andre verdenskrig

Etter Storbritannias og Frankrikes krigserklæring sendte britene et ekspedisjonskorps til kontinentet. Den franske hæren gikk i stilling langs den befestede Maginotlinjen og rykket 7. september inn i Saarland, hvor de inntok noen landsbyer og mindre byer i grenseområdene, for to uker senere å trekke seg tilbake mot grensen.

Polen ble nedkjempet av tyskerne på få uker, uten at de allierte gjorde noe forsøk på å komme polakkene til unnsetning. Den polske hæren ble knust av den overlegne tyske krigsmakten. Warszawa kapitulerte 27. september etter en lengre beleiring og seig motstand. 17. september invaderte også sovjeterne Øst-Polen, møtte bare spredt motstand fra tallmessig underlegne polske hærstyrker. Tyskerne og sovjeterne nedkjempet de siste polske avdelingene og fullførte 6. desember erobringen av Polen, som de så delte mellom seg. Etter dette fortsatte en polsk eksilregjering krigen fra London sammen med polske militære enheter som hadde reddet seg ut av hjemlandet via Romania og over til Storbritannia og Frankrike.

Franskmennene trakk seg av sine siste okkuperte deler i Saarland den 7. oktober, da et tysk motangrep kom. I tiden som fulgte var situasjonen rolig på vestfronten. De to armeene forholdt seg avventende og voktet på hverandre i det som humoristisk ble kalt «The phony war» («den falske krigen») av britene, «Sitzkrieg» av tyskerne og «Drôle de guerre» av franskmennene. I Øst-Europa konsoliderte Sovjetunionen sin maktstilling. Gjennom en ny avtale med Tyskland ble også Litauen anerkjent som sovjetisk interessesfære. Sovjetunionen presset deretter de tre baltiske statene til å inngå en avtale som åpnet landene for sovjetiske militærbaser. I juni 1940 ble de okkupert og innlemmet i Sovjetunionen.

Overfor Finland fremsatte sovjeterne krav om visse grenserevisjoner for å styrke forsvaret av Murmanskbanen og Leningrad. Finnene nektet å gi etter for alle kravene, og 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til krig mot Finland. I den første fasen av vinterkrigen led sovjeterne nederlag; troppene var til dels dårlig utrustet og under dårlig ledelse. Sympatien i Vest-Europa lå hos finnene og på et tidspunkt syntes det som om flere land skulle bli trukket inn i denne krigen. Vestmaktene (Storbritannia og Frankrike) planla å sende et ekspedisjonskorps gjennom Norge og Sverige for å komme finnene til hjelp. Samtidig ville de også få kontroll over malmutvinningen i Nord-Sverige og malmtransporten over Kiruna–Narvik. Men da finnene ikke klarte å stå i mot overmakten stort lenger og sluttet fred med Sovjetunionen 12. mars 1940, ble planene skrinlagt.

Parallelt med vestmaktenes planer om å få støttepunkter i Norge eller minelegge skipsleia for å stanse malmtransporten, hadde tyskerne også sine. De ønsket å hindre at britene satte seg fast i Norge; de var interessert i å sikre seg ressurser fra Norge og Sverige – og å skaffe seg fly- og ubåtbaser for angrep på Storbritannia.

I det planlagte angrepet på Norge (kodenavn: Weserübung) inngikk også okkupasjon av Danmark som oppmarsjområde. Den britiske flåten dominerte fortsatt på havene, og det tyske angrepet på Danmark og Norge 9. april 1940 var en uhyre dristig aksjon. Felttoget ble utført med relativt små troppestyrker, men med sterk flystøtte. Etter cirka to måneders kamp måtte et alliert ekspedisjonskorps og de dårlig utrustede og utrente norske troppene gi tapt.

7. juni 1940 forlot kong Haakon og den norske regjeringen landet og dro til Storbritannia for å fortsette kampen derfra, mens hæren kapitulerte 10. juni. Britene hadde okkupert Færøyene 12. april og Island 10. mai. Nederlaget i Norge fikk politiske konsekvenser i Storbritannia. Neville Chamberlain måtte vike for kritikken over Norgesfelttoget, og Winston Churchill overtok som statsminister.

• Se egne artikler om Norge under andre verdenskrig og slaget om Narvik.

Hitlers strategi var nå å knuse Frankrike, Belgia og Nederland for å kunne etablere seg i kanalhavnene og true Storbritannia derfra. Felttoget i vest begynte 10. mai. Igjen feiret den tyske lynkrigstaktikken triumfer. Nederland falt i løpet av få dager etter et voldsomt bombardement av Rotterdam. Dronning Vilhelmina og regjeringen flyktet til Storbritannia. Noen få dager senere kapitulerte også den belgiske hær. Kong Leopold ville ikke forlate landet og ble internert.

Det tyske hovedfremstøtet kom midt på Vestfronten. I Nord-Frankrike rullet tyske stridsvogner mot kanalkysten og avskar de allierte styrkene i Belgia og trengte dem sammen rundt Dunkerque. En senere omdiskutert stoppordre fra Hitler gav storparten av de omringede britiske og franske styrkene her muligheten til å unnslippe. En storstilt mobilisering av alle typer fartøyer sørget for at mer enn 338 000 soldater ble evakuert fra Dunkerque over til Storbritannia. Nesten alt det tunge utstyret gikk tapt.

Tyskerne vendte seg så mot sør, og overalt vek franskmennene. 10. juni gikk Italia inn i krigen og falt Frankrike i ryggen. Tyskerne tok Paris 14. juni, og 22. juni måtte Frankrike undertegne en avtale om våpenhvile – i den samme jernbanevognen i Compiègneskogen hvor franskmennene hadde diktert tyskerne sine våpenhvilebetingelser i 1918.

Størstedelen av Frankrike ble okkupert inntil den endelige fredsslutningen, mens resten (Vichy-Frankrike) fikk opprettholde en formell suverenitet. Flåten skulle ligge avvæpnet i sine havner. Det kom til kamp med britene flere steder. Da britene forsøkte å få tak i en fransk flåtestyrke som lå i havnen ved Oran i Algerie, ble flere franske krigsskip senket. Fra hovedstaden Vichy gikk den nye franske regjeringen under ledelse av statssjefen marskalk Philippe Pétain inn for å føre en slags samarbeidspolitikk overfor tyskerne. Det franske folket ble splittet.

En gruppe under ledelse av general Charles de Gaulle flyktet til Storbritannia for å fortsette kampen mot Tyskland derfra. Hans frie franske styrker gjorde et mislykket forsøk på å erobre Dakar. De Gaulle fikk imidlertid senere større suksess i andre deler av det franske koloniriket, og i samarbeid med britene fikk han etter hvert kontroll over franske områder i Midtøsten og Sentral-Afrika.

• Se egen artikkel om Frankrike under andre verdenskrig.

Storbritannia stod nå alene, bare beskyttet av Kanalen og sin flåte. Fredsfølere fra Hitler ble omgående avvist av Churchill, og Hitler forberedte seg på en invasjon av øyriket (Operation Seelöwe). Den første betingelsen for suksess var å få luftherredømme over invasjonsområdet. Den tyske luftoffensiv ble innledet 10. august, men allerede under denne første delen av «slaget om Storbritannia» viste det seg at Luftwaffe ikke maktet å sette britenes Royal Air Force ut av spill.

Allerede 17. september besluttet Hitler å utsette invasjonen på ubestemt tid. Luftwaffe gikk over til å bombe britiske byer, men greide ikke å bryte ned britenes moral eller ødelegge deres industriproduksjon. Luftoffensiven pågikk til mai 1941.

Helt fra krigsutbruddet forsøkte tyskerne å blokkere Storbritannia først og fremst ved hjelp av ubåtvåpenet. Det var imidlertid utilstrekkelig utbygd i startfasen; av 57 ubåter egnet bare 22 seg til operativ tjeneste i Atlanterhavet. Tyskerne oppnådde likevel store resultater, og i den første fase av «slaget om Atlanterhavet» i 1940–1941 ble ti millioner tonn alliert tonnasje senket. Under felttoget i Norge led både britiske og tyske sjøstridskrefter betydelige tap.

Det lyktes britene å opprettholde sitt herredømme i Middelhavet. Ved Italias inntreden i krigen representerte den italienske flåten en betydelig trussel mot alliert skipsfart og de britiske besittelsene i området. Flåten ble imidlertid i november 1940 tilføyd alvorlige tap i havnen ved Taranto av britiske fly fra hangarskip, og i mars 1941 ved Kapp Matapan i Hellas av en britisk flåtestyrke.

Italienerne angrep i september 1940 Egypt fra Libya. De ble imidlertid snart slått og drevet 1200 kilometer tilbake. De hadde besatt Britisk Somaliland, men i 1941 gjenerobret britiske imperietropper kolonien, befridde Etiopia og tok Italiensk Somaliland og Eritrea.

Italienerne måtte ha hjelp fra tyskerne i Afrika, og Hitler sendte «Afrikakorpset» under ledelse av general Erwin Rommel. Med sine tyske og italienske tropper trengte han i mars–april 1941 frem mot Egypt, men ble stoppet ved grensen, og noen måneder senere kastet britene dem tilbake og inn i Libya. Krigslykken vekslet. Rommel slo britene på ny og nådde i juni 1942 helt frem til El-Alamein, få mil fra Alexandria og Suezkanalen.

Allerede i april 1939 hadde italienerne okkupert Albania. 28. oktober 1940 angrep de Hellas uten å informere Hitler, men ble slått tilbake av grekerne.

Under begivenhetene i vest sommeren 1940 hadde Sovjetunionen konsolidert sin maktposisjon i Øst-Europa. Romania var blitt presset til å avstå Bessarabia og deler av Bukovina. Dette uroet tyskerne, som trengte rumensk olje. Romania måtte også avstå områder til Ungarn og Bulgaria, og i oktober rykket tyske tropper inn for å beskytte oljekildene. Etter en indre omveltning ble general Ion Antonescu leder for et autoritært regime som støttet seg til Tyskland.

I september 1940 hadde Tyskland, Italia og Japan undertegnet en tremaktspakt, som også Bulgaria, Romania, Slovakia og Ungarn sluttet seg til. I mars 1941 tillot Bulgaria stasjonering av tyske tropper i landet. Det sovjetiske presset mot Romania og tyske mottrekk skapte spenning mellom Tyskland og Sovjetunionen. Og i den nazistiske ideologien levde tankene om Lebensraum i Sovjetunionen og Øst-Europa. Samtidig ble Hitler mer og mer opptatt av at Tyskland burde befri seg fra denne potensielle trusselen i øst. Tyskerne måtte stå sterkere og med ryggen fri ved det endelige oppgjør med Storbritannia, og et angrep på Sovjetunionen ble planlagt til våren 1941. Hitler regnet med at felttoget ville vare i tre måneder.

Italias problemer i Hellas og et tyskfiendtlig statskupp i Jugoslavia rettet mot en jugoslavisk tilslutning til tremaktspakten forsinket planene om felttoget mot Sovjetunionen. 6. april 1941 angrep Tyskland både Jugoslavia og Hellas, som begge ble erobret i løpet av få uker. I Jugoslavia fortsatte imidlertid motstanden i form av partisankrig rettet mot okkupantene. Kong Georg 2 av Hellas og kong Peter 2 av Jugoslavia forlot sine land, og det ble dannet eksilregjeringer.

Forsinkelsene på Balkan førte til at angrepet på Sovjetunionen (Operation Barbarossa) først begynte 22. juni 1941. Tyskland ble støttet av Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, mens Bulgaria holdt seg formelt nøytralt. Finnenes mål var å gjenerobre det som var tapt i vinterkrigen. De overskred den gamle grensen på Det karelske nes, men deltok ikke i angrepet på Leningrad. På østfronten deltok også italienske styrker, en spansk «blå divisjon» og frivillige fra en rekke europeiske land (blant annet de norske frontkjemperne) som ble organisert i Waffen-SS.

Tyskerne satte inn en invasjonshær på tre millioner soldater fordelt på 152 divisjoner, støttet av 3350 stridsvogner og 2770 fly. Hovedangrepet ble ført i tre retninger fra den tysk-sovjetiske grensen: Armégruppe Nord (sjef generaloberst Ritter von Leeb) gikk mot Leningrad, som skulle omringes, Armégruppe Sentrum (sjef generalfeltmarskalk Fedor von Bock) gikk mot Moskva og Armégruppe Sør (sjef generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt) gikk mot Kiev og videre inn i Ukraina. Målsettingen for alle armégruppene var å nå en linje som strakte seg fra Arkhangelsk i nord til Astrakhan i sør.

Angrepstyngdepunktet lå i den første fasen i midten. Sovjeterne forsvarte seg standhaftig; tyskerne vant store, men ikke avgjørende seirer. Ved hjelp av lynkrigstaktikk ble sovjetiske armeer omringet og nedkjempet i store slag hvor tyskerne tok hundretusener av fanger, men nye sovjetiske divisjoner ble stilt opp. Etter at Japan og Sovjetunionen hadde sluttet en nøytralitetsavtale 13. april 1941, kunne sovjeterne overføre reserver fra Sibir til krigen mot tyskerne. I juli 1941 kom en allianse i stand mellom Sovjetunionen og Storbritannia, og begge land forpliktet seg til ikke ensidig å slutte våpenstillstand eller separatfred. Høsten 1941 begynte vestmaktene å sende våpen og forsyninger til Murmansk og andre havner.

De tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, veiene var dårlige og en viss utmatting begynte å gjøre seg gjeldende i de tyske rekkene. På midtfronten stoppet offensiven opp ved Smolensk, delvis på grunn av troppeoverføringer til sørfronten, for å gjøre det mulig å erobre Kiev og nedkjempe en større sovjetisk styrke nord for byen. Storoffensiven mot Moskva, Operasjon Tyfon, kom først i gang 2. oktober. Sovjeterne hadde da vunnet tid til å bygge ut et sterkt dybdeforsvar. Vinteren satte også inn og ble hard for tyskerne, som bare i begrenset grad var utstyrt for et vinterfelttog. Noen tyske avdelinger nådde utkanten av Moskva i begynnelsen av desember, men var da tom for krefter og all fremrykking stanset opp.

En stor sovjetisk motoffensiv 5. desember tvang tyskerne tilbake. Flere tyske armégruppe- og armésjefer ønsket retrett til en vinterlinje lenger bak, men Hitler forlangte at hæren holdt stillingen. Hitler avskjediget Walther von Brauchitsch fra stillingen som hærsjef og overtok selv ledelsen 19. desember. I sør hadde tyskerne tatt størstedelen av Krim og en rekke store byer, blant annet Kharkov og Rostov, men også her ble de drevet tilbake av sovjetiske motangrep. Mest alvorlig var situasjonen for tyskerne vest for Moskva, hvor den sovjetiske motoffensiven tvang dem rundt 250 kilometer tilbake før fronten stabiliserte seg mot slutten av vinteren 1941/1942. Bare ved en kraftanstrengelse klarte den tyske hæren å forhindre et frontsammenbrudd. Også på andre avsnitt av østfronten slo tyskerne tilbake sovjetiske angrep.

Tyskland forberedte en ny storoffensiv til sommeren 1942, men vinterens store tap hadde redusert de tyske styrkene i øst til 2,5 millioner soldater. Det ble derfor bare mulig å gå over på offensiven på en av de tre armégruppenes avsnitt. Hitlers valg falt på sør, fremfor på Moskva-fronten. Fremstøtet gikk mot sørøst i retning av Kaukasus og oljekildene i Batum og Baku. På den venstre flanken nådde general Friedrich Paulus og den 6. armé Volga og byen Stalingrad, men tyskerne greide bare å erobre deler av Kaukasus, før fremrykkingen stanset opp grunnet spredning over for brede fronter, krevende fjellterreng og hard sovjetisk motstand. Frontlinjene gikk nå fra det beleirede Leningrad vest for Moskva og videre til Stalingrad og inn i Kaukasus, ikke langt fra Det kaspiske hav; samtidig nærmet Rommel seg Alexandria i Egypt. Tyskerne hadde nådd høyden av sin makt.

I Øst-Asia hadde Japan på ny angrepet Kina i 1937. Målet var å trekke Kina inn i en ny asiatisk orden under japansk lederskap. Japanerne hevdet at de ville befri de asiatiske folk fra koloniherrene, men ønsket selv å inkorporere dem i Japans eget økonomiske system, som trengte tilførsler av råvarer og markeder. Ved tremaktsavtalen av 27. september 1940 mellom Italia, Japan og Tyskland fikk Japan retten til å organisere det østasiatiske området, mens Europa ble overlatt til Italia og Tyskland. Kretser i Japan kunne tenke seg å gå sammen med Tyskland mot Sovjetunionen, mens de toneangivende ville utnytte krigen i Europa og kolonimaktenes svekkede posisjon, og gå til ekspansjon i Sørøst-Asia.

I juli 1941 besatte japanske tropper Fransk Indokina. Men i Øst-Asia kom ikke Japan utenom USA, som under forhandlingene i 1941 viste seg uvillig til å anerkjenne Øst-Asia som japansk interessesfære. Ved å slå til raskt håpet japanerne likevel å oppnå gunstige resultater og eventuelt tvinge vestmaktene til en kompromissfred. USA forlangte japansk tilbaketrekning fra Kina og Fransk Indokina. Japan var avhengig av oljeimportert fra USA, men da amerikanerne nedla forbud mot salg av olje og skrapjern til Japan, så landet seg tvunget opp i et hjørne. Å erobre oljekildene i Ostindia ved en krig ble da et alternativ.

I mellomkrigsårene hadde USA trukket seg tilbake til en isolasjonistisk utenrikspolitikk, og det ble nedlagt forbud mot salg av våpen til krigførende land. Mot slutten av 1930-årene gjorde president Franklin D. Roosevelt seg til talsmann for andre strømninger. Hans «karantenetale» i oktober 1937 var rettet mot Italia, Japan og Tyskland. Etter krigsutbruddet i Europa, og særlig etter hans gjenvalg som president i 1940, la Roosevelt gradvis kursen om, og det skjedde en glidning i USAs holdning fra nøytralitet til økende støtte for Storbritannia.

I 1939 overlot USA 50 eldre destroyere til Storbritannia mot å få baser på Newfoundland, Bermuda og de britiske karibiske øyer. Ved Cash and Carry-klausulene fikk britene rett til kjøp av våpen i USA mot kontant betaling og frakt på egen kjøl, og ved Lend and Lease-loven av 11. mars 1941 fikk de kreditt til våpenkjøp (senere fikk Sovjetunionen de samme betingelser).

For å beskytte sjøfarten sin bygde USA opp baser på Grønland og Island, og støtten til Storbritannia ble mer åpenlys ved konvoiering av alliert skipsfart. President Roosevelt ble mer og mer overbevist om at også USAs sikkerhet var truet, og liksom president Wilson under første verdenskrig med de «14 punktene», kunne vestmaktene nå gi krigen en ideologisk basis.

I en tale til Kongressen i januar 1941 sa Roosevelt at de allierte kjempet for fire friheter: talefrihet, religionsfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt. Disse tankene ble senere utdypet under et møte med Churchill i august 1941 i Atlanterhavserklæringen.

En militærregjering under general Hideki Tojo overtok ledelsen i Japan. Den 7. desember 1941 slo japanerne til: ved et ødeleggende flyangrep på flåtebasen Pearl Harbor ble fem amerikanske slagskip senket og tre skadet. Få dager senere senket japanerne to britiske slagskip utenfor Malayahalvøya. Dermed hadde japanerne fått maritim overvekt i Stillehavet. Samtidig erklærte også Italia og Tyskland USA krig.

Det japanske hovedangrepet ble rettet mot Sørøst-Asia. Japanerne møtte liten motstand og hadde selv små tap. I løpet av et halvt år erobret de Filippinene, Hongkong og Malayahalvøya med britenes store flåtebase Singapore, besatte Thailand og deler av Burma, og truet India. I sør og øst tok de en rekke øyer og øygrupper i Stillehavet som Guam og Wake. De erobret mesteparten av Nederlandsk Ostindia, trengte inn på Ny-Guinea, tok Salomonøyene og Bismarck-arkipelet og truet dermed Australia. Størstedelen av den japanske hæren var imidlertid bundet i Kina.

Japanerne hadde nå de råstoffkilder de trengte. Forbindelseslinjene var blitt lange; de la seg på defensiven og håpet på en kompromissfred. Britene var engasjert i Europa, og USA mangelfullt opprustet og svekket av nederlaget ved Pearl Harbor. Det tok tid før den amerikanske industrien ble omstilt til krigsproduksjon og før en millionhær var oppsatt og trenet. De allierte var også enige om å prioritere Europa. Men allerede i 1942 ble grunnlaget for deres senere seier lagt ved sjøslag i Korallhavet og ved Midway, som påførte den japanske marinen større tap enn den amerikanske; ved Midway mistet japanerne fire hangarskip. I tillegg var konvoirutene mellom USA og Australia sikret.

På samme tid som japanernes makt kulminerte i Stillehavet mot slutten av 1942, behersket Tyskland et større område enn noen gang ellers i sin historie. Av de okkuperte land ble enkelte grenseområder inkorporert i riket (blant annet Alsace-Lorraine og deler av Polen). I andre territorier valgte tyskerne ulike løsninger: Böhmen og Mähren var blitt et protektorat, Polen et generalguvernement, mens Belgia og den okkuperte delen av Frankrike stod under militær kommando. I Nederland og Norge var det innsatt rikskommissærer.

Bulgaria, Kroatia, Romania, Slovakia og Ungarn var forbundsfeller eller stod under vennligsinnede regimer. Irland, Portugal, Spania, Sveits og Sverige var formelt nøytrale. I sin «Festung Europa» utnyttet tyskerne både sine alliertes, de vennligsinnedes og ikke minst de okkuperte landenes tilgang på råvarer og ressurser. Etter angrepet på Sovjetunionen fremstilte krigspropagandaen Tyskland som et bolverk mot bolsjevismen. Tyskland ville etter seieren gjennomføre en nasjonalsosialistisk nyordning av Europa. Men hva den egentlig gikk ut på, ble aldri helt klarlagt. Ifølge planene skulle enkelte land inkorporeres i et storgermansk rike, mens andre skulle være «livsromsområder».

Okkupasjonsmakten ble møtt med ulike reaksjoner, fra forsøk på samarbeid til åpen motstand. Motstanden fikk karakter av sivile holdningskampanjer eller sabotasjeaksjoner og gerilja. I noen land oppstod både borgerlige og kommunistiske motstandsbevegelser, som dels også bekjempet hverandre (Hellas, Jugoslavia). I Jugoslavia utviklet det seg en regulær krig mellom tyskerne og partisanene.

Motstanden i Europa møtte nådeløs terror fra SS og Gestapo i form av fengslinger, henrettelser, gisselmord og represalier rettet mot hele landsbyer som Lidice i Tsjekkoslovakia og Oradour-sur-Glane i Frankrike. I deler av Sovjetunionen hadde tyskerne mulighet for å vinne visse grupper av befolkningen for en nyordning av Europa, men den ble forspilt da det viste seg at tyskerne behandlet alle som slavefolk. I Sovjetunionen oppstod sterke partisangrupper bak de tyske linjer, som bandt betydelige troppestyrker, og hele det sovjetiske folk samlet seg i en patriotisk kamp; krigen ble «den store fedrelandskrigen».

Hitler hadde i desember 1941 selv tatt over kommandoen over de væpnede styrker og gikk inn i rollen som feltherre. Også den sivile makten lå i hans hender. Etter fullmakt gitt av Riksdagen i 1942 kunne hans handlinger ikke begrenses av noen lov, og han var høyeste dommer. I administrasjonen og forvaltningen hersket det en viss overlapping og rivalisering mellom ulike institusjoner og personer. Det oppstod en rekke forvaltningsenheter som fikk spesielle fullmakter og privilegier, slik som SS og Organisation Todt.

Storbritannia var først ute med å sette alle sine ressurser inn i krigsøkonomien; Tyskland gikk forholdsvis sent inn i den «totale krig», som først ble lansert av propagandaminister Joseph Goebbels etter nederlaget ved Stalingrad. Hitler vek lenge tilbake fra å senke levestandarden til det tyske folk for mye. Krigen ble finansiert ved lån og obligasjoner, ikke ved skatter. Først da Tyskland måtte innstille seg på en lang krig, ble den private økonomien integrert i krigsøkonomien i sterkere grad. Mangelen på drivstoff ble etter hvert et alvorlig problem, særlig etter at de rumenske oljefeltene gikk tapt i 1944.

Hermann Görings fireårsplan for økonomien virket ikke; Albert Speer overtok etter hvert ledelsen av krigsproduksjonen. Med tvangsutskrevet arbeidskraft og kartellisering av industrien steg den i årene 1942–1944 til tross for allierte flyangrep.

I 1942 så det en tid mørkt ut for de allierte. Japanerne triumferte i Øst-Asia, i Nord-Afrika stod tyske og italienske tropper nær Nilen og Suezkanalen, og i Sovjetunionen hadde tyskerne nådd Kaukasus. Mulighetene var til stede for at tyskerne kunne nå Den persiske bukt, true India og rulle opp Midtøsten. På havet var alliert skipsfart alvorlig truet av de tyske ubåtene. Men da krigen trakk i langdrag, ble det avgjørende hvem som hadde de største ressursene.

De allierte samordnet sine krefter. Samarbeidet mellom Storbritannia og USA ble særlig intimt. De to la opp felles strategi og generalstabsarbeid, de ble enige om å definere Tyskland som hovedfienden og i første omgang sette kreftene inn i Europa. Forholdet mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen var ikke uten spenninger. De allierte hadde avtalt å ikke slutte separatfred, men samtidig mistenkte de hverandre gjensidig for slike planer. Sovjeterne var misnøyde med at de måtte bære hovedbyrdene, og krevde stadig «en annen front» i Europa. Men USA trengte tid, og Storbritannia prioriterte Nord-Afrika.

Ved årsskiftet 1942/1943 kom omslaget. I Nord-Afrika ble Rommel kastet tilbake av den britiske 8. armé i en offensiv ledet av general Bernard Montgomery. Samtidig angrep de allierte fra vest. I november 1942 gikk britiske og amerikanske styrker under ledelse av den amerikanske general Dwight Eisenhower i land i Algerie og Marokko. De gikk mot Tunisia der italienske og tyske styrker hadde rykket inn. Vichy-regimets tropper gjorde begrenset motstand mot de allierte. Øverstkommanderende, admiral François Darlan, innstilte kampene, men ble myrdet julaften 1942 i Algerie. General Henri Giraud overtok ledelsen, som imidlertid etter hvert gled over til lederen for de frie franske styrker, general Charles de Gaulle.

Samtidig med kampene i Nord-Afrika besatte tyskerne hele Frankrike. De fikk imidlertid ikke tak i den franske flåten i Toulon; den ble senket av besetningene. Aksemaktene kjempet nå en tofrontskrig i Afrika. Den varte til våren 1943, da de siste italienske og tyske avdelingene måtte overgi seg. I denne tidsperioden inntraff også omslaget i Sovjetunionen. Sovjeterne gikk til storoffensiv ved Stalingrad og omringet general Friedrich Paulus og hans 6. armé.

Etter harde strider kapitulerte Paulus 31. januar 1943 med restene av den opprinnelig sterke armeen på 300 000 mann. Rundt 90 000 overlevende gikk i fangenskap. Stalingrad ble senere selve symbolet på det tyske nederlaget.

I løpet av 1943 ble slaget om Atlanterhavet vunnet av de allierte. Virkemidler som sterkere flystøtte og eskorte av konvoier, anvendelse av sonar for lokalisering av ubåter og armering av handelsskip gjorde utslaget. Tilveksten av nye allierte skip oversteg fra nå av tapene ved senkningene. Sjefen for det tyske ubåtvåpenet, admiral Karl Dönitz, som også etterfulgte admiral Erich Raeder som øverstbefalende for marinen, avbrøt de sluttede ubåtangrepene på konvoiene i Atlanterhavet. I alt senket tyskerne cirka 23 millioner tonn alliert tonnasje under krigen, mens de selv mistet 784 ubåter.

Etter gjennombruddet ved Stalingrad kom den sovjetiske sørfronten i bevegelse. Troppene i Kaukasus ble trukket tilbake, og overalt var tyskerne på retrett. På nordfronten fikk Leningrad unnsetning i januar 1943. Om sommeren forsøkte tyskerne igjen å ta initiativet på østfronten, men et sovjetisk motstøt tvang dem tilbake etter et stort panserslag ved Kursk. Under Casablanca-konferansen i januar 1943 ble Churchill og Roosevelt enige om å invadere Sicilia og eventuelt det italienske fastland for å få Italia til å kapitulere.

De allierte gikk i land på Sicilia i juli. Det fascistiske storråd avsatte Mussolini 25. juli, og marskalk Pietro Badoglio dannet regjering. Mussolini ble holdt som fange, men senere reddet av tyske fallskjermsoldater. De allierte erobret Sicilia på vel en måned, og 3. september satte britenes 8. armé over Messinastredet. Samme dag bad Italia om våpenhvile. Den ble offentliggjort 8. september 1943, og Italia erklærte Tyskland krig 13. oktober. Tyskerne hadde da besatt den delen av landet som lå nord for fronten helt i sør og de italienskokkuperte områdene på Balkan. De italienske styrkene var avvæpnet. I Nord-Italia proklamerte Mussolini en fascistisk republikk, mens det også ble dannet motstandsgrupper mot tyskerne.

I mellomtiden var allierte tropper gått i land ved Taranto og Salerno, senere opprettet de også et brohode lenger nord, ved Anzio. Felttoget i Italia ble langvarig. Terrenget var vanskelig, og tyskerne gjorde hard motstand, særlig på høydene ved det gamle klosteret Monte Cassino. Først 4. juni 1944 rykket de allierte inn i Roma. Fremrykningen nordover gikk fortsatt langsomt, for de allierte prioriterte andre oppgaver.

Mot slutten av 1943 drøftet de allierte strategien på et møte i Teheran. For å få til en åpning mot Balkan ønsket Churchill et angrep på Nord-Italia, mens Stalin gikk imot. Roosevelt, som også tidligere hadde prioritert en landgang i Nord-Frankrike, støttet Churchill. Operasjonen ble innledet 6. juni 1944 («D-dagen») under ledelse av Eisenhower; Montgomery var sjef for hærstyrkene. Sterkt støttet av fly og flåte greide amerikanske, britiske og kanadiske tropper i løpet av dagen å forsere tyskernes «Atlanterhavsvoll» og opprette tre små brohoder mellom Cherbourg og Le Havre i Normandie som gradvis ble utvidet.

Etter seks dager holdt de allierte en sammenhengende kyststrekning på 95 kilometer, de hadde landsatt rundt 300 000 mann og gjort sitt overveldende luftherredømme gjeldende. Som sjef for den tyske armégruppe B ledet Rommel forsvaret på selve invasjonsfronten. Etter en måned stod cirka én million allierte soldater på fransk jord. Tidlig i august klarte amerikanerne å bryte ut av Normandie og rykket raskt inn på Bretagne, samtidig som de dreide vestover. Tyskernes front brøt deretter sammen. 25. august ble Paris befridd av en amerikansk armé med frie franske styrker i spissen. Brussel og Antwerpen ble tatt i begynnelsen av september.

15. august landet en amerikansk-fransk styrke på Frankrikes middelhavskyst (Operasjon Dragoon), hvor de raskt inntok byene Marseille og Toulon, hvorpå de rykket nordover. 12. september kunne de forene seg med styrkene som rykket frem fra nordvest, med den følge at de allierte hadde en front langs hele den tyske grensen. Soldatene i den tyske garnisonen i Sørvest-Frankrike hadde i mellomtiden trukket seg tilbake i retning den tyske grensen for å unngå å bli avskåret. Fra Vestvollen satset tyskerne på å holde stand mot nye allierte offensiver.

Montgomery, som nå ledet den britiske armégruppen på venstre flanke, ville foreta et raskt angrep via Nederland, krysse Rhinen og deretter rykke inn i Ruhr. Planen til Montgomery var å rive ut Tysklands industrielle hjerte og dermed oppnå en endelig krigsseier før året 1944 var omme. Eisenhower, som også hadde overtatt kommandoen over markstyrkene, foretrakk først å sikre forsyningene, ved å få gjenåpnet Antwerpen havn, og så fortsette fremrykningen på bred front. En landsetting av britiske flybårne styrker ved Arnhem i Nederland 17. september, som hadde som målsetting å sikre brohoder på vestsiden av Rhinen, endte med tilbaketrekning og store tap for de allierte. En tysk motoffensiv med de siste reservene i Ardennene i desember 1944 gav visse resultater i startfasen, men kunne bare bremse den allierte fremrykningen for en kortere periode.

Helt fra Hitlers maktovertagelse i 1933 hadde det eksistert opposisjonelle grupper, både konservative og venstreradikale. I årene 1938–1939 gikk enkelte generaler med planer om å avsette Hitler for å forsøke å komme til en forståelse med vestmaktene. De suksessrike felttogene i 1939–1942 satte bom for planene, men etter nederlaget ved Stalingrad fikk de ny aktualitet. 20. juli 1944 forsøkte oberst Claus von Stauffenberg å drepe Hitler med en bombe i hovedkvarteret i Øst-Preussen. Attentatet mislyktes; Stauffenberg og mange andre ble henrettet. Tusener av opposisjonelle og mistenkte ble fengslet. Terroren rammet i første rekke aristokratiet og offiserskorpset.

Allerede i 1942 og særlig fra 1943 satte britene og amerikanerne inn strategisk bombing med innsats av opptil 1000 fly for å sette den tyske krigsindustrien ut av spill og knekke befolkningens moral. Byer ble rasert, nesten en halv million mennesker drept og nesten én million såret, men effekten av bombingen har vært omdiskutert. Den tyske produksjonen fortsatte å stige til 1944. Men det siste krigsåret hemmet bombingen krigføringen ved at kommunikasjoner og drivstofflagre ble ødelagt.

De alliertes krav om betingelsesløs kapitulasjon synes imidlertid snarere å ha bidratt til å styrke moralen. Joseph Goebbels gjentok sine krav om den totale krig. Våpenføre menn mellom 16 og 60 ble innkalt til «Volkssturm» (folkestormen); alle byer skulle forsvares til siste mann og industrianlegg ødelegges. Ordrene ble imidlertid ikke alltid fulgt.

I 1944 rykket de allierte frem både fra vest og øst. Tyngdepunktet i den sovjetiske sommeroffensiven lå på det sentrale frontavsnittet, senere på det sørlige. I juli krysset sovjeterne den gamle polske grensen. Under presset fra den sovjetiske offensiven falt forbundsfellene fra. I Romania gjorde kongen statskupp mot general Antonescu og landet erklærte Tyskland krig 25. august.

Bulgaria, som ble besatt av sovjeterne, fulgte 9. september. Ti dager senere inntrådte våpenhvile med Finland, som også måtte erklære Tyskland krig. Tyskerne rømte Hellas i løpet av oktober, for å unngå å bli avskåret av sovjeterne som nærmet seg Jugoslavia fra øst, og britene rykket inn. Da admiral Miklós Horthy i Ungarn forsøkte å inngå våpenstillstand, ble han imidlertid tvunget til å trekke erklæringen tilbake og sendt til Tyskland. Det fascistiske Pilkorset overtok makten og kjempet en stund videre sammen med tyskerne.

Tyske myndigheter hadde siden 1933 ført en stadig mer diskriminerende politikk overfor jødene og støtt dem ut som en pariagruppe. Det siste året før krigsutbruddet, da SS i mellomtiden hadde tatt kontroll over landets jødepolitikk, var målsettingen å gjøre tilværelsen ulevelig for jødene og på den måten tvinge dem til å emigrere fra Tyskland. Jødepolitikken ble ytterligere radikalisert med krigsutbruddet og okkupasjonen av Polen. Den tyske terror- og undertrykkelsesbølgen mot den polske befolkningen rammet jødene spesielt hardt, og tusenvis ble drept. Fra Tyskland ble jøder deportert til Polen inntil det i 1940 ble vanskeligere å ta imot flere, hvorpå tyske myndigheter i Polen begynte å samle jødene i overbefolkede og spartanske ghettoer. Etter hvert som landene Norge, Nederland, Belgia og Frankrike ble erobret samme år, fortsatte tyskerne også her mønsteret med aktiv forfølgelse av de jødiske minoritetene. Et nytt radikaliserende vendepunkt ble invasjonen av Sovjetunionen, der en organisert jakt på og et systematisk massemord på den jødiske minoriteten inngikk i angrepsplanen. Fire Einsatz-grupper, mobile enheter på totalt 3000 mann organisert av Reichssicherheitshauptamt, fulgte i invasjonshærens kjølvann og gjennomførte henrettelser av hundretusenvis av jøder de neste månedene.

På lokalt SS-initiativ i Polen ble det, siden ghettoene ikke lenger hadde kapasitet til å ta imot deporterte jøder fra Vest-Europa, besluttet å bygge en leir i Chelmno utelukkende med det formålet å ta livet av jødene som ble sendt dit, ved bruk av karbonmonoksid i gasskamre. 12. desember 1941, samme måned som denne utryddelsesleiren ble operativ, talte Hitlerom «jødespørsmålet» i et møte med partiledere og brukte da begrepet som heretter ble kodenavnet på det planlagte folkemordet: «den endelige løsningen».

Heinrich Himmler påtok seg øverste ansvar for å gjennomføre massemordet på jødene. Han utpekte Reinhard Heydrich, sjef for Reichssicherheitshauptamt, til å lede selve iverksettelsen. Denne ga sin underordnede Adolf Eichmann ansvaret med å organisere deportasjonen av jøder som bodde utenfor Tyskland og Sovjetunionen til egne drapssentere som ble opprettet i Polen. Under Wannsee-konferansen, arrangert av Heydrich 20. januar 1942, krevde SS, og fikk, andre tyske parti- og statsinstitusjoners tilslutning til å stå eneansvarlig for utryddelsen av Europas anslagsvis 11 millioner jøder, men samtidig løfte om deres bistand hver gang SS anmodet om det. Etter Heydrichs død 4. april 1942 overtok Gestapo-sjef Heinrich Müller ledelsen av jødeutryddelsen på Himmlers vegne, fortsatt med Eichmann som administrativt ansvarlig.

Operasjonene til Chelmno ble utvidet til en plan om å utrydde alle jødene i Generalguvernementet Polen: Aktion Reinhardt. Ytterligere tre utryddelsesleirer ble opprettet til formålet: Belzec (i mars 1942), Sobibor (i mai 1942) og Treblinka (i juli 1942). Også nederlandske og franske jøder ble sendt til Treblinka for å drepes. Tanken med disse fire drapssenterne var at et høyere antall jøder kunne drepes innen et kortere tidsperspektiv dersom ofrene ble ført til gjerningsmennene heller enn omvendt. For å lette mennesketransportene dit ble utryddelsesleirene lagt til områder nær sentrale jernbaneknutepunkter. Omtrent to millioner jøder ble drept i denne operasjonen, hvorav 900 000 I Treblinka, 600 000 i Belzec og 250 000 i Sobibor. Gjennom utbygginger ble konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek fra henholdsvis mars og september 1942 også anvendt som utryddelsesleirer. Den desidert største av dem, Auschwitz, overtok i løpet av høsten 1943 funksjonen som det viktigste drapssenteret med sin utryddelsesleir Birkenau. Aktion Reinhardt-leirene ble avviklet fordi gasskamrene i Birkenau, som hadde en teoretisk kapasitet på 2000 ofre av gangen og 12 000 daglig, ble ansett alene å være i stand til å ta livet av de gjenværende jødene på tyskkontrollert territorium. Giftgassen Zyklon-B ble valgt fremfor karbonmonoksid grunnet begrenset tilgang på bensin.

Jøder fra alle deler av det tyskokkuperte Europa ble sendt til Auschwitz-Birkenau. Den mest intense fasen varte fra mars til juli 1944 med deportasjonen av 434 000 ungarske jøder dit, hvorav de fleste ble drept umiddelbart etter ankomst. Rundt 1,1 millioner jøder ble drept i Auschwitz-Birkenau innen SS evakuerte leiren 18. januar 1945, da sovjeterne nærmet seg fra øst. 56 000 av Auschwitz’ gjenværende 63 000 jødiske fanger ble tvangsmarsjert til fots, under de elendigste forhold, til konsentrasjonsleirer lenger vest i Tyskland. 15 000 døde underveis. Rundt 200 000 jøder fra alle fangeleirer nær frontlinjen i øst ble tvunget med på slike dødsmarsjer vestover de neste månedene, i det som ble den avsluttende fasen av folkemordet på jødene. Totalt levde det 9 797 000 jøder i Europa før folkemordet startet. Av disse ble et sted mellom anslagsvis 5 291 000 og 5 933 900 drept i løpet av krigen.

Folkemordet skjøt fart fra 1943, på et stadium da Tysklands stilling ved frontene var blitt kritisk og utsiktene til nederlag syntes stadig tydeligere. Likevel ble en så stor andel av landets jernbanetogsett satt til å frakte jøder til utryddelsesleirene, at det gikk på bekostning av Wehrmachts jernbanetransport av personell og forsyninger til frontavsnittene. Det viser at Hitler anså utryddelsen av jødene på hans territorium for å ha høyeste prioritet.

Tyskland vaklet da sovjeterne åpnet en ny storoffensiv i januar 1945. Øst-Preussen ble avskåret fra resten av riket, og Øvre Schlesien ble besatt. Den tyske sivilbefolkningen flyktet vestover. Sovjeterne trengte også inn i Tsjekkoslovakia og Ungarn. 7. mars tok amerikanske tropper seg over en intakt bro over Rhinen ved Remagen og satte seg fast på østsiden. 23. mars krysset amerikanske og britiske armeer Rhinen nord og sør for Ruhr og klarte innen en uke å omringe armégruppe B i områdene rundt Essen og Dortmund. Etter å ha erobret Ruhr rykket de allierte frem på bred front videre inn i Tyskland. Tidlig i april angrep sovjeterne Wien og begynte erobringen av det østlige Østerrike.

25. april 1945 møtte sovjetiske tropper amerikanerne i Torgau ved Elben. Samtidig rykket britene frem i Nord-Tyskland. Av politiske grunner ønsket Churchill at vestmaktene skulle trenge så langt østover som mulig. Amerikanske tropper besatte også Thüringen og Sachsen, men trakk seg senere ut etter en avtale med sovjeterne.

I Tyskland satte man sitt siste håp til et brudd mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og til de nye «vidundervåpnene», den flygende bombe V1 og raketten V2. Disse ble satt inn mot Storbritannia, men fikk ingen avgjørende betydning. I slutten av april omringet sovjeterne Berlin, og det ble kjempet fra hus til hus. Hitler holdt til i førerbunkeren under rikskanselliet, der han begikk selvmord 30. april 1945.

Hitler hadde utpekt marinesjef Dönitz som sin etterfølger. Tyskerne kapitulerte nå betingelsesløst på alle fronter: 2. mai i Nord-Italia og 4. mai i Nederland, Nord-Tyskland og Danmark. Natten til 7. mai fulgte den endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i hele Europa. Innen 14. mai hadde også alle gjenværende tyske tropper gitt opp kampen og overgitt seg.

Krigen mot Japan hadde i flere år hatt andreprioritet. Etter omslaget ved Midway sommeren 1942 var imidlertid de allierte på offensiven. Amerikanerne og tropper fra Australia og New Zealand kjempet fra øygruppe til øygruppe. I fremstøtet mot det japanske hjemlandet var taktikken å erobre visse øyer ved amfibieoperasjoner for å bygge opp fly- og flåtebaser før det endelige angrepet på Japan.

I august 1942 hadde amerikanerne gått i land på Salomonøyene, og i februar 1943 tok de etter harde kamper den største av øyene, Guadalcanal. En stridsgruppe under admiral Chester W. Nimitz erobret så Gilbertøyene og Marshalløyene, i neste omgang Saipan i Marianene og Guam, og støtte så frem mot Filippinene. General Douglas MacArthur hadde overkommandoen i sørvest. Hans styrker erobret flere japanske baser på Ny-Guinea og tok Admiralitetsøyene og andre deler av Bismarck-arkipelet.

20. oktober 1944 gikk de i land på Leyte i Filippinene. Etter at amerikanerne i Leytebukta hadde vunnet andre verdenskrigs største slag til sjøs, ble det kjempet på Filippinene helt til sommeren 1945; Manila falt 23. februar 1945. Fra India forsøkte imperietropper å erobre Burma for blant annet å gjenopprette landforbindelsen med Chiang Kai-sheks styrker i Kina. Etter at en japansk motoffensiv var slått tilbake, ble Burma erobret i begynnelsen av 1945.

Samtidig ble vulkanøya Iwo Jima og Okinawa erobret ved landgangsoperasjoner. Kampene var blodige og harde, og bare få japanere lot seg ta til fange. Dermed var japanernes ytre forsvarsring brutt, og amerikanerne stod bare 500 kilometer fra selve Japan. Fra de erobrede basene og nybygde flyplasser ble det satt i gang en kraftig luftoffensiv mot Japan. Men japanerne behersket ennå Malayahalvøya med Singapore, Indokina og det østlige Kina. De kjempet innbitt og satte inn kamikazefly («selvmordsfly») mot de store amerikanske krigsskipene. Knappheten på handelsskip var en alvorlig svakhet.

Handelsflåten var relativt liten, og de allierte senket cirka 80 prosent av den. Det oppstod alvorlig svikt i tilførselen av drivstoff. Nederlaget var imidlertid bare et spørsmål om tid. Etter at krigen i Europa var slutt, kunne de allierte overføre troppestyrker til Asia. Men seieren ville koste. På konferansen i Jalta lovet Stalin at Sovjetunionen skulle gå med i krigen mot Japan innen to–tre måneder etter Tysklands kapitulasjon.

Da japanerne ikke ville gi seg, valgte amerikanerne å ta i bruk et nytt våpen, atombomben, for å få en slutt på krigen. 6. august 1945 ble store deler av byen Hiroshima ødelagt av en atombombe. Rundt 80 000 mennesker ble øyeblikkelig drept; senskader brakte i ettertid antallet dødsofre opp i 139 000. Tre dager senere slapp USA nok en atombombe, denne gang mot Nagasaki, hvor 40 000 mennesker mistet livet øyeblikkelig; opptil like mange ble påført skader som de senere døde av. Samme dag, 9. august, erklærte Sovjetunionen Japan krig og invaderte Mandsjuria på bred front, for der raskt å bryte ned den japanske motstanden. Japans politiske ledelse erkjente krigsnederlaget, men diskuterte de neste dagene mulige veivalg, før keiser Hirohito 14. august bestemte at Japan skulle kapitulere.

2. september ble kapitulasjonen undertegnet ombord på det amerikanske slagskipet USS Missouri i Tokyobukten. De japanske hovedøyene og Sør-Korea ble besatt av amerikanerne med MacArthur som militærguvernør. Sovjetunionen tok Kurilene, Sør-Sakhalin og Nord-Korea. I Kina rykket Chiang Kai-shek inn i Nanjing, mens store deler av Nord-Kina ble besatt av kommunistiske styrker under Mao Zedong.

Andre verdenskrig hadde rammet sivilbefolkningen i sterkere grad enn den første. Hele folkegrupper ble forsøkt utryddet av politiske grunner; sivile, motstandsfolk og krigsfanger ble myrdet, og mange drept ved bombeangrep. Tallene er høyst usikre, men det antas at minst 70 millioner mennesker mistet livet.

De samlede militære og sivile tapene utgjorde for de enkelte land (omtrentlige tall): Sovjetunionen 27 millioner, Kina 15–20 millioner, Tyskland 7 millioner, Polen 6 millioner, Japan 2 millioner, Jugoslavia 1 million, Frankrike 600 000, Romania 600 000, Storbritannia 400 000, Italia 400 000, Ungarn 400 000, USA 300 000, Tsjekkoslovakia 300 000, Østerrike 300 000, Nederland 200 000, Belgia 100 000, Finland 80 000, Norge 10 000. De økonomiske omkostningene og de materielle ødeleggelsene var enorme.

Krigen hadde positive ringvirkninger på det teknologiske området. Utviklingen innen militærfly fikk stor betydning for kommende sivile fly. Turbojetmotoren ble videreutviklet og operativ under krigen. De tyske V2-våpen fikk betydning for de senere raketter til romvirksomheten, radar for navigasjon til sjøs og i luften, sonar for fiskerier og seismiske undersøkelser. Medisinen gjorde fremskritt i form av antibiotika som penicillin. Den tekniske utviklingen på godt og ondt kulminerte med kjernekraften og atombomben. Økonomisk skjedde den definitive tyngdeforskyvning over mot USA, og dollaren ble verdens ledende valuta.

Maktpolitisk fikk krigen store konsekvenser. Europas dominans var til ende; Frankrike og Storbritannia ble stormakter av andre klasse, og de mistet snart sine kolonier. Tyskland ble delt opp, og i Asia tapte Japan sitt hegemoni. Det fremstod to supermakter: Sovjetunionen og USA, med de største ressursene og det sterkeste militære potensialet. De to maktenes interessesfærer møttes i Europa, som ble delt i den påfølgende kalde krigen. Sovjetunionens politiske og økonomiske system kom til å prege Øst-Europa, og USAs Vest-Europa.