Slektsvåpen

Et slektsvåpen, også omtalt som et familievåpen, er våpenskjold brukt av en person og dennes slektninger. Et personvåpen er derimot et våpenskjold som er brukt av bare én person.

Andre typer våpenskjold er offentlige våpen (f.eks. riksvåpen og kommunevåpen), håndverkerlaugs våpen og andre private korporasjoners våpenskjold (f.eks. fotballklubber og våpen som kommersielle kjennetegn) og fantasivåpen (for eksempel for middelalderens «de ni helter»).

Her er et mer naturalistisk våpen. Det er en nyere tegning av den norske slekten Holmboes talende våpen. Våpenet finnes i flere eldre segl og har fulgt slekten i 400 år. I skjoldet er det en stilisert holme og et lindetre mellom et skipsanker og et hus. På skjoldet er det en bøylehjelm med et lindetre som hjelmtegn. Hjelmen har en vulst, et halssmykke samt et hjelmklede.

Utbredelse

Fra sist på 1100-tallet og til idag finnes slektsvåpen brukt i hele Europa, og etterhvert også i andre land med europeisk heraldikk. Fra den første tiden kjennes slektsvåpen for fyrster og andre sosialt, spesielt framstående personer. I Norge regnes for eksempel den gull opprette løven på rød bunn som sverreættens slektsvåpen. Senere i middelalderen finnes det noen slektsvåpen også fra andre, så som Bjarkøyætten. Etter middelalderen kom slektsvåpen etterhvert i bruk hos bl.a. embetsmenn, militærpersoner, handelsfolk og håndverkere samt hos noen bønder. Vi ser dette på slikt som segl på dokumenter og inngravert, brodert eller malt på gjenstander. Det finnes bare nokså få skriftlige samlinger og opptegnelser med slektsvåpen fra norsk område før 1700-tallet.

Våpenets innhold

Et slektsvåpen kan bestå av bare den sentrale del: skjoldets farge- og figursammensetning. De fleste slektsvåpen fra 1500-tallet og senere, har både skjoldet og ytre utstyr som hjelm, hjelmklede og hjelmtegn. Noen ganske få har også skjoldholdere og annet ytre utstyr.

Sammensetningene av farger (tinkturer) og figurer i slektsvåpen, kan være helt enkle, som i gull skjold en rød rose for den norske slekten Fasting og Sudrheimsætten, i sølv skjold en rød skråbjelke for slekten Huitfeldt. Noen norske slektsvåpen er mer kompliserte, slik som firedelt skjold med flere figurer hos slektene Dunker, Kielland, Wedel-Jarlsberg og Werenskiold.

Hvordan våpenet blir til

Slektsvåpen er vanligvis et våpen som en person selv har tatt seg og som etterkommerne har fortsatt å bruke. Dette ble gjort både i middelalderen, i senere århundrer og av mange heraldikk-interesserte i vår tid. Slektsvåpen har ikke vært en særrett (privilegium) for adelige slekter – iallfall ikke i Danmark og Norge. Visstnok skal ikke-adelige slektsvåpen være mer uvanlige i Sverige.

Et våpenskjold er primært et kjennetegn og skal derfor være forskjellig fra andre våpen. Farger og figurer i våpen er ikke alltid valgt for å symbolisere noe bestemt, eller symbolikken kan være ganske fjern og hårtrukket. For en rekke slektsvåpen er det ukjent hvorfor de enkelte farger og figurer ble valgt, så som skjold skrådelt av svart og sølv for middelalderslekten Rømer, en åtteoddet stjerne for slekten Loennechen og tre bjelker for Hirsch.

En del slektsvåpen har figurer som symboliserer slektsnavnet, såkalt talende våpen: for eksempel en heire på to fjelltopper som en dal, for Heyerdahl, en hjelm for Hielm, en hjort for Hjort, tre nagler for Nagell, en nøkkel for Schlytter og en ulv for Wulfsberg. I noen slektsvåpen er det tatt inn figurer og skjold felter fra inngiftede kvinner og deres formødre, for eksempel de norske slektene Kielland, Kolderup og Lund (fra Skåne).

Flere nålevende slekter har sitt slektsnavn og våpenskjold fra forfedre gjennom kvinneledd, så som Kreyberg, Munthe, Thrane, Vogt og flere slekter Skanke.

Mange har tatt i bruk et slektsvåpen bare fordi de har slektsnavn som ligner navnet til en slekt som har dette slektsvåpenet (for eksempel slektene Anker, Bolten, Bugge, Daae, Treschow, Aall). Dette skjedde særlig etter at bøker med samlinger av slektsvåpen som var ordnet etter slektsnavn, ble utgitt både i Skandinavia og i andre land fra og med 1600 – 1700-tallene.

I den norske unionstiden med Danmark utstedte sentralmyndighetene i København («Kongen»), såkalte våpenbrev og adelsbrev, der personer fikk fastsatt våpenskjold for seg og sine etterkommere i mannslinjen. I flere tilfelle var våpenskjoldene de samme som personene hadde brukt tidligere, men med tillegg av nye våpenfigurer eller utskiftning av tidligere figurer (for eksempel slektene Løvenskiold, von Munthe af Morgenstierne, Wedel Jarlsberg). I andre land er det mer alminnelig at adelsbrevene fastsatte helt nye våpen.

I Storbritannia kan fortsatt nye slektsvåpen bli fastsatt av de nasjonale heroldsmyndighetene, mot en betaling, men uten tildeling av adelskap. Da kan ofte de nye våpnene bli basert på varianter av våpen fra slekter med lignende navn, selv uten at det er påvist noe slektsskap.

Slektsvåpen eller personvåpen?

Tordenskiolds adelsvåpen med symboler for bragder han utførte

Grensen mellom slektsvåpen og personvåpen kan reise flere spørsmål. De fleste tidlige slektsvåpen er først tatt i bruk av en person, og blir så senere brukt av etterkommerne og/eller andre slektninger (for eksempel Tordenskiolds brorsønn og muligens arvtagere til Olav av Foss).

Et spørsmål er om det er samme eller forskjellige våpen, når slektninger foretar større og mindre variasjoner i farger ("tinkturer") og figurer (for eksempel i slektene Bergh, Cappelen, Heyerdahl og Skanke). Slike variasjoner kalles for briseringer, differensieringer og similariseringer. I slike tilfelle kan vi si at hovedtrekkene som går igjen er slektsvåpenet. En innvending mot dette kan være at vanligvis anses hver selvstendig kombinasjon av farger og figurer som et eget våpen. Dette bl.a. i den forstand at det er bare en bestemt farge/figurkombinasjon som blir definert som et våpen i en blasonering.

Et annet spørsmål er om det foreligger et slektsvåpen, når noen har tatt opp et våpen som ble brukt av bare en person for flere generasjoner siden. Videre er det spørsmål om hvem av etterkommerne har rett til å "arve" våpen fra en slektning.

I Norge er det ingen offisielle regler på dette, men visse normer finnes i praksis. I Storbritannia er det en viss tradisjon for at de enkelte slektsmedlemmer bruker slektsvåpenet med brisyrer i form av små tilleggsfigurer (England). Eller de kan ha våpenet med tinkturvariasjoner i tillegg til en skjoldbord eller annen tilføyd våpenfigur (Skottland). I begge disse områder arves våpen bare gjennom sønner (med spesielle regler for menn som har bare døtre). I tysktalende områder kan det ses at slektsvåpen har vært gjort til individuelle personvåpen ved å endre hjelmtegn. I Storbritannia er hjelmtegnet ofte brukt alene som et slektsmerke, kanskje fordi det ikke så ofte forandrer seg i generasjonenes løp, selv om det også forekommer der.

Mange våpen kan starte som utpregede personvåpen og fortsette som slektsvåpen, f.eks. Cort Adelers våpen som etterkommerne fortsatte å bruke. Tilsvarende ser vi i mange adelsvåpen fra Danmark og Sverige, med figurer og farger som symboliserer forhold knyttet til den person som ble adlet.

Se også

Litteratur

G. Munthe: «Heraldisk-historiske Optegnelser, eller Tillæg og Rettelser til det af «det danske genealogisk-heraldiske Selskab» fra 1782 til 1813 udgivne Adels-Lexicon», Samlinger til det norske folks Sprog og Historie, bind 3 og 4, Christiania 1835-1836 (med opplysninger om en del personer fra A til J)
Bernt Moe: «Om de i Norge for tiden værende adelige Familier», Tidsskrift for den norske Personalhistorie, Ny Række, Christiania 1847, side 74 ff med referater av adelsbrev som inneholder våpenbeskrivelser
H.J. Huitfeldt-Kaas: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950 (personsegl med noen brukt som slektsvåpen)
C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind I, Oslo 1928
Hallvard Trætteberg: Norske by- og adelsvåben, samlehefte utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933.
Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 – Kristiansand S 1955 (fra segl med personlige våpen for embetsmenn og bønder. Noen av våpnene er brukt som slektsvåpen.)
Jørgen Mathiesen: «L'usage d'armoiries dans une famille bourgeoise norvégienne au cours de trois siècles», Archivum Heraldicum, hefte 1, Sveits 1969
Hans Cappelen: «Adgangen til å ta andres slektsvåpen», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 23, Oslo 1971, side 63-70
Hans Cappelen: «Slektsvåpen i vår tid», Hvem Hva Hvor 1972, Oslo 1971
Hans Cappelen:«On taking the family arms of others» i Genealogica et Heraldica - Wien 14.19. September 1970 (kongressrapport), Wien 1972
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag Oslo 1976)
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978 (med alfabetisk register over figurer i våpen og med slektsnavn-register)
Hans Cappelen: «Norske rettsregler om slektsvåpen?», Heraldisk Tidsskrift , nr 49-50, København 1984, side 139-147
Hans Cappelen: «Nye offentlige våpen og gamle slektsvåpen», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 30, Oslo 1985, side 21-30
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
Hans Cappelen: «Våpensegl og slektspapirer fra Skiens-distriktet», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 35, Oslo 1996, side 445-463 nettversjon her [1] Arkivert 29. april 2013 hos Wayback Machine., og i forkortet versjon «Adeler, Moltke og Løvenskiold», i Våpenbrevet nr. 101 august 2017, Norsk Heraldisk Forening, Oslo 2017, side 27-31
Jo Rune Ugulen: «Kjeldekritikk med eit sideblikk på heraldikken», Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XLI, hefte 4, Oslo 2009, side 238 ff
Hans Cappelen:«Heraldikk i slektsforsking», Slekt og data, Medlemsblad for DIS-Norge, nr. 1 - 2010, Oslo 2010, side 6-19, nettversjon her [2] Arkivert 3. april 2016 hos Wayback Machine.
Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013
Johan Marius Setsaas: «Schønings våpenbok: Til glede og bekymring», Genealogen nr. 2/2014, Oslo 2014, side 45-51
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmennenes aner og andre slektsopplysninger, samt bilder med beskrivelser av seglene deres på Grunnloven 17. mai 1814. Segl som har slektsvåpen er omtalt i artikkelen «Hva seglene på Grunnloven kan vise oss» (av Hans Cappelen), på sidene 254-259
Hans Cappelen: "Noen norske våpenbøker" (Iver Hirtzholm, Nicolas Bergh og Gerhard Schøning), Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 112, København oktober 2015, side 84-88
Hans Cappelen: «Private Heraldry and the Constitution Document of 17 May 1814», Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences, held in Oslo 13-17 August 2014, Slektshistorisk Forlag, Oslo 2015, side 97-108, nettversjon her [3] Arkivert 3. april 2016 hos Wayback Machine.
Hans Cappelen intervjuet om slektsvåpen: [4]

Andre land

Lexicon over adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne, utgitt heftevis fra 1782 av Det Kgl. Danske genealogiske og heraldiske Selskab, København 1813 (siste hefte) (med mange norske person- og slektsvåpen som ikke er tatt med i Nyt Dansk Adelslexikon)
A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904 (med noen norske slektsvåpen)
H. Storck: Dansk Vaabenbog, København 1910 (med noen norske slektsvåpen)
Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
Vaabenførende Slægter i Danmark, København 1946 (med noen norske slektsvåpen)
Nils G. Bartholdy: «Adelsbegrebet under den ældre enevælde – sammenhengen med privilegier og rang i tiden 1660-1730», (dansk) Historisk Tidsskrift, 12. række bind V hæfte 3, København 1971 (med kritikk mot avgrensningen av slekter hos Thiset og Wittrup)
Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener, København 1973 (med noen norske slektsvåpen)
Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy – med noen norske eksempler)
Michel Pastoureau: Traité d'héraldique, Grands manuels Picard, Paris 1979 (nye utgaver 1993, 1997, 2003)
Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981 (med noen norske eksempler)
Carl-Alexander von Volborth: The Art of Heraldry, Dorset 1987
Jan Raneke: Svensk adelsheraldik, Malmö 1990 (med noen få norske slektsvåpen)
Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001
College of Arms: The Law of Arms, (hevder at engelske våpen i prinsippet arves helt uendret bare av ektefødte sønner, og at engelske kvinner - unntatt monarken - prinsipielt ikke bruker hjelmtegn. Den praktiske bruken av våpnene i England avviker imidlertid fra disse prinsippene.)