Haraldshaugen

Riksmonumentet Haraldshaugen, lokalt også kjent som Haraldsstøtten, er et monument til minne om Harald Hårfagres samling av Norge i 872. Støtten ble avduket i 1872 i forbindelse med tusenårsjubileet for slaget i Hafrsfjord, der Norge ifølge sagaen ble samlet til ett rike. Monumentet står på Gard like nord for bykjernen i Haugesund på stedet der Harald Hårfagre sies å ha blitt gravlagt.

Monumentet er tegnet av arkitekt Christian Christie, som en stor gravhaug omgitt av en granittmur med 29 bautasteiner, en fra hver av de gamle norske fylkene. På toppen av haugen står en 17 meter høy granittobelisk, med fire bronsepaneler rundt basis. Hvert av panelene avbilder viktige scener fra Harald Hårfagres liv og levnet.

Haraldshaugen har vært et av Haugesunds fremste klenodier helt siden avdukingen. I forbindelse med tusenårsskiftet ble Haraldshaugen valgt til Haugesunds tusenårssted.

Fylkessteinene

Opprinnelig var meningen at hvert fylke skulle bidra med en stein av sine særegne bergarter, hvilket hadde gitt et interessant tverrsnitt av Norges geologi. Dette ble dessverre ikke helt gjennomført, men en viss variasjon har det blitt.^[1]

Følgende steiner med inskripsjon med historiske fylkene i Norge (bergart, hvor dette er kjent):

Haleygjafylki (kleberstein)
Naumdælafylki
Eynafylki
Sparbyggjafylki (grønnlig sandstein)
Verdælafylki (grønnlig sandstein)
Skeynafylki
Stjørdælafylki (hvit granitt)
Strindafylki (hvit granitt)
Gauldælafylki
Orkdælafylki
Nordmærafylki (lys granitt)
Raumsdælafylki (mørk granitt)
Sunnmærafylki (granitt gjennomglettet av gneis)
Firdafylki
Sygnafylki
Hordafylki (presset granitt)
Haddingjadalir
Valdres
Rygjafylki (presset granitt med pegmatitt)
Egdafylki
Grenafylki
Vestfold
Vingulmork
Alfheimar
Raumafylki
Hadafylki
Heinafylki
Gudbrandsdalir
Eystridalir

(Sørlandet og Østlandets fylker har eruptive granittvarieteter fra Oslofeltet, hvilket også midtbautaen består av.)

Historiske kilder

Hele tiden etter at monumentet ble reist har det hengt ved en skygge av tvil; er det nå hundre prosent sikkert at det er her Harald Hårfagre ble begravet? Spørsmålet kan langt på vei besvares ved en gjennomgang av monumentets historie:

Sagaene

Det første som kjennes om Harald Hårfagres begravelse er en kort setning fra Ågrip – et anonymt sagamanuskript fra ca. 1190, som muligens er nedskrevet i Norge:

Deretter andast han [Harald Hårfagre] i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund. (Ágríp kap.4).

Snorre Sturlason, i Heimskringla (nedskrevet 1220-30), er mer utførlig:

Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården. (Harald Hårfagres saga, kap.43)

Snorre er den i sagatradisjonen som har koplet flest gamle gravmonumenter opp mot navngitte personer. Det har han gjort enten på fritt grunnlag eller med støtte i lokal tradisjon. Det siterte avsnittet er en særdeles detaljert beskrivelse, så presist er det at en må anta at han har vært på stedet og har fått opplysningene fra lokalkjente folk.

Denne passasjen som Tormod Torfæus tok med i sin norgeshistorie fra tidlig 1700-tall på latin, er en av de få avsnittene som ble oversatt fra latin før hele verken utkom på norsk på 2000-tallet. Johan Koren Christie oversatte teksten på 1800-tallet. Her forteller Torfæus at han 16. juni 1685 oppdaget at det en gang hadde stått en steinkirke ikke langt fra trekirken som i 1685 var den eneste i området. Ikke engang presten kjente til noen kongegrav, men omsider traff Torfæus en bonde fra gården Gard som gjorde oppmerksom på en stor steinhelle han hadde foran døren sin, og fortalte at ifølge sagnet hadde det stått en kirke der. Torfæus var skeptisk, men ga seg av sted sammen med flere respektable personer, og fant at hellen hadde riktig lengde etter Snorres opplysninger.^[2]

Nyere tid

Etter Snorre gikk det fire og et halvt århundre før neste kommentar om Harald Hårfagres grav. Det er av den store historikeren og litteraten Tormod Torfæus, som da bodde på Stangeland i nåværende Kopervik. Torfæus ville tydeligvis etterprøve Snorre, og han oppsøkte sagaens Haugar; gården Hauge i nåværende Haugesund, i området rundt Skåre kirke. Men han lette forgjeves. Ikke fant han noen grav, og ingen steiner. Så, i 1685, fikk han vite at et godt stykke nord for Skåre, på Gard, lå det ruiner av en liten steinkirke. Han kom i tanker om at det var denne kirken Snorre hadde ment. Og på Gard fant Torfæus kirkeruinen, og fant også en steinhelle som hadde noenlunde riktige mål ut fra Snorres beskrivelse. Den lå som dørhelle utenfor et av husene på Gard. Dermed mente han å ha funnet iallfall hvilken gård Harald var blitt gravlagt på.

Her er det viktig å presisere: Tormod Torfæus fant altså ikke noen gravhaug, det han fant var en stor steinhelle, og det var ikke på Haugar slik det er uttrykkelig skrevet i sagatekstene, men på Gard som er utskilt fra Haugar.^[3]

Seksti år senere var amtmann Bendix de Fine på stedet. Han fant igjen steinhella på Gard, og han konkluderte som Torfæus med at dette måtte være stedet der Harald Hårfagre var begravet. Og hva mer: Like ved kirkeruinen mente han å se restene av en temmelig ødelagt gravhaug. De Fine bestemte seg for at dette «måtte» være Haralds haug.

1800-tallet

I 1830 tok historikeren Jens Edvard Kraft opp spørsmålet om kong Haralds siste hvilested. Han mente at Torfæus og de Fine hadde hoppet for lettvint på konklusjonene, og at man fremdeles måtte holde muligheten åpen for at graven kunne ligge på Hauge. Det ble en langvarig og hard debatt innenfor historikermiljøet. Autoriteter som Gerhard Munthe og Johan Koren Christie forsvarte Torfæus' og de Fines syn. Til slutt satte antikvar Nicolay Nicolaysen lokk på diskusjonen. I verket Norske Fornlævninger skriver han om gården Sørhaug like ved Skåre kirke:

Paa [Sørhaug] var i 1842 flere hauger, hvoraf 3 ikke langt fra [Skåre kirke] ... den nordligste, som oftest kaldet Haraldshaugen, et navn, der formodentlig sigter til Harald haarfagre, men i saa fall er urigtigt, blev nogle aar før 1847 aabnet, udgraven til bunds og indrettet til en potetkjeller; ved denne lejlighed forefandtes et uskadt gravkammer med aske af brendte ben og en del smaa forrustede jernstumper.

Og så videre, om Gard:

Paa den anden side af gaarden sees endnu tomten af sognets eldste kirke, og det er naturligvis denne kirke, Snorre sigter til, hvor han taler om Harald haarfagres grav ...

Men når det gjelder gravhaugen blir antikvaren litt vag:

... af selve graven eller dens sted vil man nu have vanskeligt for at se noget spor, og af kirken er intet andet levnet end ... dens grundstene ...

Nicolaysen var på denne tiden landets største autoritet på området, og tydeligvis har man etter dette tatt det for gitt at graven virkelig har ligget på Gard, like ved kirken. Men det er underlig å lese at Nicolaysen ikke har vansker med å finne kirkeruinen, men at han har problemer med å erkjenne haugrestene.

Omtrent samtidig med at Nicolaysen ga ut Norske Fornlevninger kom Ivar Aasen med diktsamlingen Symra. Et av diktene her heter Haraldshaugen, og er nedskrevet like etter at han hadde vært på Gard og sett de sørgelige restene av haugen. Diktet forteller om dette, og om dikterens tanker omkring det at gjerningene står etter mannen, men at alle konkrete spor forsvinner. I diktet sier Aasen rett ut at haugen er fullstendig ødelagt, og at det ikke er noe særlig mer å se etter. Han fortsetter med å si at dette ikke er noe stort problem. Men andre syntes annerledes. For Aasens dikt ble lest landet over, og mange fattet interesse for den gamle kongegraven.

Gjenreising av monumentet

I 1862 tok Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring kontakt med magistraten i Haugesund. Ønsket var å ta ordentlig vare på de formodede gravhellene, å reparere og gjenreise steinkorset som hadde stått bortenfor, og å sikre den gamle kirketomten. Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring og magistraten samlet sammen midler til å kjøpe området for 70 spesiedaler, hvorav 28 kom fra Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring. Formann for foreningen var nettopp Nicolay Nicolaysen. Men det var mange som syntes dette var langt fra tilstrekkelig. En komite av framstående haugesundere appellerte til landsmenn hjemme og ute om å gi et bidrag til reising av et monument over Harald Hårfagre, og at dette skulle reises på ruinene av hans grav til 1000-årsjubileet for slaget i Hafrsfjord. Aksjonen ble støttet av Regjeringen, Stortinget, kongehuset og Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring.

Christian Christie fikk oppdraget med å tegne monumentet, det ble et storslagent konsept, og prisen ble deretter. Budsjettet var på fem tusen spesiedaler, og da var ikke hogging og transport av «fylkessteinene» medregnet, for det var det forutsatt at distriktene skulle betale selv. Alle gode støttespillere til tross, så gikk innsamlingen tregt. Til slutt ble det klart at på denne måten ville monumentet ikke stå klart til jubileet, og komiteen måtte gå til Stortinget for å få ekstrabevilgning til restbeløpet. Bevilgningen kom, selv om den satt et stykke inne. Søren Jaabæk og fire andre bonderepresentanter stemte hardnakket imot. De nektet å gi penger til monument over en konge som hadde tatt odelen fra bøndene!

Monumentet ble avduket ved stor festivitas den 18. juli 1872, i nærvær av kronprins Oscar (den senere Oscar II), førstestatsråd Frederik Stang, stortingspresident Kildal og en sverm av andre framstående personer, foruten 20 000 tilreisende og gjester. Haugesund hadde den gang fire tusen innbyggere, og man kan undres hvordan det var fysisk mulig å motta så mange mennesker! Kronprins Oscar bodde på DS Hansteen i forbindelse med avdukingen.

Etter dette er 18. juli blitt stående som selve Hafrsfjorddagen, og mange har vært overbevist om at dette virkelig var årsdagen for slaget. Blant annet gjorde stadig Vidkun Quisling et nummer ut av at han var født på «årsdagen for Norges samling». I virkeligheten gir sagaene ingen antydninger om datoen, ikke engang hvilken årstid er angitt. Avdukingen skjedde den dagen rett og slett fordi det tilfeldigvis passet kronprinsen best den datoen.

Kritiske røster

Som nevnt var antikvar Nicolaysen sentral blant dem som bar fram ideen om riksmonumentet på Gard. Men som en også har sett, var hans argumenter for denne plasseringen ikke blant de sterkeste. Før eller senere måtte kritikken komme, og professor Anton Wilhelm Brøgger var først ute. I 1920 ble det funnet en del skjelettrester like ved monumentet, og man spekulerte om det kunne være selve Harald Hårfagre. I et avisintervju forkastet Brøgger en slik tanke, og viste at det måtte være graver fra middelalderkirkegården. Og i den forbindelse plukket han fram de tre løse endene i Nicolaysens argumentasjon:

For det første er det aldri funnet noen grav. Det man har er en dørhelle med nesten de samme dimensjonene som er nevnt hos Snorre, og som kanskje en gang kan ha ligget som dekkhelle i en grav. For det andre er det aldri godtgjort at denne hella kommer fra den gravhaugen som det allerede på Torfæus' tid bare må ha vært svake rester igjen av. Og for det tredje er den hellekista som Snorre forteller om et nærmest ukjent fenomen i vikingtiden på Vestlandet. Beskrivelsen passer mye bedre med gravskikken i bronsealderen. Brøgger fikk støtte av Haakon Shetelig; han slo dessuten forsiktig frampå om at kanskje Harald Hårfagre kanskje ikke var begravet på østsiden av Karmsundet i det hele tatt. Det finnes nemlig dokumenterte kongelige gravanlegg fra den aktuelle perioden – på vestsiden! Shetelig hadde nemlig selv gravet ut en skipsbegravelse fra vikingtiden ved Karmsundet i 1902, den lå på Bø, nesten nede ved Avaldsnes, og kaltes Grønhaug.

Sheteligs tanke har fått et tankevekkende apropos helt oppe i vår egen tid. På midten av 1990-tallet stilte Karmøy kommune prosjektmidler til rådighet for å gjennomgå og nytolke Grønhaugfunnet. Det ble gjort av arkeologen Arnfrid Opedal, og hennes resultat er kort fortalt at det dreier seg om en kongelig begravelse i et lite skip, eller en stor båt; ca. 15 m lang. Funnet dateres til omkring midten av 900-tallet. Ut fra sagaene har vi god oversikt over hvilke kongelige personer som har endt sitt liv på stedet i dette tidsrommet. Den ene er Guttorm Eiriksson, sønn av Eirik Blodøks, som ble drept i slag mot onkelen, Håkon den gode. Nå er det vel ikke utenkelig at Håkon har latt lete fram liket av slektningen sin etter slaget, og at han fikk Guttorm begravet på en anstendig måte. Derimot er det vel ikke fullt så rimelig å tro at han lot Guttorm få en hel skipsbegravelse etter gammel skikk og bruk, med rike gravgaver og det hele. Og da sitter man igjen med én annen mannsperson av kongelig byrd som har dødd her rundt midten av 900-tallet, og det er nettopp Harald Hårfagre.

Men så ser det ikke ut til at debatten kommer stort lenger i letingen etter Harald Hårfagres grav. De skriftlige kildene har fortalt det de kan, og alle arkeologiske kilder på Gard har etter alt å dømme gått tapt. Muligens, en gang i fremtiden kan nye analyser av Grønhaugfunnet bringe oss nærmere løsningen. Inntil da er det fritt fram for å undres. For eksempel: Dersom det virkelig er Harald som lå begravet i Grønhaug, hvorfor er da sagaene samstemte om at graven er på Haugar? Og hvis den kongelige personen i Grønhaug ikke skulle være Harald, hvem er det da?

Haraldshaugen i dag

Ved foten av obeliksen er fire bronseplater med inskripsjoner og relieffer

Fordreid panorama tatt fra Krosshaugen med det gamle steinkorset fra omkring år 1000 og utsyn over kyst- og kulturlandskapet ved riksmonumentet. Fra venstre sees Haraldshaugen Camping, industri, vindmøller på Storøy, turstier, Haraldshaugen, villabebyggelsen nord for bysentrum med mer.
Foto: Juni 2020
DNTs tursti til Kvalen fyr passerer rett ved haugen.
Foto: Juni 2020
Anlegget består av en 17 meter høy granittsøyle omgitt av 29 bautasteiner. Bak informasjonstavla til venstre i bildet ligger den vesle Krosshaugen med steinkors fra da Norge ble kristnet.
Foto: Juni 2020
Ved Kvalsvikvegen er det parkering til området og nedkjøring til campingplassen.
Foto: Juni 2020

Litteratur

Brøgger, Anton W.: Intervju i Haugesunds Dagblad 17.12.1920
de Fine, Bendix Christian (1978). Stavanger Amptes udførlige Historie. Stavanger: Dreyer bok.
Krag, Claus (1999). 18. juli 1872. Et hus med mange rom. Arkeologisk museum i Stavanger Rapport 11B s.505-10. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger.
Nicolaysen, Nicolay (1862–1966). Norske Fornlevninger. Christiania.
Opedal, Arnfrid (1998). De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger.
Shetelig, Haakon (1930). Det norske folks liv og historie gjennom tidene. Fra Oldtiden til omkring 1000 e.Kr. Oslo.
Østensjø, Reidar (1958). Haugesund kommune 1835-1895 bd.1. Stavanger: Haugesund kommune.

Referanser

^ Naturen. Oslo: Universitetsforlaget. 1912. s. 30.
^ Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 231-32), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2020, ISBN 978-82-419-1827-8
^ https://snl.no/Haraldshaugen
^ fornminner.no om Haraldshaugen Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

(en) Haraldshaugen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) «Haraldshaugen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
360 graders panoramabilde over Haraldshaugen

[1] Naturen. Oslo: Universitetsforlaget. 1912. s. 30.

[2] Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 231-32), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2020, ISBN 978-82-419-1827-8

[3] ttps://snl.no/Haraldshaugen

[4] rnminner.no om Haraldshaugen Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.

[1]

[2]

[3]

[4]