Norsk historie 1884–1905

Artikkelen inngår i serien om Norges historie
Epoker
Steinalder (–1700 f.Kr) Bronsealder (1700–500 f.Kr) Tidlig jernalder (500 f.kr–500 e.Kr) Merovingertiden (500–793) Vikingtiden (793–1066) Tidlig middelalder (1066–1130) Borgerkrigstiden (1130–1240) Høy- og senmiddelalder (1130–1537) Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) Fra enevelde til Kielfreden (1660–1814) Riksforsamlingen (1814) Embetsmannsstaten (1814–1884) Industrialiseringen (1850 –1900) På vei mot selvstendighet (1884–1905) Unionsoppløsningen (1905) Fra venstrestat til kriseforlik (1905–1940) Krig og okkupasjon (1940–1945) Norge i etterkrigstida (1945–1972) Oljealderen (1972–)

I 1884 ble starten på innføringen av parlamentarismen i Norge, og markerer slutten på det som i historieskrivingen er kjent som «embetsmannsstaten». De folkevalgte delte seg i to partier, Venstre og Høyre, og i perioden frem til 1905 kjempet disse partiene særlig om rammeverket for unionen med Sverige. Det endte med at unionen ble oppløst i 1905.

Innføringen av parlamentarismen

Utdypende artikkel: Statsrådssaken

Parlamentarisme er en politisk styreform der regjeringen sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen (altså Stortinget for Norges del) tillater det. Dette gir altså Stortinget makt over regjeringen. Før innføringen av parlamentarismen i Norge, var det omvendt. Før 1884 hadde regjeringen grunnlovsfestet forbud mot å møte i Stortinget. Ettersom regjeringen ble utpekt av kongen, hadde Stortinget begrenset innflytelse over statsrådene, og regjeringen kunne dermed i prinsippet motarbeide det folkevalgte Stortinget. I 1870-årene vedtok Stortinget i flere omganger å endre Grunnloven, slik at statsrådene fikk adgang til parlamentet. Kongen, Oscar II, nektet å sanksjonere lovendringen, og ved tredje sanksjonsnektelse i 1880, kom en annen bestemmelse i Grunnloven på banen. Kongen pliktet nemlig å godkjenne lovendringsforslag dersom slike forslag ble vedtatt for tredje gang i Stortinget. Men hvorvidt dette også gjaldt grunnlovsendringer, var usikkert. Da venstreopposisjonen (fra 1884 partiet Venstre) vant i Stortingsvalget i 1882, stilte de regjeringen til riksrett for at den hadde nektet å gjennomføre den vedtatte lovendringen. Regjeringen Selmer måtte i 1884 gå av, og kongen gikk med på å utpeke Venstres leder Johan Sverdrup som ny statsminister. Dette omtales gjerne som da parlamentarismen ble innført i Norge, selv om det tok noen år før parlamentarismen ble gjennomført i praksis.

Striden om unionen

Utdypende artikkel: Unionsoppløsningen

Striden om en egen utenrikspolitikk: konsulatvesenet

Utdypende artikkel: Konsulatsaken

Unionens siste skanse var retten til et eget konsulat for Norge. Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst. Ved Stortingsvalget i 1891 stilte Venstre krav var at Norge måtte få eget konsulat for at norske handelsinteresser skulle bli bedre ivaretatt. Underforstått var dette også et krav om at Norge etter hvert skulle få sin egen utenriksminister. Begrunnelsen var behovet for sterkere norsk parlamentarisk kontroll med utenrikspolitikken. Både partiet Høyre, svenske konservative og kongen var imot dette, fordi de fryktet det ville ødelegge unionen. Utenrikspolitikken var, sammen med kongen, det eneste de to landene i unionen hadde felles. Sverige oppløste derfor Mellomriksloven, en lov om handel mellom de to landene som var svært viktig for Norge. Venstre forsøkte å innføre et eget norsk konsulat flere ganger, men måtte gi opp da uenighetene nesten førte til krig. Rundt århundreskiftet ble det større vilje til forhandling på begge sider.

I Stortingsvalget 1903 vant Høyre valget, og man begynte forhandlinger om egen norsk konsulatvesen. Den svenske statsministeren Erik Boströms forslag til ny lov om konsulatvesen viste at han så på Norge som underordnet Sverige, og forhandlingene ble avbrutt. Den svenske kronprins Gustav, med støtte fra den svenske Riksdagen, forsøkte å få i gang nye forhandlinger, men dette ble avslått i Norge, og 7. juni 1905 erklærte Stortinget at unionen med Sverige var oppløst og kong Oscar avsatt.

Oppløsningen av unionen

Stortinget oppløst unionen med følgende formulering:

Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det i dag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.

I Sverige og resten av Europa ble dette oppfattet som en revolusjon, fordi Norge erklærte unionen for oppløst uten å forsøke å finne en løsning i samarbeid med svenskene. Hvorvidt Stortingets beslutning om oppløsningen av unionen er rettslig gyldig, er diskutert blant rettshistorikere. Sverige og de europeiske stormaktene anerkjente ikke Norge som selvstendig stat før 26. oktober samme år, da kong Oscar formelt oppgav den norske tronen.

Litteratur

• Bjørgo, Narve, Øystein Rian & Alf Kaartvedt. Selvstendighet og union: fra middelalderen til 1905. Bind 1 av Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo: Universitetsforlaget, 1995. ISBN 8200223930.

Eksterne lenker

• Norgeshistorie.no 1870–1914: industrialisering og demokrati

Autoritetsdata