Hopp til innhold

Grågås

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Grågås» har flere betydninger.
Grågås
Vestlig grågås, A. a. anser
Nomenklatur
Anser anser
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Anas anser Linnaeus, 1758,
Anser cinereus Meyer
Populærnavn
grågås
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenAndefugler
FamilieAndefamilien
SlektAnser
Økologi
Habitat: terrestrisk, åpent vann og våtmark
Utbredelse:
Inndelt i
  • vestlig grågås
  • østlig grågås

Grågås (Anser anser) er en kystbunden overflatebeitende sjø- og våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører gruppen gjess (Anserini) i andefamilien (Anatidae). Arten regnes som en kortdistansetrekkfugl og er i henhold til både BirdLife International[1] og Artsdatabanken[2] livskraftig, henholdsvis internasjonalt og lokalt i Norge. Grågås består som to taxa, en vestlig og en østlig underart. Hannen kalles gasse og hunnen gås. Vestlig grågås hekker i Norge. Vurderingsperioden for grågås er 24 år, grunnet artens generasjonslengde på 8 år.[3]

Wetlands International anslo i 2015 den globale populasjonen til omkring 1–1,1 millioner individer, hvorav 519 000−853 000 med tilhold i Europa.[4] Dette tilsvarer 259 000−427 000 par.[4] I Norge har hekkebestanden økt jevnt siden 1990-tallet, da den ble anslått til omkring 7 000–10 000 hekkende par.[5] I 2017 ble hekkebestanden anslått til cirka 20 000–25 500 par.[6][5]

Biologi

[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Østlig grågås, A. a. rubrirostris

Grågåsa blir cirka 76–89 cm lang og deles gjerne inn i to underarter, en vestlig og en østlig. Hanner av nominatformen veier typisk 2 600–4 560 g, hunner typisk 2 070–3 960 g; Ssp. rubrirostris har en mer unison i størrelsen og underarten blir i snitt cirka 15 % større enn nominatformen, som imidlertid varierer mer og individuelt kan bli større enn den østlige formen.[7] Hanner av den østlige underarten veier typisk 2 800–4 100 g, hunner typisk 2 450–3 600 g.[7] Kjønnene er ellers like, men hannene blir gjennomsnittlig noe større enn hunnene. Hannenes vinge måler typisk 448–480 mm (435–513 mm for ssp. rubrirostris), mens hunnenes måler 412–465 mm. Vingespennet utgjør cirka 147–180 cm, avhengig av underart, kjønn og individuell størrelse.[7]

Nominatformen er synonym med den vestlige varianten og har oransjefarget nebb og ei fjærdrakt som er grå med mørke spetter på øvre del av halsen og langs sidene. Spettene blir mørkere og større mot tuppen av vingefjærene, som er helt mørke. Fuglen har dessuten innslag av hvitt på undersiden av stjerten.[8] Den østlige varianten skiller seg fra den vestlige gjennom å ha ei noe blekere fjærdrakt, samt rosafarget nebb og øyeringer.[8]

Norske, islandske og skotske grågjess har blitt beskrevet som en selvstendig underart, men en slik inndeling blir per i dag ikke akseptert internasjonalt. Allikevel kan det hende at denne populasjonen i framtiden vil regnes som en selvstendig underart, basert på forskjeller i morfologi, hekkeatferd og valg av habitat.[8]

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Grågjess er vegetarianere. De eter gress, røtter, blader, stengler, frø, frukt og spirer av et stort utvalg av planter, komplettert om vinteren med korn, poteter og andre grønnsaker. I hekketiden ligger matkilden sjelden mer enn 5 km fra reirplassene.[7]

Arten foretrekker åpne vannrike habitat, ofte omgitt av rik kantvegetasjon og/eller gressrike områder, mens fuglene gjerne overvintrer i jordbruksområder i åpent landskap eller i våtmarksområder, langs innsjøer og laguner ved kysten. I Norge opptrer den primært i våtmarksområder og ferskvann innenlands, samt i fjæresonen langs kysten i saltvann.[2] I Mongolia hekker arten opp mot 2 300 moh.[7]

Grågåsa er en trekkfugl, skjønt noen nordskotske hekkere og visse andre populasjoner i Nordvest-Europa kan være standfugler.[8] Under trekket vår og høst er det kjent at grågjess kan «haike» med andre gjess, eksempelvis kortnebbgås på vei mot hekkeplassene på Svalbard. Alt i februar begynner grågåsa trekket nordover fra overvintringsplassene, og mange har overvintret fra Danmark og sørover langs kysten ned til Frankrike.[7]

Når gjess trekker flyr de i en karakteristisk V-formasjon (også kalt plogformasjon). Formasjonsflukt sparer fuglene for energi under trekket, gjennom at påfølgende fugler surfer på trykkbølgen som dannes av fuglene foran seg. Siden det er mest energikrevende å fly først, bytter fuglene på denne oppgaven. Gamle og unge individer fra årets kull flyr imidlertid sjelden først i formasjonene.[7]

I Norge hekker nominatformen hovedsakelig langs kysten, på gress- og lyngkledde holmer og øyer, fra Oslofjorden til Porsangerfjorden. I senere år har man også oftere og oftere registrert hekkende grågås på det indre Østlandet. I 2007 hekket det noen grågåspar på noen småøyer ovenfor og nedenfor Hønefossen, midt i byen Hønefoss i Ringerike kommune, der Begnaelva og Randselva møtes og danner Storelva. Antallet hekkende par i Hønefoss og på Ringerike har siden vært økende hvert år. Hekkingen på Østlandet kan ha sammenheng med utsetting av fugl i indre Oslofjord fra 1960-tallet og framover. Tidligere hekket nemlig grågåsa bare fra Rogaland og nordover.

Hekkingen tar til i mars–april i det kontinentale Europa og på Island, og eggleggingen begynner gjerne sent i april og topper seg i midten av mai. Dette varierer imidlertid noe, avhengig av utbredelsen. Arten hekker i løse kolonier nær tilgangen på mat. Hunnen bygger et grunt rede av strå og gress direkte på bakken, som hun fôrer med dun. Redet, som gjemmes i vegetasjonen, er typisk cirka 13–60 cm høyt, med en utvendig diameter rundt 80–110 cm og en dybde på cirka 5–15 cm. Hun legger normal 4–6 egg (3–12) med ett døgns intervall. Inkubasjonen tar cirka 27–28 dager og utføres i sin helhet av hunnen. Klekkingen skjer synkront og kyllingene er reirflyktere, som raskt forlater redet og følger med foreldrene. Avkommet blir flygedyktige etter cirka 50–60 dager. Familien holder deretter sammen til fram til vinteren.[7]

Hybridisering mellom underartene er vanlig i overgangssonen. Likeledes er det kjent at grågåsa av og til hybridiserer med hvitkinngås (Branta leucopsis) og kanadagås (B. canadensis), og sjelden også med knoppsvane (Cygnus olor).[7]

På høstparten samler grågjessene seg i mindre flokker, typisk 10–30 fugler, for å forberede trekket sørover. Når trekket begynner kan mindre flokker forene seg med andre tilsvarende flokker, par og enkeltindivider og bli til ganske store flokker.[7] I Norge begynner gjerne disse flokkene å danne seg alt tidlig i august.

  • Trekkende grågjess i klassisk V-formasjon
    Trekkende grågjess i klassisk V-formasjon
  • Grågjess flyr som regel i par når de ikke trekker
    Grågjess flyr som regel i par når de ikke trekker
  • Hekkende grågås i Hønefoss
    Hekkende grågås i Hønefoss
  • Grågås med gåsunger i Austevoll. Foto: Marius Vassnes
    Grågås med gåsunger i Austevoll.
    Foto: Marius Vassnes
  • Grågås (filmsnutt)
  • Lyden av grågås

Domestisering

[rediger | rediger kilde]

Gjess ble trolig domestisert for omkring 5 000 år siden.[9] I Vesten stammer tamgåsa i hovedsak fra grågås og kalles A. a. domesticus, mens den i Asia stammer fra svanegås og kalles A. cygnoid domesticus. Domestiserte former kan bli betydelig større enn viltformen. I så måte regnes emdenergås (A. a. domesticus) som verdens største tamgåsrase. Gassen blir cirka 11–14 kg tung, og gåsa cirka 9–11 kg.[10]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World.[7] Norske navn på arter og delgrupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[11][12] Norske navn i parentes er eventuelt uoffisielle midlertidige beskrivelser.

Treliste

Annet

[rediger | rediger kilde]

Innenfor vitenskapen har grågåsa en historisk posisjon, som den arten atferdsforskeren Konrad Lorenz først brukte i sine studier av det behavioristiske fenomenet preging.[13][14]

Jakt

[rediger | rediger kilde]

I Norge kan det jaktes på og sankes egg av grågås slik det reguleres i «Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022».[15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ BirdLife International. 2018. Anser anser. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22679889A131907747. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22679889A131907747.en. Accessed on 26 June 2023.
  2. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av grågås Anser anser for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/31886
  3. ^ Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H. R., Gilroy, J., Burfield, I. J., Garnett, S. T., ... & Butchart, S. H. (2020). Generation lengths of the world's birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology, 34(5), 1252-1261. DOI: https://doi.org/10.1111/cobi.13486
  4. ^ a b BirdLife International (2020) Species factsheet: Anser anser. Downloaded from http://www.birdlife.org on 26/04/2020.
  5. ^ a b Bentsen, Vidar Johan (2018) Forvaltningsplan for grågås i Nordland 2019–2025. Prosjekt Utmark, Rognan 25.6.2018. Besøkt 2020-04-26
  6. ^ Shimmings, P. & Heggøy, O. (2017). Grågås i Nordland – Et estimat på hekkebestand i 2017. NOF-Rapport 2017-3. 29 S.
  7. ^ a b c d e f g h i j k Carboneras, C. and G. M. Kirwan (2020). Graylag Goose (Anser anser), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.gragoo.01
  8. ^ a b c d Carboneras, C., Kirwan, G.M. & Garcia, E.F.J. (2016). Greylag Goose (Anser anser). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-03-22
  9. ^ Schneider, K.H. 1988. Gänse. Berlin, Germany, VEB Deutscher Landwirtschaftsverlag.
  10. ^ Sibylle Johnson. 2011. Embden Geese. Beauty of Birds, Avian Web. Besøkt 2016-03-22
  11. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  12. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  13. ^ Halvor Aarnes (2004) Atferdsbiologi. Universitetet i Oslo, 2004. Besøkt 2020-04-26
  14. ^ Konrad Lorenz. (2020, 26. februar). I Store norske leksikon. Hentet 26. april 2020 fra https://snl.no/Konrad_Lorenz
  15. ^ «Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2017 til og med 31. mars 2022» (på norsk). Lovdata. Besøkt 9. mai 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grågås&oldid=24574431»