelsesrike borgere under en konstitusjon gitt av kongen. Regjeringen var i hendene på statens ministre. De gamle provinsene ble etablert på nytt, men kun i navnet. Regjeringen var nå fundamentalt enhetlig, og all autoritet fløt fra sentrum.

De første femten årene av kongedømmet viste framgang og blomstring da industrialiseringen fortsatte raskt i sør, fremmet av de lokale kullgruvene. Det var lite industri i de nordlige provinsene, de mange utenlandsk koloniene var blitt gjenopprettet og en meget profitabel handel fortsatte etter en stillstand på 25 år. Økonomisk liberalisme kombinert med moderat kongelig autoritært styre akselererte Nederlands tilpasning til de nye forholdene på 1800-tallet. Landet som helhet blomstret inntil det kom en krise i de sørlige provinsene.^[87]^[88]

Belgia bryter ut

Protestantene utgjorde kun en fjerdedel av befolkningen og de fleste av disse bodde i nord, rundt 2 millioner. De var få protestanter blant de rundt 3,5 millioner som bodde i de sørlige provinsene og som hovedsakelig var katolikker. Til tross for dette kontrollerte protestantene helt regjeringen og hæren. Katolikkene betraktet seg ikke som en integrert del av det forente Nederland, og fortrakk isteden å identifisere seg med middelalderens nederlandske kultur. Den fransktalende eliten i sørlige Nederlandene følte seg som annenklasses borgere. De primære faktorene som bidro til disse følelsene var religiøse (protestantiske nord og katolske sør), økonomiske (sør var industrien og i nord var handelen), og språklig (fransktalende sør var ikke bare Vallonia, men strakte seg også til det fransktalende borgerskapet i flamske byene).

I det katolske sør var kong Vilhelms politikk lite populær. De fransktalende i Vallonia avviste sterkt hans forsøk på å gjøre nederlandsk til felles språk i regjeringen. Flamlender i sør snakket en nederlandsk dialekt, flamsk, og ønsket nederlandsk velkommen med en fornyet interesse i nederlandsk kultur og litteratur. Andre flamlender, hovedsakelig det utdannende borgerskap, foretrakk å snakke fransk. Selv om katolikkene hadde juridisk likhet etter århundre som statskirken i sør, avviste de å være underlagt en regjering som var protestantisk i ånd og opphav. Svært få katolikker hadde høye embeter i staten eller i hæren. Politisk liberale i sør klagde dessuten på kongens autoritære metoder. Alle i sør klagde på underrepresentasjon i nasjonens lovgivende organer. Selv om sør var industrialisert og var mer velstående enn nord, fikk de samlede klagene motsetninger til å bli forent i en felles kamp. Utbruddet av julirevolusjonen i Frankrike i 1830 ble et signal for å handle, i begynnelsen for selvstyre for Belgia, som de sørlige provinsene nå ble kalt, og senere for fullstendig uavhengighet. Kong Vilhelm virret forvirret og hans halvhjertelige forsøk på å gjenerobre Belgia ble forpurret av både belgierne selv og av diplomatisk opposisjon fra de europeiske stormaktene.

Etter Londonkonferansen av 1830-1831 beordret de europeiske stormaktene i november 1830 en våpenstillstand mellom nederlenderne og belgierne. Det første utkastet til avtale om splittelse mellom Nederland og Belgia ble avvist av belgierne. Det andre utkastet i juni 1831 ble avvist av Vilhelm I som fortsatte fiendtlighetene. En fransk-britisk intervensjon tvang Vilhelm I til å trekke tilbake nederlandske styrker i Belgia mot slutten av 1831 og i 1833 kom en varig våpentilstand i stand. Belgia ble uavhengig, men Vilhelms forsøk på å underkaste seg Luxembourg og Limburg fornyet spenningen. Londonkonferansen av 1838-1839 forberedte den endelige delingen av Nederland og Belgia, og fordelte Luxembourg og Limburg (jfr. Limburg (Nederland) / Limburg (Belgia)) mellom de nederlandske og belgiske kronene. Kongedømmet Nederland ble deretter organisert i kun 11 provinser.

Demokrati og industriell utvikling (1840-1939)

I 1848 brøt det ut uro over hele Europa. Selv om det var ingen betydelig hendelse i Nederland førte presset fra utlandet at kong Vilhelm II gikk med på å innføre liberale og demokratiske reformer. Det samme året ble den liberale Johan Rudolf Thorbecke bedt av kongen om å revidere forfatningen og således omforme Nederland til et konstitusjonelt monarki. Den nye forfatningen ble proklamert gyldig den 3. november det samme året. Det lovverket begrenset kongens makt i betydelig grad og gjorde regjeringen ansvarlig kun overfor et valgt parlament, og det ga beskyttelse for sivile rettigheter. Forholdet mellom monark, regjering og parlament har all vesentlighet forblitt undret siden.

Personalunionen mellom Nederland og Luxembourg ble avsluttet i 1890 da Vilhelm III av Nederland døde, det siste nederlandske mannlige statsoverhode så langt, ettersom arveloven i Luxembourg forhindret at en kvinne kunne bli bli storhertuginne av landet.

Sosiale endringer

Som med resten av Europa kom det en gradvis endring av Nederland på 1800-tallet som gjorde det til et moderne, industrielt middelklassesamfunn. Antallet mennesker sysselsatt i jordbruket minsket mens landet gjorde en heltmodig innsats for å komme tilbake til sin tidligere posisjon innenfor shipping og handel. Nederland begynte utvikle ulike former for industrier innenfor tekstilproduksjoner og noe senere også det store industrikonglomeratet Philips (egentlig Koninklijke Philips Electronics N.V.), et av verdens største produsenter av forbrukerelektronikk. Rotterdam ble et betydelig senter for shipping og industri. Fattigdom og tigging forsvant også i stor grad samtidig som levestandarden for folket som helhet bedret seg.

Nederland forble et av de mest tolerante land i Europa i henhold til religiøs tro, dog hadde konservative protestanter innvendinger til liberaliseringen av Den nederlandske reformerte kirke på 1800-tallet, men de møtte motstand fra myndighetene da de forsøkte å etablere adskilte samfunn (katolikker og andre former for tro ble ikke rørt av myndighetene). En del protestanter utvandret til USA som en konsekvens av motstanden, men da århundret tok slutt hadde også den religiøse striden ebbet ut.

Et antall dyktige impresjonistiske nederlandske kunstmalere sto fram, men ingen fikk internasjonal anerkjennelse, unntatt Vincent van Gogh som tilbrakte det meste av livet i Frankrike, skjønt hans store berømmelse kom først etter hans tragiske død.

I den samme perioden frambrakte Nederland også en rekke kjente vitenskapsmenn, blant annet botanikeren Hugo de Vries, og en av de første genetikere, og fysikeren Hendrik Lorentz som delte nobelprisen i fysikk i 1902.

Fokus på koloniene

Mot slutten av 1800-tallet i en bølge av nyimperialisme forlenget Nederland sitt herredømme over Indonesia. I 1860 skrev forfatteren Multatuli (egentlig Eduard Douwes Dekker) den satiriske romanen Max Havelaar, en av de mest berømte bøker i nederlandsk litteratur og som fikk innvirkning på nederlandsk politikk ved sin nådeløse kritikk av Nederlands utbyttingen av Indonesia og av dets innbyggere.

Nederland hadde ikke vært i en betydelig militær konflikt siden syvårskrigen (1756–1763), og militæret hadde gradvis blitt bygget ned. Da landet ikke lenger var en maktfaktor i europeisk politikk hadde landet gitt det meste av sin oppmerksomhet til sine oversjøiske kolonier i Indonesia. Det førte til langvarige og kostbare militærkampanjer mot den indonesiske Acehstaten. I Europa var nederlenderne var ikke i stand til å forsvare seg mot sterkere stater i tilfelle krig, og valgte derfor en nøytralitetspolitikk, et valg som påvirket nederlandsk engasjement i de to kommende verdenskrigene.^[89]

Nøytralitet under den første verdenskrig

Feltmarskalk og greve Alfred von Schlieffen formet schlieffenplanen i 1905. Det var en plan for å invadere Frankrike ved å gå gjennom nøytrale Belgia og Nederland. I 1908 endret von Schlieffens etterfølger, Helmuth von Moltke (den yngre), planen. Han valgte å ikke invadere Nederland og isteden bevare Nederlands nøytralitet av den enkle grunn at Nederland var en viktig eksportør av store mengder varer til Tyskland. I tilfelle av krig ville landet være en stor ressurs for råmaterialer som gummi, tinn, kinin, olje, og ikke minst matvarer. Særlig havnene i Rotterdam var av stor betydning og utgjorde halvparten av all jordbruksimport i tiden før 1916. I 1917 gikk USA inn i krigen og Nederland ble hardt rammet av blokaden, om enn i mindre grad enn Tyskland. Av den grunn gikk den økonomiske viktigheten av Nederlands nøytralitet tapt.^[89]

Det var imidlertid også andre faktorer av betydning for at Nederland holdt seg nøytral, både for ententemaktene og sentralmaktene. Nederland kontrollerte munningene av tre elver, Schelde, Rhinen og Maas. Tyskland hadde interesser i Rhinen ettersom de rant gjennom industriområdene i Ruhr og var knyttet til den nederlandske havnen i Rotterdam. Storbritannia hadde en interesse i å holde andre nasjoner ute av Nederland slik at ingens interesser kunne ble fjernet eller endret. Om intet land invaderte Nederland, var det heller ikke behov for å gå til motangrep for å forsvare deres interesser i elvene. Å invadere Nederland var for risikabelt for begge sider.^[89]

Nederland var uansett påvirket av krigen. Soldater ble mobilisert og verneplikt ble innført til tross for hard kritikk fra opposisjonspartiene. I 1918 brøt det ut mytteri i militæret. Knappheten på mat ble omfattende grunnet kontrollen til de krigførende maktenes blokader av Nederland. Alle ville ha sin andel av hva Nederland produserte. Et resultat var at prisen på poteter steg brått ettersom Storbritannia krevde så mye fra nederlenderne. Det brøt ut matopprør enkelte steder i landet.^[89]

Et stort problem var smugling. Da Tyskland hadde erobret Belgia betraktet ententemaktene landet som fiendtlig område og stanset all eksport til Belgia. Det ga muligheter for nederlandsk smugling, noe som førte til problemer med inflasjon og ytterligere matknapphet i Nederland. Ententemaktene krevde at nederlenderne stoppet smuglingen, og regjering innførte tiltak for å opprettholde sin nøytralitet. Regjeringen plasserte mange byer under «beleiringstilstand».

Den 8. januar 1916 ble en fem km lang sone langs grensen opprettet av myndighetene. I sonen kunne matvarer bare bli fraktet på hovedvegene og med en tillatelse.^[89] I tillegg ble et elektrisk gjerde strukket langs grensen mot Belgia, noe som førte til at mange flyktninger mistet livet.

Mellomkrigstiden

Selv om både over- og underhuset i det nederlandske parlament ble valgt av folket, var det kun rike menn som hadde stemmerett. I 1917 kom det en endring da presset fra sosialistene førte til at alle menn uansett inntekt fikk stemmerett. I 1919 fikk også kvinner stemmerett.

Den verdensomspennende økonomiske depresjonen i 1929 og tidlig på 1930-tallet hadde en forkrøplede effekt på Nederlands økonomi, større enn for mange andre europeiske land. De langvarige virkningene i Nederland er ofte forklart med den meget strenge skattelovgivningen og regjeringens beslutning om å holde fast på gullstandarden langt lengre enn de fleste av landets handelspartnere. Depresjonen førte til stor arbeidsledighet og omfattende fattigdom, foruten også økende sosial uro. Nasjonalsosialismens framgang i Tyskland fikk innflytelse i Nederland, og det var voksende uro for militær konflikt, men de fleste nederlendere forventet at Tyskland ville igjen respektere Nederlands nøytralitet.

Den andre verdenskrig

Invasjon og okkupasjon

Se hovedartikkel, Invasjonen av Nederland (1940)

Ved utbruddet av den andre verdenskrig i 1939 erklærte Nederland seg på nytt som nøytralt. Men den 10. mai 1940 angrep Tyskland både Nederland og Belgia, og tok raskt hele landet. Nederlands hær besto av 35 moderne pansrede kjøretøyer, ingen tanks, 135 fly og 280 000 soldater, mens Tyskland angrep med 159 tanks, 1200 moderne kampfly og rundt 150 000 soldater.^[90]

Motstanden til den nederlandske hæren viste seg langt vanskeligere enn tyskerne hadde forutsett: den nordlige angrepet ble stoppet, det midterste ble bremset ved Grebbeberg og mange av fallskjermtroppene ble drept og tatt til fange i den vestlige delen av landet. Mer enn 2000 av general Kurt Student elitetropper ble ført til England som krigsfanger. Generalen selv ble skutt og var uvirksom i årevis. Kun i sør brøt forsvaret sammen, men den ene overgangen over elven Maas ved Rotterdam ble holdt av nederlenderne. Den 14. mai hadde krigføringene i mange steder opphørt og den tyske hæren møtte lite eller ingen motstand, men Luftwaffe bombet Rotterdam, den nest største byen i Nederland, ble rundt 900 mennesker drept, de indre bydeler ødelagt og 78 000 mennesker ble gjort hjemløse.^[91]^[92]

Som følge av bombingen og de tyske truslene om utsette Utrecht for det samme kapitulerte Nederland den 15. mai, unntatt provinsen Zeeland i sør hvor franske og fransk-marokkanske styrker sto side ved side med de nederlandske. Den kongelige familie og en del av hæren flyktet til Storbritannia. En del av kongefamilien dro videre til Ottawa i Canada fram til Nederland ble frigjort. Prinsesse Margriet Francisca ble født den 19. januar 1943 i kanadisk landflyktighet.

Holocaust i Nederland

Rundt 140 000 jøder bodde i Nederland i begynnelsen av krigen. Forfølgelsen av nederlandske jøder begynte kort tid etter okkupasjonen. Ved slutten av krigen var det kun 40 000 jøder som fortsatt levde. Av de rundt 100 000 jøder som ikke klarte å skjule seg var den rundt 1000 som overlevde krigen.^[93]

Nederland, og Amsterdam i særdeleshet, var et betydelig jødisk senter fram til den andre verdenskrig, så mye at Amsterdam ble kalt for «Jerusalem i vest». I henhold til resten av befolkningen var nederlandske jøder en relativt liten andel av befolkningen og hadde en sterk tendens til integrering.^[94] En av de som ble drept av nasjonalsosialistene var Anne Frank som etter sin død ble verdenskjent på grunn av hennes dagbok som ble skrevet achterhuis («bakhuset») mens hun og hennes familie holdt seg i skjul. Dagboken ble siden funnet og utgitt av hennes far, Otto Frank, den eneste familien som overlevde.

«I sine forberedelser for utryddelsen av jødene som levde i Nederland, kunne tyskerne regne med støtte fra den nederlandske administrative infrastrukturen.» Nederlandske politifolk, jernbaneansatte og andre tjenestemenn gjorde grovarbeidet i å transportere jødene til konsentrasjonsleirene i Tyskland. Adolf Eichmann uttalte at «Transporten gikk så glatt at det var en fryd å se.»^[95]

Motstand og samarbeid

Misnøyen mot tyskerne vokste etter hvert som okkupasjonen ble strengere og fikk mange nederlendere til å gå inn i motstandsbevegelsen i de siste årene av krigen. Samarbeid med fienden var heller ikke uvanlig. Mange tusen unge nederlendere meldte seg frivillig til krigstjeneste ved den russiske fronten med Waffen-SS, og mange nederlandske selskaper arbeidet for tyskerne.

Krigen i nederlandske Vest-India

Den 8. desember 1941, dagen etter angrepet på Pearl Harbor, erklærte Nederland krig mot Japan.^[96] Den nederlandske regjeringen i landflyktighet i London hadde i lang tid samarbeidet med London og Washington for å stoppe oljeleveransene til Japan. Japanske styrker invaderte nederlandske Vest-India den 11. januar 1942. Nederlenderne overga seg den 9. mars etter at japanske tropper gikk i land på Java. Nederlandske borgere og alle med nederlandsk avstamming ble tatt til fange og plassert i arbeidsleirer eller internert. Som i hjemlandet greide mange nederlandske skip, fly og militærpersonell å komme seg til trygt område, i dette tilfellet i Australia hvor de igjen kunne delta i kampen mot fienden.

Falske håp og hungervinter

Pansrete amfibisk beltedrevne kjøretøy tok troppene til den første kanadiske hær over elven Schelde i Nederland i september 1944; se slaget ved Schelde.

I Europa, etter at de allierte gikk i land i Normandie i juni 1944 var framgangen langsom inntil invasjonen i Normandie ble avsluttet i august 1944. Tysk motstand brøt sammen i Vest-Europa og de allierte hærene hadde rask frammarsj mot den nederlandske grensen. Første kanadiske hær og andre britiske hær drev krig på nederlandsk jord fra september og framover. Den 17. desember begynte en dristig handling kalt for Arnhem-operasjonen for å erobre broene over de tre betydningsfulle elvene i sørlige Nederland. Til tross for desperat kjemping av amerikanske, britiske og polske styrker, greide de ikke å erobre broen ved Arnhem som gikk over Neder Rijn.

Områdene sør for elven Rhinen ble frigjort i perioden september-desember 1944, inkludert provinsen Zeeland, som ble frigjort i oktober og november i slaget ved Schelde. Det åpnet Antwerpen for shipping for de allierte. Den første kanadiske hæren holdt en strategisk linje langs elven Maas fra desember 1944 og ut februar 1945.

Resten av Nederland forble okkupert fram til våren 1945. I møte med nederlandsk trass stoppet den tyske okkupasjonsmakten bevisst matleveransene, noe som medførte sult i byene i løpet av hungervinteren 1944-1945. Suppekjøkken ble satt opp, men mange svakelige mennesker døde.^[97] Noen få dager før den allierte seieren tillot tyskerne kriselevering av mat.

Frigjøringen

Den første kanadiske hær startet Operasjon Veritabel tidlig i februar, brøt gjennom Siegfriedlinjen og nådde breddene av Rhinen tidlig i mars. I de siste ukene av krigen i Europa hadde første kanadiske hær ansvaret for å fjerne de tyske styrkene fra Nederland.

Frigjøringen av Arnhem begynte den 12. april 1945 og gikk etter planen da de tre infanteribrigadene til 49. divisjon gikk skrittvis gjennom byen. Innenfor fire dager var Arnhem, da i ruiner, helt under alliert kontroll.^[98]

Kanadierne dro deretter rett videre inn i landet, konfronterte og beseiret et tysk motangrep ved Otterlo og motstand fra nederlandsk SS-styrker ved Ede. Den 27. april ble det inngått en midlertidig våpenhvile noe som tillot at mathjelp til sultende nederlandske sivile kunne bli distribuert i områder under tysk kontroll (Opersjonene Manna og Chowhound). Den 5. mai 1945 overga general Blaskowitz de tyske styrkene i Nederland betingelsesløst, signerte overgivelse til den kanadiske general Charles Foulkes ved Wageningen.^[99] Den femte mai er i dag årlig feiret i Nederland som frigjøringsdag. Tre dager senere overga Tyskland seg betingelsesløst, og således avsluttet krigen i Europa.

Den umiddelbare etterkrigstiden

Umiddelbart etter krigen var nederlenderne et traumatisk folk med en økonomi i ruiner, en ødelagt infrastruktur og flere ødelagte byer, blant annet Rotterdam, Nijmegen, Arnhem og deler av Haag.

Arthur Seyss-Inquart, den tyske kommisjonæren i Nederland, ble stilt for retten ved Nürnberg, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten og siden henrettet.

I den tidlige etterkrigstiden gjorde Nederland stadige forsøk på å utvide sitt landområde ved å annektere nærliggende tysk område. De større annekteringsplanene, den såkalte Bakker-Schut-planen, ble avvist av USA, men London-konferansen i 1949 ga tillatelse for Nederland til utføre en mindre annektering. Det meste av dette området ble likevel gitt tilbake til Tyskland den 1. august 1963.^[100]

Operasjon Svarte tulipan var en plan i 1945 av den nederlandske justisminister Hans Kolfschoten om å forvise alle tyskere fra Nederland. Operasjonen varte fra 1946 og fram til 1948 og førte til at 3691 tyskere (15 prosent av tyskere boende i Nederland) ble deportert.^[101] Operasjonen begynte den 10. september 1946 i Amsterdam hvor tyskere og deres familier ble tatt fra deres hjem midt på natten og gitt en time på å samle sammen 50 kg med bagasje. De fikk lov til å ta med kun 100 gylden i kontanter. Resten av det de eide ble beslaglagt av den nederlandske stat. De ble fraktet til en konsentrasjonsleirer i nærheten av den tyske grense. Den største av disse var Mariënbosch i nærheten av Nijmegen.^[102]

Framgang og tilpasning til Europa

Flom og flomkontroll

Det siste betydelig oversvømmelse i Nederland skjedde i februar 1953 da en stor storm førte til at flere diker brøt sammen sørvest i Nederland. Mer enn 1800 mennesker druknet i flommen. Den nederlandske regjeringen besluttet deretter å starte en storstilt program («Deltaprosjektet») for beskytte landet mot framtidige oversvømmelser. Prosjektet tok mer enn tretti år å fullføre. I henhold til nederlandske myndigheter er sjansen for en betydelig oversvømmelse noe sted i Nederland en i 10 000 år. Som en følge av katastrofen ved orkanen Katrina i USA i 2005, besøkte en amerikansk politikerdelegasjon Nederland for å studere Deltaarbeidene og nederlandske ingeniører ble invitert til en høring i den amerikanske kongressen for å fortelle om Nederlands virkemidler for å beskytte lavtliggende områder.

Tilknytning til Europa

Det europeiske kull- og stålfellesskap (ECSC) ble grunnlagt i 1951 av seks medlemsland: Belgia, Nederland, og Luxembourg (Benelux-landene), og Vest-Tyskland, Frankrike og Italia. Hensikten var å samle stål- og kullressursene i medlemslandene, og støtte økonomien til de deltagende landene. En sideeffekt var at ECSC bidro til minske spenningen mellom landene som nylig hadde vært fiender. Med tiden vokste det økonomiske samarbeidet, flere medlemsland kom til og omfanget ble utvidet, og ble til sist Det europeiske fellesskap, og senere Den europeiske union. I de senere år har nederlenderne ofte vært drivkraften bak integreringen av europeiske land i unionen. Nederland deltok aktivt i introduseringen av eurovalutaen i 1999.

Avkolonisering og multikulturalisme

På midten av 1900-tallet hadde utviklet nye organisasjoner og lederskap i nederlandske Vest-India. Under Nederlands såkalte Etniske politikk (Ethische Politiek) hadde landet bidratt til å skape en utdannet indonesisk elite. Disse grunnleggende endringene førte til en indonesisk nasjonalisme. Den økende politiske bevisstgjøringen og den japanske okkupasjonen hadde underminert nederlandsk styre og endte med at nasjonalistene proklamerte uavhengighet den 17. august 1945, kun to dager etter at Japan hadde overgitt seg.^[103]

Nederlandske Vest-India hadde lenge vært en verdifull ressurs for Nederland og landet fryktet derfor uavhengighet. Den indonesiske nasjonalrevolusjonen fulgte da Indonesia forsøkte å sikre sin uavhengighet i møte med nederlandsk diplomatisk og militær opposisjon. Økende internasjonalt press førte til sist at Nederland trakk seg ut og formelt anerkjente Indonesias uavhengighet den 27. desember 1949.^[104] Den vestlige delen av Ny-Guinea forble under nederlandsk kontroll som Nederlandsk Ny-Guinea fram til 1961 da Nederland overførte overherredømmet til dette området til Indonesia.

I løpet av og under den indonesiske nasjonalrevolusjonen forlot rundt 300 000 mennesker, hovedsakelig såkalte «indoer» (nederlandsk-indonesiske euroasiere), Indonesia for Nederland. Denne vanskelige, komplekse, og forvirrete masseinnvandringen ble kalt for repatriering («hjemsendelse»), men flertallet av disse hadde aldri vært i Nederland tidligere. Innvandringen skjedde i fem adskilte bølger i en periode på 20 år. Det omfattet indoer (mange som hadde tilbrakt krigsårene i japanske konsentrasjonsleirer), tidligere soldater fra sørlige Molukkene og deres familier, nederlandske borgere, inkludert papuanske tjenere og deres familier, og andre indoer som hadde blitt igjen, men siden angret sin beslutning på å ha tatt indonesisk statsborgerskap.^[105]^[106]^[107]

Den indonesiske samfunnet (i dag teller det rundt 680 000 mennesker) er den største minoritetsgruppen i Nederland. De er integrert i det nederlandske samfunnet, men de har beholdt mange aspekter av sin kultur og lagt til en særskilt indonesisk aroma til Nederland.^[108]

Selv om det opprinnelig ble antatt at tapet av nederlandsk Vest-India ville føre til en økonomisk nedgang har faktisk nederlandsk økonomi fått en usedvanlig vekst (delvis grunnet støtten fra Marshallhjelpen) på 1950- og 1960-tallet. Faktisk var behovet for arbeidskraft så stort at innvandring ble aktivt oppmuntret, først fra Italia og Spania, og deretter i stadig større antall fra Tyrkia og Marokko.

Surinam ble avkolonisert den 25. november 1975, denne gangen oppmuntret av den nederlandske regjering, delvis ettersom Nederland ønsket å demme opp for strømmen av innvandring fra Surinam, delvis ettersom det å være å kolonimakt var blitt en politisk belastning. Imidlertid stemte hundretusener av innbyggerne i Surinam mot avkoloniseringen med sine føtter, og skapte således et surinamisk samfunn i Nederland som i dag er omtrent like stort som befolkningen i deres opprinnelige hjemland.

På grunn av innvandringen fra de nevnte områdene, fra De nederlandske Antiller og fra mange andre steder i verden er Nederland blitt et multikulturelt samfunn.

Liberalisering

1960- og 1970-tallet var en tid med store sosiale og kulturelle endringer, slik som den raske ontzuiling, avpillarisering, et begrep som beskrev forfallet i de tidligere religiøse og klassemessige tilhørighetene og skillelinjene.^[109] Ungdom og studenter i særdeleshet avviste tradisjonelle skikker og presset for endringer i saker som kvinners rettigheter, seksualitet, militær nedrustning, og miljøspørsmål. I dag er Nederland betraktet som et liberalt samfunn med tanke på landets rusmiddelpolitikk og dets legalisering av eutanasi (dødshjelp). Inngåelse av ekteskap mellom homofile har vært lovlig siden 1. april 2001.

Som en følge av valget i 1994 hvor kristendemokratene CDA tapte en betydelig andel av sine representanter, kunne de sosialliberale demokratene 66 (D66) doble seg i størrelse og danne en koalisjon med arbeiderpartiet (PvdA) og med folkets parti for frihet og demokrati (VVD). Denne purpurkoalisjonen, kalt således ettersom det var en blanding av sosialistisk rødt med liberalt blått, markerte det første fraværet av kristendemokratene på tiår. I løpet av purpurårene, en periode som varte fram til framgangen til den populistiske politikeren Pim Fortuyn, adresserte regjeringen saker som tidligere ble vurdert som tabu under den kristeninfluerte regjeringen. På denne tiden introduserte den nederlandske regjeringen en rekke enestående lovgivninger basert på et toleranseprinsipp (gedoogbeleid). Abort og eutanasi ble avkriminalisert, skjønt det ble også opprettet strengere retningslinjer for deres gjennomføring. Rusmiddelpolitikken, særlig i henhold til reguleringen av cannabis ble reformert. Prostitusjon ble også legalisert, men krevde også at bordeller sørget for helse og trygghet for de som arbeidet der. Med loven om ekteskap mellom de av samme kjønn i 2001 ble Nederland det første landet som gjorde ekteskap mellom homofile lovlig. I tillegg til sosiale reformer, markerte purpurkoalisjonen også en periode av bemerkelsesverdig økonomisk vekst og framgang.

Nyere tids politikk

Makten til purpurkoalisjonen dalte med introduksjonen av partiet Lijst Pim Fortuyn (LPF) i valget i 2002. Det var et populistparti bygd rundt politikeren Pim Fortuyn som kjørte en klar innvandringsfiendtlig politikk og med hatsk kampanje mot purpurkoalisjonen som ble kalt for Puinhopen van Paars, «purpurkaoset», og ble framstilt som en kilde til Nederlands økonomiske og sosiale ulykker. I det første politiske mordet siden den andre verdenskrig ble Fortuyn myrdet mindre en uke før valget. I kjølvannet av hans død fikk hans parti et brakvalg og kom inn i parlamentet med en sjettedel av setene, samtidig som arbeiderpartiet PvdA tapte halvparten av sine seter. Den påfølgende regjeringen ble dannet av CDA, VVD og LPF, ledet av statsminister Jan Peter Balkenende. Selv om LPF greide å avsette den rivaliserende purpurkoalisjonen viste partiet å være uten sin karismatiske lederfigur i Pim Fortuyn være kortvarig, og fikk kun 87 dager ved makten. Partiet LPF stilte også til valget i 2006, men ble, på tross av den lave representasjonsterskelen i landet, ikke gjenvalgt.

To hendelser endret det politiske landskapet i Nederland. Den 6. mai 2002 ble Pim Fortuyn grunnet at han krevde en strengere innvandringspolitikk. Mordet sjokkerte Nederland som ikke var vant til politisk vold i fredstid. Hans parti fikk stort gjennomslag i valget noen dager etter mordet. Imidlertid sørget intern krangel til at den koalisjonsregjeringen som LPF hadde bidratt til å opprette, falt sammen ikke lenge etter. Et annet politisk mord fikk også stor oppstandelse da filmregissøren Theo van Gogh ble brutalt myrdet av en nederlender av marokkansk opprinnelse med radikal islamsk overbevisning grunnet at Van Goghs påståtte blasfemi. Begge hendelsene førte til stor debatt om både farene ved radikal islam og om innvandring og integrering. Den islamkritiske feministen Ayaan Hirsi Ali måtte få personlig beskyttelse og valgte siden å forlate Nederland.

Nederland som nasjon har en solid og åpen økonomi som hviler tungt på handel med utlandet. Nederlandsk økonomi er ikke beskyttet mot den globale finanskrisen og regjeringen er forpliktet i å skjære ned på finansunderskuddet (5,4 % av bruttonasjonalproduktet i 2010) mot null i 2015 gjennom et program av budsjettkutt og økonomiske reformer og innstramninger. Til tross for vanskelighetene per 2012 nyter Nederland fortsatt en relativ stabil industri, lav inflasjon og overskudd i det nasjonale regnskapet.^[110]

Nederlands industri er hovedsakelig matproduksjon, kjemikaler, raffinering av petroleum, og elektronisk maskineri. Tjenestesektoren utgjør 70 prosent av økonomien. Jordbrukssektoren er meget mekanisert og benytter ikke mer enn 4 prosent av arbeidsstyrken, men gir et overskudd for eksport og motproduksjonen. Verdien av eksporten av jordbruksprodukter plasserer Nederland på tredjeplass i verden. siden renessansen har Nederlands vært blant de viktigste merkantile byene i Europa, og har fortsatt Europas senter i havnen i Rotterdam og flyplassen i Amsterdam.^[110]

Referanser

^ ^a ^b Oosterhoff, Henk-Sjoerd (26. mars 2010): «Neanderthal may not be the oldest Dutchman», Radio Nederlands Worldwide
^ Van Zeist, W. (1957): «De steentijd van Nederland», Nieuwe Drentse Volksalmanak 75: 4–11
^ ^a ^b Louwe Kooijmans, L.P. (1998): «Trijntje van de Betuweroute, Jachtkampen uit de Steentijd te Hardinxveld-Giessendam» (PDF), Spiegel Historiael 33, ss. 423–428
^ Volkskrant (24. juli 2007): «Prehistoric agricultural field found in Swifterbant, 4300–4000 BC»
^ Raemakers, Daan (2006): «De spiegel van Swifterbant» Arkivert 10. april 2008 hos Wayback Machine. (PDF), University of Groningen.
^ Bloemers, J.H.F. & Dorp, T. van (red.) (1991): Pre- & protohistorie van de lage landen. De Haan/Open Universiteit. ISBN 90 269 4448 9, NUGI 644
^ Lanting, J.N. & J.D. van der Waals, (1976): «Beaker culture relations in the Lower Rhine Basin» i: Lanting et al. (red.): Glockenbechersimposion Oberried 1974. Bussum-Haarlem: Uniehoek N.V.
^ J. P. Mallory and Douglas Q. Adams (red.) (1997): The Encyclopedia of Indo-European Culture, Fitzroy Dearborn, s. 93
^ «Images about the Late Dutch Bronze Age». Arkivert fra originalen 10. januar 2012. Besøkt 29. januar 2012.
^ «Unique Dutch settlement discovered from Bronze Age», M&C, 2008
^ I henhold til «Het Archeologisch Basisregister» (ABR), versjon 1.0 November 1992, Elps Kümmerkeramik er datert BRONSMA (tidlig MBA) til BRONSL (LBA) og dette har blitt standardisert av «De Rijksdienst voor Archeologie, Cultuurlandschap en Monumenten" (RACM)» som perioden som begynte rundt 1800 f.Kr. og ebbet ut rundt 800 f.Kr.
^ «Dutch pre-Roman Iron Age». Arkivert fra originalen 4. januar 2012. Besøkt 29. januar 2012.
^ Mallory, J.P. (1989): In Search of the Indo-Europeans: Language, Archaeology and Myth, London: Thames & Hudson, s. 87.
^ Butler, J.J. (1969): Nederland in de bronstijd, Bussum: Fibula-Van Dishoeck
^ ^a ^b Kinder, Hermann & Hilgemann, Werner (1988): The Penguin Atlas of World History; overs. av Ernest A. Menze ; med kart gjort av Harald & Ruth Bukor. Harmondsworth: Penguin Books. ISBN 0-14-051054-0. Bind 1. s.109.
^ The New Encyclopaedia Britannica, 15. utg., 20:67
^ ^a ^b Verhart, Leo (2006): Op Zoek naar de Kelten, Nieuwe archeologische ontdekkingen tussen Noordzee en Rijn, ISBN 90-5345-303-2, ss. 67, 81-82
^ The New Encyclopaedia Britannica, 15. utg., 22:641–642
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g de Vries, Jan W., Roland Willemyns & Peter Burger (2003): Het verhaal van een taal, Amsterdam: Prometheus, ss. 12, 21-27
^ For Ing som et aspekt av Frøy, se North, R. (1967): Heathen Gods in Old English Literature, Cambridge
^ Cunliffe, Barry (1997): The Ancient Celts. Penguin Books, ss. 39–67.
^ «Achtergrondinformatie bij de muntschat van Maastricht-Amby» (PDF), Maastricht kommune, 2008.
^ ^a ^b «Het urnenveld van het Meijerink» (PDF), Zutphen kommune.
^ van Durme, Luc (2003): «Oude taaltoestanden in en om de Nederlanden. Een reconstructie met de inzichten van M. Gysseling als leidraad» i: Handelingen van de Koninklijke commissie voor Toponymie en Dialectologie, LXXV/2003.
^ ^a ^b ^c Lendering, Jona, «Germania Inferior» Arkivert 7. juni 2020 hos Wayback Machine., Livius.org,
^ Roymans, Nico (2005): Ethnic Identity and Imperial Power: The Batavians in the Early Roman Empire, Amsterdam: Amsterdam University Press, ss. 226–227
^ Historiae, Tacitus, 109 AD, oversatt til engelsk av Alfred John Church og William Jackson Brodribb.
^ ^a ^b Beyen, Marnix (2000): «A Tribal Trinity: the Rise and Fall of the Franks, the Frisians and the Saxons in the Historical Consciousness of the Netherlands since 1850» i: European History Quarterly 2000 30(4): ss. 493–532. ISSN: 0265-6914 Full tekst: EBSCO
^ ^a ^b ^c Previté-Orton, Charles (/1975): The Shorter Cambridge Medieval History, bind I, ss. 51-52, 151
^ Grane, Thomas (2007): «From Gallienus to Probus – Three decades of turmoil and recovery», The Roman Empire and Southern Scandinavia–a Northern Connection! (PhD thesis), København: Københavns Universitet, s. 109
^ Looijenga, Jantina Helena (1997): «History, Archaeology and Runes» Arkivert 2. mai 2005 hos Wayback Machine. (PDF) i: Uitgeverij, S. S. G.: Runes Around the North Sea and on the Continent AD 150–700; Texts and Contexts (PhD dissertation), Groningen: Groningen University, s. 30, ISBN 90-6781-014-2. For dette argumentet siterer Looijenga Gerrets, D.A. (1995): «The Anglo-Frisian Relationship Seen from an Archaeological Point of View» i: Friesische studien 2, ss. 119-128.
^ Berglund, Björn E. (2002): «Human impact and climate changes—synchronous events and a causal link?» i: Quaternary International, 105, Elsevier (publisert 2003), s. 10
^ Ejstrud, Bo; et. al. (2008): Ejstrud, Bo; Maarleveld, Thijs J., red., The Migration Period, Southern Denmark and the North Sea, Esbjerg: Maritime Archaeology Programme, ISBN 978-87-992214-1-7
^ Issar, Arie S. (2003): Climate Changes during the Holocene and their Impact on Hydrological Systems, Cambridge: Cambridge University, ISBN 978-0-511-06118-9
^ Louwe Kooijmans, L. P. (1974): The Rhine/Meuse Delta. Four studies on its prehistoric occupation and holocene geology (PhD Dissertation), Leiden: Leiden University Press
^ Bazelmans, Jos (2009): «The early-medieval use of ethnic names from classical antiquity: The case of the Frisians» i: Derks, Ton; Roymans, Nico: Ethnic Constructs in Antiquity: The Role of Power and Tradition, Amsterdam: Amsterdam University, ISBN 978 90 8964 078 9. ss. 321–337
^ Frisii en Frisiaevones Arkivert 3. oktober 2011 hos Wayback Machine., 25. august 2002 (nederlandsk), Bertsgeschiedenissite.nl
^ Kortlandt, Frederik (1999): «The origin of the Old English dialects revisited» (PDF). University of Leiden.
^ Willemsen, A. (2009): Dorestad. Een wereldstad in de middeleeuwen, Walburg Pers, Zutphen, ISBN 9789057306273. ss. 23–27
^ ^a ^b MacKay, Angus; David Ditchburn (1997): Atlas of Medieval Europe. Routledge. ISBN 0415019230. s. 57.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Milis, L. J. R. (1999): "A Long Beginning: The Low Countries Through the Tenth Century" i: Blom, J.C.H. & Lamberts, E.: History of the Low Countries, Berghahn Books. ISBN 978-1-84545-272-8. ss. 6–18
^ Blok, D.P. (1974): De Franken in Nederland, Bussum: Unieboek, 1974, ss. 36–38 om usikkerheten i identiteten til friserne i de tidlige frankiske kilde; ss. 54-55 om problemene med «sakserne» som et stamme navn.
^ van Eijnatten, J. & F. van Lieburg (2006): Nederlandse religiegeschiedenis, Hilversum, ss. 42–43, om usikkerheten i identiteten til «friserne» i de tidlige frankiske kildene.
^ de Nijs, T, E. Beukers & J. Bazelmans (2003): Geschiedenis van Holland, Hilversum, ss. 31–33 om det fluktuerende (svingende) vesen i stamme- og etniske skillelinjer i den tidlige middelalderperioden.
^ Blok (1974), ss. 117 ff.; de Nijs et al. (2003), ss. 30–33
^ van der Wal, M. (1992): Geschiedenis van het Nederlands
^ Mer info om vikingangrepene kan blitt funnet på nettet hos L. van der Tuuk, Gjallar. Noormannen in de Lage Landen
^ Baldwin, Stephen: «Danish Haralds in 9th Century Frisia»
^ «Vikingschat van Wieringen» Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine., Museumkennis.nl
^ Jesch, Judith (2001): Ships and Men in the Late Viking Age: The Vocabulary of Runic Inscriptions and Skaldic Verse, Boydell & Brewer. ISBN 978-0-85115-826-6. s. 82.
^ Det området av Nord-Holland som ligger nord for «IJ» er fortsatt kollektivt kjent som Vestfriesland.
^ Blok, D.P. (red.) et al (1982): Algemene geschiedenis der Nederlanden, del 2, Fibula-Van Dishoeck, Haarlem, ISBN 9022838021, s. 307-323
^ Kamen, Henry (2005): Spain, 1469–1714: a society of conflict Arkivert 29. mars 2017 hos Wayback Machine. (3. utg.). Harlow, United Kingdom: Pearson Education. ISBN 0-582-78464-6.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Claflin, W. Harold, red. (1907): History of Nations: Holland and Belgium, New York: P.F. Collier & Son Publishers, ss. 72-74, 103-105
^ ^a ^b ^c ^d Motley, John Lathrop (1855): The Rise of the Dutch Republic, Harper & Bros.: New York, ss. 106–115, 121, 122, 207, 213
^ Guerard, Albert, France (1959): A Modern History, Ann Arbor: University of Michigan Press, ss. 134–136.
^ Parker, Geoffrey, red. (1987): The Thirty Years' War, New York: Routledge Press, s. 2.
^ Schama, Simon (1987): The Embarrassment of Riches, Bath: William Collins & Sons. På side 8: «The prodigious quality of their success went to their heads, but it also made them a bit queasy. Even their most uninhibited documents of self-congratulations are haunted by the threat of overvloed, the surfeit that rose like a cresting flood - a word heavy with warning as well as euphoria... But at the very least, the continuous pricking of conscience on complacency produced the self-consciousness that we think of as embarrassed.»
^ Sawmills (eller saagmolens på nederlandsk) ble oppfunnet i Uitgeest, i henhold til Haarlemmermeer boeck av Jan Adriaanszoon Leeghwater
^ Kartene som ble brukt av Fernando Álvarez de Toledo for å kunne angripe de nederlandske byene til lands og til havs ble gjort av nederlandske karttegnere.
^ Quinn, Stephen. Roberds, William (August 2005): The Big Problem of Large Bills: The Bank of Amsterdam and the Origins of Central Banking Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF).
^ «Baltic Connections: Mercantilism in the West Baltic» Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., BalticConnections.net,
^ Postma, Johannes (2008): The Dutch in the Atlantic Slave Trade, 1600–1815
^ van Welie, Rik (2008): «Slave Trading and Slavery in the Dutch Colonial Empire: A Global Comparison» i: NWIG: New West Indian Guide / Nieuwe West-Indische Gids, Vol. 82 Issue 1/2, ss. 47–96, tabell 2 & tabell 3.
^ Vink, Markus (2003): «'The World's Oldest Trade': Dutch Slavery and Slave Trade in the Indian Ocean in the Seventeenth Century»^{[død lenke]} i: Journal of World History, 14.2: 76 pars.
^ «Megaselskap», fra engelsk «Megacorporation», er en betegnelse popularisert av forfatteren [[William Gibson (forfatter)|]]
^ «Slave Ship Mutiny: Program Transcript». Secrets of the Dead. PBS. 11. november 2010.
^ Ames, Glenn J. (2008): The Globe Encompassed: The Age of European Discovery, 1500–1700. ss. 102–103.
^ van Boven, M. W. (2002): «Towards A New Age of Partnership (TANAP): An Ambitious World Heritage Project, UNESCO Memory of the World – reg.form» (DOC). VOC Archives Appendix 2, s. 14.
^ Vickers, Adrian (2005): A History of Modern Indonesia, Cambridge University Press, ISBN 0-521-54262-6, s. 10
^ Ricklefs, M.C. (1991): A History of Modern Indonesia Since c.1300, 2. utg. London: MacMillan. ISBN 0-333-57689-6, s. 110
^ Noble, John (1893): Illustrated Official Handbook of the Cape and South Africa; A résumé of the history, conditions, populations, productions and resources of the several colonies, states, and territories. J.C. Juta & Co. s. 141.
^ ^a ^b Smith, Adam (1776): Wealth of Nations Arkivert 20. oktober 2013 hos Wayback Machine. (PDF), Penn State Electronic Classics Edition, utgitt på nytt i 2005, s. 516
^ «Afrikaans», Omniglot.com.
^ Alatis, James E., Heidi E. Hamilton & Ai-Hui Tan (2002): Linguistics, language and the professions: education, journalism, law, medicine, and technology. Washington, DC: University Press. ISBN 978-0-87840-373-8
^ Amundsen, Bård: «Fant 5000 norske kvinner i Amsterdam»^{[død lenke]}, Forskning.no 24. november 2011
^ Regin, Deric (1976): Traders, Artists, Burghers: A Cultural History of Amsterdam in the 17th Century, Van Gorcum
^ The Trip Family Tree Arkivert 9. januar 2021 hos Wayback Machine., Beernink.com
^ Edwards, Elizabeth (Desember1993): «Amsterdam and William III» i: History Today, Vol. 43, Issue 12
^ Roekholt, Richter (2004): A Short History of Amsterdam, Amersfoort : Bekking And Blitz; 1. utg.
^ «Royal Netherlands Navy» Arkivert 11. mai 2013 hos Wayback Machine., JulianStockwin.com,
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Israel, Jonathan: The Dutch Republic: Its Rise, Greatness, and Fall 1477-1806, Oxford History of Early Modern Europe, ss. 996-997, 1069-1087
^ Edler, Friedrich (1911, opptrykk 2001): The Dutch Republic and The American Revolution, Honolulu, Hawaii: University Press of the Pacific, s. 88
^ Braudel, Fernand (1984): The Perspective of the World vol. III of Civilization and Capitalism, s. 273.
^ Griffiths, Richard T. (1982): «The Creation of a National Dutch Economy: 1795-1909» i: Tijdschrift voor Geschiedenis, Vol. 95 Issue 4, ss 513-553 (på engelsk)
^ Kurth, Godefroid (1907): «Belgium» i: Catholic Encyclopedia online
^ Mokyr, Joel (Desember 1999): The Industrial Revolution and the Netherlands: Why did it not happen? (PDF), Departments of Economics and History, Northwestern University
^ Clark, Gregory (Oktober 2001): The Secret History of the Industrial Revolution (PDF), Department of Economics, UCD, CA. Gir blant annet en del statistikk over Nederland kontra Storbritannia
^ ^a ^b ^c ^d ^e Abbenhuis, Maartje M. (2006): The Art of Staying Neutral the Netherlands in the First World War, 1914–1918. 1. utg. Amsterdam: Amsterdam University Press.
^ Goossens, Allert: War over Holland: The Dutch Struggle May 1940, 2009, se nettside
^ Hinchcliffe, Peter (1996): The other battle : Luftwaffe night aces versus Bomber Command. Airlife Publishing, ISBN 9781853105470. s. 43
^ Wagenaar, Aad (1970): Rotterdam mei '40: De slag, de bommen, de brand, (på nederlandsk), Amsterdam: De Arbeiderspers, ISBN 90-204-1961-7, s. 75-303
^ Blom, JCH (Juli 1989): «The Persecution of the Jews in the Netherlands: A Comparative Western European Perspective» i: European History Quarterly 19 (3): 333–351. doi:10.1177/026569148901900302.
^ Knippenberg, Hans (Mai 2002): «Assimilating Jews in Dutch nation-building: the missing 'pillar'» i: Tijdschrift voor economische en sociale geografie 93 (2): 191–207. doi:10.1111/1467-9663.00194
^ Gerstenfeld, Manfred (15. august 1999): «Wartime and postwar Dutch attitudes toward the jews: myth and truth», Jerusalem Letter / Viewpoints
^ «The Kingdom of The Netherlands Declares War with Japan». Ibiblio.
^ Hitchcock, William I. (2009): The Bitter Road to Freedom: The Human Cost of Allied Victory in World War II Europe, ss. 98–129
^ Waddy, John (1999, 2001): A Tour of the Arnhem Battlefields, Pen & Sword Books, ISBN 0-85052-571-3, s. 192
^ Stacey, oberst Charles Perry (1960): Official History of the Canadian Army in the Second World War, bind III, The Victory Campaign: The Operations in North-West Europe 1944-1945 Arkivert 21. desember 2020 hos Wayback Machine. (PDF), The Queen's Printer and Controller of Stationery Ottawa, ss. 576-614
^ «Eisch Duitschen grond!», 3. mai 2001 (nederlandsk).
^ «Black Tulip». 13. september 2005 (nederlandsk)
^ «Eisch Duitschen grond!» (nedlastbart Word-dokument). 13 September 2005. (nederlandsk).
^ Ricklefs, M. C. A. (1991): Modern History of Indonesia, 2. utgave, Macmillan, kapitlene 14-15
^ The Associated Press (17. august 2005): «Dutch withhold apology in Indonesia». International Herald Tribune.
^ Van Nimwegen, Nico (2002): De demografische geschiedenis van Indische Nederlanders, Report no.64, utgiver: NIDI, The Hague, ISBN 0922 7210. s. 23 Arkivert 22. desember 2009 hos Wayback Machine. (PDF)
^ Sejarah Indonesia – An Online Timeline of Indonesian History – The Sukarno years: 1950 to 1965 Source: www.gimonco.com
^ Archive of passenger lists showing arrival of people from the former Dutch East Indies from 1945 to 1964 Source: www.passagierslijsten1945-1964.nl.
^ «The Indos», MCNL Project, UC Berkeley
^ Bryant, Christopher G. A. (1981): «Depillarisation in the Netherlands» i: The British Journal of Sociology, Vol. 32, No. 1, Mar., 1981
^ ^a ^b «Netherlands Economy». Fco.gov.uk

Litteratur

Arblaster, Paul (2006): A History of the Low Countries. Palgrave Essential Histories Series New York: Palgrave Macmillan, ISBN 1-4039-4828-3.
Blok, Petrus Johannes: History of the People of the Netherlands (5 bind 1898–1912) famous classic; del 1 til år 1500, online fra Google; del 2 til år 1559. online fra Google; del 3: The War with Spain 1559–1621, online fra Google; del 4 om gullalderen, online fra Google; onlineutgave fra Google, bind 5 om 1700- og 1800-tallet
Blom, J. C. H. & E. Lamberts, red. (2006): History of the Low Countries; utdrag og tekstsøk; også fullstendig utgave online
Hooker, Mark T. (1999)The History of Holland; utdrag og tekstsøk
Israel, Jonathan (1995): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness, and Fall, 1477–1806, et betydelig syntese ; fullstendig utgave online Arkivert 28. juni 2011 hos Wayback Machine.; også utdrag og tekstsøk
Kossmann, E. H. (1978): The Low Countries 1780–1940
Kossmann-Putto, J. A. & E. H. Kossmann (1987): The Low Countries: History of the Northern and Southern Netherlands
van Oostrom, Frits, and Hubert Slings (2007): A Key to Dutch History
Pirenne, Henri (1910, 1915): Belgian Democracy, Its Early History, historie om byene i Nederlandene fri utgave online Arkivert 28. juni 2011 hos Wayback Machine.
Rietbergen, P.J.A.N. (2002): A Short History of the Netherlands. From Prehistory to the Present Day. 5. utgave. Amersfoort: Bekking. ISBN 9061094402
Schama, Simon (1991): The Embarrassment of Riches: An Interpretation of Dutch Culture in the Golden Age, utdrag og tekstsøk
Vlekke, Bernard H. M. (1945): Evolution of the Dutch Nation, utgave online Arkivert 28. juni 2011 hos Wayback Machine.
Wintle, Michael P. (2000): An Economic and Social History of the Netherlands, 1800–1920: Demographic, Economic, and Social Transition, Cambridge University Press, utgave online Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
Parker, Geoffrey: «What If... Philip II Had Gone to the Netherlands?» i: History Today Volume: 54 Issue: 8

Eksterne lenker

History of the Netherlands Arkivert 19. mai 2011 hos Wayback Machine., Nederlands historie
Short survey of the Dutch history, Kort undersøkelse av nederlandsk historie
De Tachtigjarige Oorlog, på nederlandsk
Chronologisch overzicht van de Nederlandse geschiedenis, på nederlandsk
Timeline from 1914, tidslinje fra 1914
History of Netherlands: Primary Documents, nederlandsk historie, primærdokumentasjon
Netherlands Institute for War Documentation, Det nederlandske institutt for krigsdokumentasjon
The Netherlands in prehistory, nederlandsk forhistorie
History of Holland, George Edmundson, 1922, Project Gutenberg EBook.
The Canon of the Netherlands
Virtual Tour of Dutch History Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine., virtuell reise via 101 steder i Google Earth med lenker
Overview of historical novels Arkivert 8. februar 2011 hos Wayback Machine., oversikt over historiske romaner om Nederland og Belgia

[Oosterhoff-1] Oosterhoff, Henk-Sjoerd (26. mars 2010): «Neanderthal may not be the oldest Dutchman», Radio Nederlands Worldwide

[2] Van Zeist, W. (1957): «De steentijd van Nederland», Nieuwe Drentse Volksalmanak 75: 4–11

[Kooijmans1998-3] Louwe Kooijmans, L.P. (1998): «Trijntje van de Betuweroute, Jachtkampen uit de Steentijd te Hardinxveld-Giessendam» (PDF), Spiegel Historiael 33, ss. 423–428

[4] Volkskrant (24. juli 2007): «Prehistoric agricultural field found in Swifterbant, 4300–4000 BC»

[5] Raemakers, Daan (2006): «De spiegel van Swifterbant» Arkivert 10. april 2008 hos Wayback Machine. (PDF), University of Groningen.

[6] Bloemers, J.H.F. & Dorp, T. van (red.) (1991): Pre- & protohistorie van de lage landen. De Haan/Open Universiteit. ISBN 90 269 4448 9, NUGI 644

[Lanting-7] Lanting, J.N. & J.D. van der Waals, (1976): «Beaker culture relations in the Lower Rhine Basin» i: Lanting et al. (red.): Glockenbechersimposion Oberried 1974. Bussum-Haarlem: Uniehoek N.V.

[8] J. P. Mallory and Douglas Q. Adams (red.) (1997): The Encyclopedia of Indo-European Culture, Fitzroy Dearborn, s. 93

[9] «Images about the Late Dutch Bronze Age». Arkivert fra originalen 10. januar 2012. Besøkt 29. januar 2012.

[10] «Unique Dutch settlement discovered from Bronze Age», M&C, 2008

[11] I henhold til «Het Archeologisch Basisregister» (ABR), versjon 1.0 November 1992, Elps Kümmerkeramik er datert BRONSMA (tidlig MBA) til BRONSL (LBA) og dette har blitt standardisert av «De Rijksdienst voor Archeologie, Cultuurlandschap en Monumenten" (RACM)» som perioden som begynte rundt 1800 f.Kr. og ebbet ut rundt 800 f.Kr.

[12] «Dutch pre-Roman Iron Age». Arkivert fra originalen 4. januar 2012. Besøkt 29. januar 2012.

[13] Mallory, J.P. (1989): In Search of the Indo-Europeans: Language, Archaeology and Myth, London: Thames & Hudson, s. 87.

[14] Butler, J.J. (1969): Nederland in de bronstijd, Bussum: Fibula-Van Dishoeck

[Werner_Hilgemann_p.109-15] Kinder, Hermann & Hilgemann, Werner (1988): The Penguin Atlas of World History; overs. av Ernest A. Menze ; med kart gjort av Harald & Ruth Bukor. Harmondsworth: Penguin Books. ISBN 0-14-051054-0. Bind 1. s.109.

[16] The New Encyclopaedia Britannica, 15. utg., 20:67

[Verhart-17] Verhart, Leo (2006): Op Zoek naar de Kelten, Nieuwe archeologische ontdekkingen tussen Noordzee en Rijn, ISBN 90-5345-303-2, ss. 67, 81-82

[18] The New Encyclopaedia Britannica, 15. utg., 22:641–642

[Verhaal-19] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g de Vries, Jan W., Roland Willemyns & Peter Burger (2003): Het verhaal van een taal, Amsterdam: Prometheus, ss. 12, 21-27

[20] For Ing som et aspekt av Frøy, se North, R. (1967): Heathen Gods in Old English Literature, Cambridge

[21] Cunliffe, Barry (1997): The Ancient Celts. Penguin Books, ss. 39–67.

[22] «Achtergrondinformatie bij de muntschat van Maastricht-Amby» (PDF), Maastricht kommune, 2008.

[Zutphen-23] «Het urnenveld van het Meijerink» (PDF), Zutphen kommune.

[24] van Durme, Luc (2003): «Oude taaltoestanden in en om de Nederlanden. Een reconstructie met de inzichten van M. Gysseling als leidraad» i: Handelingen van de Koninklijke commissie voor Toponymie en Dialectologie, LXXV/2003.

[Lendering-25] Lendering, Jona, «Germania Inferior» Arkivert 7. juni 2020 hos Wayback Machine., Livius.org,

[26] Roymans, Nico (2005): Ethnic Identity and Imperial Power: The Batavians in the Early Roman Empire, Amsterdam: Amsterdam University Press, ss. 226–227

[27] Historiae, Tacitus, 109 AD, oversatt til engelsk av Alfred John Church og William Jackson Brodribb.

[Marnix_Beyen_1850-28] Beyen, Marnix (2000): «A Tribal Trinity: the Rise and Fall of the Franks, the Frisians and the Saxons in the Historical Consciousness of the Netherlands since 1850» i: European History Quarterly 2000 30(4): ss. 493–532. ISSN: 0265-6914 Full tekst: EBSCO

[Previté-Orton-29] Previté-Orton, Charles (/1975): The Shorter Cambridge Medieval History, bind I, ss. 51-52, 151

[30] Grane, Thomas (2007): «From Gallienus to Probus – Three decades of turmoil and recovery», The Roman Empire and Southern Scandinavia–a Northern Connection! (PhD thesis), København: Københavns Universitet, s. 109

[31] Looijenga, Jantina Helena (1997): «History, Archaeology and Runes» Arkivert 2. mai 2005 hos Wayback Machine. (PDF) i: Uitgeverij, S. S. G.: Runes Around the North Sea and on the Continent AD 150–700; Texts and Contexts (PhD dissertation), Groningen: Groningen University, s. 30, ISBN 90-6781-014-2. For dette argumentet siterer Looijenga Gerrets, D.A. (1995): «The Anglo-Frisian Relationship Seen from an Archaeological Point of View» i: Friesische studien 2, ss. 119-128.

[32] Berglund, Björn E. (2002): «Human impact and climate changes—synchronous events and a causal link?» i: Quaternary International, 105, Elsevier (publisert 2003), s. 10

[33] Ejstrud, Bo; et. al. (2008): Ejstrud, Bo; Maarleveld, Thijs J., red., The Migration Period, Southern Denmark and the North Sea, Esbjerg: Maritime Archaeology Programme, ISBN 978-87-992214-1-7

[34] Issar, Arie S. (2003): Climate Changes during the Holocene and their Impact on Hydrological Systems, Cambridge: Cambridge University, ISBN 978-0-511-06118-9

[35] Louwe Kooijmans, L. P. (1974): The Rhine/Meuse Delta. Four studies on its prehistoric occupation and holocene geology (PhD Dissertation), Leiden: Leiden University Press

[36] Bazelmans, Jos (2009): «The early-medieval use of ethnic names from classical antiquity: The case of the Frisians» i: Derks, Ton; Roymans, Nico: Ethnic Constructs in Antiquity: The Role of Power and Tradition, Amsterdam: Amsterdam University, ISBN 978 90 8964 078 9. ss. 321–337

[37] Frisii en Frisiaevones Arkivert 3. oktober 2011 hos Wayback Machine., 25. august 2002 (nederlandsk), Bertsgeschiedenissite.nl

[38] Kortlandt, Frederik (1999): «The origin of the Old English dialects revisited» (PDF). University of Leiden.

[39] Willemsen, A. (2009): Dorestad. Een wereldstad in de middeleeuwen, Walburg Pers, Zutphen, ISBN 9789057306273. ss. 23–27

[Atlas-40] MacKay, Angus; David Ditchburn (1997): Atlas of Medieval Europe. Routledge. ISBN 0415019230. s. 57.

[Milis,_L.J.R._pp._6-18-41] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Milis, L. J. R. (1999): "A Long Beginning: The Low Countries Through the Tenth Century" i: Blom, J.C.H. & Lamberts, E.: History of the Low Countries, Berghahn Books. ISBN 978-1-84545-272-8. ss. 6–18

[42] Blok, D.P. (1974): De Franken in Nederland, Bussum: Unieboek, 1974, ss. 36–38 om usikkerheten i identiteten til friserne i de tidlige frankiske kilde; ss. 54-55 om problemene med «sakserne» som et stamme navn.

[43] van Eijnatten, J. & F. van Lieburg (2006): Nederlandse religiegeschiedenis, Hilversum, ss. 42–43, om usikkerheten i identiteten til «friserne» i de tidlige frankiske kildene.

[44] Nijs, T, E. Beukers & J. Bazelmans (2003): Geschiedenis van Holland, Hilversum, ss. 31–33 om det fluktuerende (svingende) vesen i stamme- og etniske skillelinjer i den tidlige middelalderperioden.

[45] Blok (1974), ss. 117 ff.; de Nijs et al. (2003), ss. 30–33

[46] van der Wal, M. (1992): Geschiedenis van het Nederlands

[47] Mer info om vikingangrepene kan blitt funnet på nettet hos L. van der Tuuk, Gjallar. Noormannen in de Lage Landen

[48] Baldwin, Stephen: «Danish Haralds in 9th Century Frisia»

[49] «Vikingschat van Wieringen» Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine., Museumkennis.nl

[50] Jesch, Judith (2001): Ships and Men in the Late Viking Age: The Vocabulary of Runic Inscriptions and Skaldic Verse, Boydell & Brewer. ISBN 978-0-85115-826-6. s. 82.

[51] Det området av Nord-Holland som ligger nord for «IJ» er fortsatt kollektivt kjent som Vestfriesland.

[52] Blok, D.P. (red.) et al (1982): Algemene geschiedenis der Nederlanden, del 2, Fibula-Van Dishoeck, Haarlem, ISBN 9022838021, s. 307-323

[Kamen-53] Kamen, Henry (2005): Spain, 1469–1714: a society of conflict Arkivert 29. mars 2017 hos Wayback Machine. (3. utg.). Harlow, United Kingdom: Pearson Education. ISBN 0-582-78464-6.

[Claflin-54] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Claflin, W. Harold, red. (1907): History of Nations: Holland and Belgium, New York: P.F. Collier & Son Publishers, ss. 72-74, 103-105

[Motley-55] Motley, John Lathrop (1855): The Rise of the Dutch Republic, Harper & Bros.: New York, ss. 106–115, 121, 122, 207, 213

[56] Guerard, Albert, France (1959): A Modern History, Ann Arbor: University of Michigan Press, ss. 134–136.

[57] Parker, Geoffrey, red. (1987): The Thirty Years' War, New York: Routledge Press, s. 2.

[Schama-58] Schama, Simon (1987): The Embarrassment of Riches, Bath: William Collins & Sons. På side 8: «The prodigious quality of their success went to their heads, but it also made them a bit queasy. Even their most uninhibited documents of self-congratulations are haunted by the threat of overvloed, the surfeit that rose like a cresting flood - a word heavy with warning as well as euphoria... But at the very least, the continuous pricking of conscience on complacency produced the self-consciousness that we think of as embarrassed.»

[59] Sawmills (eller saagmolens på nederlandsk) ble oppfunnet i Uitgeest, i henhold til Haarlemmermeer boeck av Jan Adriaanszoon Leeghwater

[60] Kartene som ble brukt av Fernando Álvarez de Toledo for å kunne angripe de nederlandske byene til lands og til havs ble gjort av nederlandske karttegnere.

[61] Quinn, Stephen. Roberds, William (August 2005): The Big Problem of Large Bills: The Bank of Amsterdam and the Origins of Central Banking Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF).

[62] «Baltic Connections: Mercantilism in the West Baltic» Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., BalticConnections.net,

[63] Postma, Johannes (2008): The Dutch in the Atlantic Slave Trade, 1600–1815

[64] van Welie, Rik (2008): «Slave Trading and Slavery in the Dutch Colonial Empire: A Global Comparison» i: NWIG: New West Indian Guide / Nieuwe West-Indische Gids, Vol. 82 Issue 1/2, ss. 47–96, tabell 2 & tabell 3.

[65] Vink, Markus (2003): «'The World's Oldest Trade': Dutch Slavery and Slave Trade in the Indian Ocean in the Seventeenth Century»^{[død lenke]} i: Journal of World History, 14.2: 76 pars.

[66] «Megaselskap», fra engelsk «Megacorporation», er en betegnelse popularisert av forfatteren [[William Gibson (forfatter)|]]

[67] «Slave Ship Mutiny: Program Transcript». Secrets of the Dead. PBS. 11. november 2010.

[68] Ames, Glenn J. (2008): The Globe Encompassed: The Age of European Discovery, 1500–1700. ss. 102–103.

[69] van Boven, M. W. (2002): «Towards A New Age of Partnership (TANAP): An Ambitious World Heritage Project, UNESCO Memory of the World – reg.form» (DOC). VOC Archives Appendix 2, s. 14.

[70] Vickers, Adrian (2005): A History of Modern Indonesia, Cambridge University Press, ISBN 0-521-54262-6, s. 10

[71] Ricklefs, M.C. (1991): A History of Modern Indonesia Since c.1300, 2. utg. London: MacMillan. ISBN 0-333-57689-6, s. 110

[72] Noble, John (1893): Illustrated Official Handbook of the Cape and South Africa; A résumé of the history, conditions, populations, productions and resources of the several colonies, states, and territories. J.C. Juta & Co. s. 141.

[Smith-73] Smith, Adam (1776): Wealth of Nations Arkivert 20. oktober 2013 hos Wayback Machine. (PDF), Penn State Electronic Classics Edition, utgitt på nytt i 2005, s. 516

[74] «Afrikaans», Omniglot.com.

[75] Alatis, James E., Heidi E. Hamilton & Ai-Hui Tan (2002): Linguistics, language and the professions: education, journalism, law, medicine, and technology. Washington, DC: University Press. ISBN 978-0-87840-373-8

[76] Amundsen, Bård: «Fant 5000 norske kvinner i Amsterdam»^{[død lenke]}, Forskning.no 24. november 2011

[77] Regin, Deric (1976): Traders, Artists, Burghers: A Cultural History of Amsterdam in the 17th Century, Van Gorcum

[78] The Trip Family Tree Arkivert 9. januar 2021 hos Wayback Machine., Beernink.com

[79] Edwards, Elizabeth (Desember1993): «Amsterdam and William III» i: History Today, Vol. 43, Issue 12

[80] Roekholt, Richter (2004): A Short History of Amsterdam, Amersfoort : Bekking And Blitz; 1. utg.

[81] «Royal Netherlands Navy» Arkivert 11. mai 2013 hos Wayback Machine., JulianStockwin.com,

[Israel-82] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Israel, Jonathan: The Dutch Republic: Its Rise, Greatness, and Fall 1477-1806, Oxford History of Early Modern Europe, ss. 996-997, 1069-1087

[83] Edler, Friedrich (1911, opptrykk 2001): The Dutch Republic and The American Revolution, Honolulu, Hawaii: University Press of the Pacific, s. 88

[84] Braudel, Fernand (1984): The Perspective of the World vol. III of Civilization and Capitalism, s. 273.

[85] Griffiths, Richard T. (1982): «The Creation of a National Dutch Economy: 1795-1909» i: Tijdschrift voor Geschiedenis, Vol. 95 Issue 4, ss 513-553 (på engelsk)

[86] Kurth, Godefroid (1907): «Belgium» i: Catholic Encyclopedia online

[87] Mokyr, Joel (Desember 1999): The Industrial Revolution and the Netherlands: Why did it not happen? (PDF), Departments of Economics and History, Northwestern University

[88] Clark, Gregory (Oktober 2001): The Secret History of the Industrial Revolution (PDF), Department of Economics, UCD, CA. Gir blant annet en del statistikk over Nederland kontra Storbritannia

[hvhqei-89] Abbenhuis, Maartje M. (2006): The Art of Staying Neutral the Netherlands in the First World War, 1914–1918. 1. utg. Amsterdam: Amsterdam University Press.

[90] Goossens, Allert: War over Holland: The Dutch Struggle May 1940, 2009, se nettside

[91] Hinchcliffe, Peter (1996): The other battle : Luftwaffe night aces versus Bomber Command. Airlife Publishing, ISBN 9781853105470. s. 43

[92] Wagenaar, Aad (1970): Rotterdam mei '40: De slag, de bommen, de brand, (på nederlandsk), Amsterdam: De Arbeiderspers, ISBN 90-204-1961-7, s. 75-303

[93] Blom, JCH (Juli 1989): «The Persecution of the Jews in the Netherlands: A Comparative Western European Perspective» i: European History Quarterly 19 (3): 333–351. doi:10.1177/026569148901900302.

[94] Knippenberg, Hans (Mai 2002): «Assimilating Jews in Dutch nation-building: the missing 'pillar'» i: Tijdschrift voor economische en sociale geografie 93 (2): 191–207. doi:10.1111/1467-9663.00194

[95] Gerstenfeld, Manfred (15. august 1999): «Wartime and postwar Dutch attitudes toward the jews: myth and truth», Jerusalem Letter / Viewpoints

[96] «The Kingdom of The Netherlands Declares War with Japan». Ibiblio.

[97] Hitchcock, William I. (2009): The Bitter Road to Freedom: The Human Cost of Allied Victory in World War II Europe, ss. 98–129

[98] Waddy, John (1999, 2001): A Tour of the Arnhem Battlefields, Pen & Sword Books, ISBN 0-85052-571-3, s. 192

[99] Stacey, oberst Charles Perry (1960): Official History of the Canadian Army in the Second World War, bind III, The Victory Campaign: The Operations in North-West Europe 1944-1945 Arkivert 21. desember 2020 hos Wayback Machine. (PDF), The Queen's Printer and Controller of Stationery Ottawa, ss. 576-614

[100] «Eisch Duitschen grond!», 3. mai 2001 (nederlandsk).

[101] «Black Tulip». 13. september 2005 (nederlandsk)

[102] «Eisch Duitschen grond!» (nedlastbart Word-dokument). 13 September 2005. (nederlandsk).

[103] Ricklefs, M. C. A. (1991): Modern History of Indonesia, 2. utgave, Macmillan, kapitlene 14-15

[104] The Associated Press (17. august 2005): «Dutch withhold apology in Indonesia». International Herald Tribune.

[105] Van Nimwegen, Nico (2002): De demografische geschiedenis van Indische Nederlanders, Report no.64, utgiver: NIDI, The Hague, ISBN 0922 7210. s. 23 Arkivert 22. desember 2009 hos Wayback Machine. (PDF)

[106] Sejarah Indonesia – An Online Timeline of Indonesian History – The Sukarno years: 1950 to 1965 Source: www.gimonco.com

[107] Archive of passenger lists showing arrival of people from the former Dutch East Indies from 1945 to 1964 Source: www.passagierslijsten1945-1964.nl.

[108] «The Indos», MCNL Project, UC Berkeley

[109] Bryant, Christopher G. A. (1981): «Depillarisation in the Netherlands» i: The British Journal of Sociology, Vol. 32, No. 1, Mar., 1981

[Economy-110] «Netherlands Economy». Fco.gov.uk

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

[94]

[95]

[96]

[97]

[98]

[99]

[100]