Hopp til innhold

Helen Keller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Helen Keller
FødtHelen Adams Keller
27. juni 1880[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Tuscumbia
Død1. juni 1968[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (87 år)
Easton
BeskjeftigelseSkribent,[5][6] orator, essayist, politisk aktivist, fagforeningsperson, fredsaktivist, Woman's Social and Political Union-medlem, lingvist, selvbiograf
Akademisk gradBachelorgrad
Utdannet vedRadcliffe College
Harvard University
The Cambridge School of Weston
Perkins School for the Blind
FarArthur Henley Keller
MorCatherine Adams
PartiSocialist Party of America
NasjonalitetUSA[7]
GravlagtWashington National Cathedral[8]
SpråkEngelsk[9][10]
Medlem avIndustrial Workers of the World (1912–)
American Academy of Arts and Letters
National Woman's Party[7]
Utmerkelser
12 oppføringer
Presidentens frihetsmedalje (1964)
National Women's Hall of Fame (1973)[11]
Alabama Women's Hall of Fame (1971)[12]
Connecticut Women's Hall of Fame (2006)[13]
Labor Hall of Honor (2010)[14]
Ridder av Æreslegionen
Sankt Savas orden
Ridder av Sydkorsordenen
Bernardo O'Higgins-ordenen
Den hellige skatts orden
Libanons fortjenstorden
Sydkorsordenen
Debuterte1903
Aktive år1903–1961
Viktige verkThe Story of My Life, The Frost King
IMDbIMDb
Signatur
Helen Kellers signatur
Helen Keller på Commons

Helen Adams Keller (engelsk kortskrift: ⠠⠓⠑⠇⠢⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠻; American Braille: ⠤⠓⠂⠇⠂⠬⠀⠤⠗⠂⠇⠇⠂⠉; engelsk og norsk fullskrift: ⠠⠓⠑⠇⠑⠝⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠑⠗; norsk kortskrift: ⠠⠓⠑⠇⠣⠀⠠⠅⠑⠇⠇⠱; født 27. juni 1880 i Tuscumbia i Alabama, død 1. juni 1968 i Easton, Connecticut) var en amerikansk forfatter.

Helen Adams Keller var døvblind og er mest kjent for sitt arbeid for blinde og døvblinde både i USA og resten av verden. Hun er også kjent for å ha «brutt ut av mørket» med hjelp av sin lærer Annie Sullivan. Hun skrev en rekke bøker om sine tanker og ideer. Ganske fort ble hun et symbol på blinde og døvblindes kamp for et likeverdig liv med andre, og på kampen for å bryte ut av ensomheten. Gjennom sitt engasjement ble hun et forbilde for verdens døvblinde.

Hennes navn er i dag knyttet til en rekke skoler og sentre for døvblinde over hele verden. Døvblindes verdenskonferanse har fått navnet «Helen Keller World Conference for the Deaf-Blind» til minne om henne. Veien som fører inn til Eikholt senter for døvblinde på Konnerud i Drammen, har fått navnet Helen Kellers vei.

Barndom

[rediger | rediger kilde]

Helen Adams Kellers far var sørstats-offiser med kapteinsgrad, og hadde vært med i borgerkrigen. Hans slekt kom fra Sveits. Hennes mor het Kate Adams.

Nitten måneder gammel fikk Helen en kraftig febersykdom. Feberen gikk over etter en stund, men det viste seg at Helen var blitt både døv og blind. Siden hun ble døv akkurat da hun skulle lære seg å snakke ordentlig, utviklet heller ikke taleevnen seg. I fem år levde Helen et ekstremt isolert liv, midt i sin egen familie. Ensomheten hun opplevde gjorde henne desperat; hun skrek og sparket vilt omkring seg. Foreldrene visste ikke hva de skulle gjøre. I 1880-tallets Alabama fantes det ikke kunnskap om hvordan man kunne kommunisere med en person med slike handikap, men etter en tid fikk foreldrene tilgang til Charles Dickens' beretning om den hjelpen som en annen døvblind jente, Laura Bridgman, hadde fått. Da Helen var seks år tok foreldrene henne med til Alexander Graham Bell. Foruten å ha funnet opp telefonen var han en kjent døvelærer. Bell anbefalte Helens foreldre å ansette en privatlærer for henne.

Den 3. mars 1887 ble Anne Sullivan ansatt som Helens lærer; en stilling hun skulle komme til å beholde helt til sin død i 1936. Sullivan var i sin ungdom nesten blind, men hadde fått synet tilbake etter en operasjon. Hun hadde fått opplæring på det berømte Perkins-instituttet for blinde i Boston. Sullivan lærte Helen å beherske såkalte håndalfabeter, hvor bokstavene angis ved å trykke på fingertuppene og andre steder i hånden. Hun fikk også lære Louis Brailles punktskrift-system for blinde. I tillegg lærte hun å avlese tale ved å holde på halsen til den som snakket. Tre år etter at hun hadde lært håndalfabetet, lærte hun å snakke selv. Kunnskapen om hvordan Anne skulle lære Helen å snakke, ble hentet fra Norge. Der hadde døvelærer Elias Hofgaard på Hamar klart å lære den døvblinde Valdres-jenta Ragnhild Kåta å snakke – og dette var blitt kjent over hele verden. Derfor kom det en lærer fra Perkins-instituttet til Norge for å finne ut hvordan Hofgaard fikk dette til.

Liv og yrke

[rediger | rediger kilde]

Helen lærte seg å snakke både engelsk og flere andre språk. Hun lærte også å spille piano. I 1902 skrev hun sin livshistorie, og i 1904 fullførte hun college.

Hun fikk tilbud om å reise rundt og holde foredrag om hvordan livet hennes hadde vært, og om hvordan Anne Sullivan hadde hjulpet henne opp av mørket. Hun nølte, men etter en stund aksepterte hun tilbudet, og begynte en foredragsturné sammen med Sullivan. Turneen var en suksess fra første stund, for historien om Helen Keller hadde blitt verdenskjent. Tilbakemeldingene gikk ut på at publikum var imponert over hennes eleganse, selvsikkerhet og utseende, og det ble også bemerket at man nesten ikke kunne se at Helen Keller var blind, med mindre man la merke til at blikket hennes ikke beveget seg. På slutten av hvert foredrag tok Helen imot spørsmål fra salen, med Sullivan som tolk.

Keller og Sullivans foredragsturné ble en viktig inntektskilde for de to kvinnene, som hadde en meget stram økonomi. Men reisevirksomheten innebar en helsemessig belastning, særlig for Sullivans svake øyne. En kveld under turneen sviktet Sullivans syn, og en lege ble tilkalt i all hast. Han konstaterte at Sullivan var utslitt, og at turneen var årsaken. Foredragsvirksomheten ble derfor avviklet så snart det var praktisk mulig.

Anne Sullivan døde i 1936.

I 1955 reiste Helen Keller rundt i verden og hjalp personer som hadde mistet synet som følge av krigshandlinger. I 1960 skrev hun boken Light in My Darkness, hvor hun argumenterte for Emanuel Swedenborgs teorier.

Helen Keller ble den 14. september 1964 tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Lyndon B. Johnson.

Politisk aktivisme

[rediger | rediger kilde]
Helen Keller omringet av journalister og andre ca. 1950. Ved siden av henne (foran til venstre) sitter den norske døvepresten og politikeren Conrad Bonnevie-Svendsen (1898–1983), daværende formann i Rotary International Convention Committee.

I tillegg til å være anerkjent taler og skribent, var Helen Keller også radikal sosialist og pasifist. Hun jobbet aktivt for Socialist Party of America mellom 1909 og 1921, hvor hun støttet deres kandidat Eugene Debs for hans kamp for den amerikanske arbeiderklassen.

Hun ble etterhvert god venn med Mark Twain; begge to ble ansett å være politisk radikale, noe som ofte førte til at journalister ikke oppfattet deres egentlige politiske standpunkter.[15] Keller var fra før av sett på som både intellektuell og modig, men etter at hun erklærte seg sosialist, begynte pressen å fokusere nærmere på hennes svakheter.[15] Keller ble medlem av Industrial Workers of the World (IWW) i 1912, som følge av sin motstand mot parlamentarisk sosialisme og sitt engasjement for arbeiderklassen. Hun skrev for IWW fra 1916 til 1918, og artiklene hun fikk på trykk avspeilet hennes sterke engasjement for blinde og andre funksjonshemmede.[16]

I 1973 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Bøker og artikler

[rediger | rediger kilde]

Keller skrev 12 bøker og en rekke artikler.

Som elleveåring skrev hun historien The Frost King (1891) og sendte den til rektoren på Perkins School for the Blind i fødselsdagsgave. Han lot historien komme på trykk i tidsskriftet som skolen sendte ut til tidligere elever. Deretter trykket et annet tidsskrift Kellers historie. Kort tid etter fikk det siste tidsskriftet, som het The Goodson Gazette, et brev fra en av Kellers lærere som fortalte at Kellers historie var svært lik en fortelling skrevet av forfatteren Margaret Canby. Det ble en del oppstuss om saken, og onde tunger hevdet at elleveåringen hadde begått et bevisst plagiat. Selv hevdet hun at hun måtte ha hørt eller lest Canbys fortelling, men ikke husket at dette skjedde. Hun omtalte senere hendelsen med beklagelse, og også Anne Sullivan kommenterte saken i ettertid. Blant annet viste Sullivan til at hennes unge elev hadde hatt for vane å absorbere språk og uttrykk fra Sullivans høytlesning, og inkorporere dette i sine egne brev, dikt og fortellinger.[17]

22 år gammel utgav Helen Keller selvbiografien The Story of My Life (1903). Den ble utgitt på norsk i 1904 under tittelen Mit Liv; oversettelsen var gjort av Kathrine Faye-Hansen.[18]

Senere fulgte The World I Live In (1908) og essaysamlingen Out of the Dark (1913). Hennes «spirituelle biografi» My Religion ble utgitt i 1927; boken utkom senere under den nye tittelen Light in My Darkness.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Helen Keller har for ettertiden blitt sett på som grensesprengende med hensyn til utvikling av handicappede personers evner, og Anne Sullivan regnes også som en pionér innen dette arbeidet.[19] I hjemstaten Alabama ligger Helen Keller Hospital.[20]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Helen-Keller, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Helen (Adams) Keller, Proleksis enciklopedija-ID 30639[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID kellerh[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Lina Mainiero; Langdon Lynne Faust (1979) (på en), American Women Writers: A Critical Reference Guide from Colonial Times to the Present, Wikidata Q106787730 
  6. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  7. ^ a b Online Biographical Dictionary of the Woman Suffrage Movement in the United States[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Find a Grave, besøkt 30. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119095608; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 119095608.
  10. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 42704483, Wikidata Q16744133 
  11. ^ www.womenofthehall.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.awhf.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.cwhf.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.dol.gov[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b How I Became a Socialist, (engelsk) (norsk: Hvordan jeg ble sosialist)
  16. ^ Why I Became an IWW, (engelsk) (norsk: Hvorfor jeg ble medlem av IWW)
  17. ^ «Helen Keller | The Story of My Life | CHAPTER V. LITERARY STYLE». www.afb.org. Arkivert fra originalen 11. januar 2017. Besøkt 27. oktober 2017. «MISS SULLIVAN'S ACCOUNT OF THE "FROST KING": Dear Sir: Since my paper was prepared for the second edition of the Souvenir "Helen Keller," some facts have been brought to my notice which are of interest in connection with the subject of the acquisition of language by my pupil, and if it is not already too late for publication in this issue of the Souvenir, I shall be glad if I may have opportunity to explain them in detail.» 
  18. ^ Helen Keller (1904). «Mit Liv». www.nb.no (på norsk). Nasjonalbiblioteket. Besøkt 27. oktober 2017. 
  19. ^ «Alabama’s Helen Keller was more than a hero for the disabled». Alabama News Center. 4. mars 2021. 
  20. ^ «100 Years of Heroes: Helen Keller Hospital celebrates 100 years of service». Waff. 19. mars 2021. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Helen Keller – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Helen_Keller&oldid=24733050»